I en serie på fem artikler gjennomgår vi Martin Scorseses komplette filmografi. I den første saken presenterte vi Scorseses filmer fra 1970-tallet, i den andre hans produksjon på 1980-tallet og deretter 1990-tallet. I denne artikkelen går vi gjennom hans hans filmer fra 2000-tallet, før vi avslutter serien med en sak om Scorsese på 2010-tallet.
Filmomtalene i denne serien er skrevet av et knippe folk bestående av Montages-redaksjonen, -skribenter og andre bidragsytere vi har kontaktet spesielt for denne anledningen. Hver tekst er signert med skribentens initialer, og i denne gjennomgangen av 2000-tallet i Scorseses filmografi er bidragene skrevet av følgende: Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Carl Wilhelm Müller (CWM) og førsteamanuensis Eirik Frisvold Hanssen (EFH).
*
Jeg glemmer aldri mitt første møte med Gangs of New York. Forventningene var helt over styr, ettersom jeg alltid har hatt uvanlig stor apetitt for gigantiske epos – særlig da jeg var noe yngre. Den første halvtimen av filmen satte all tvil til side, med dét jeg fortsatt mener at må være en av filmhistoriens flotteste slagscener. Når Bill the Butcher i Daniel Day-Lewis‘ brautende, men staselige skikkelse, roper ut over den snødekte plassen og Peter Gabriels «Signal to Noise» pulserer på lydsporet er det vanskelig å holde munnen lukket. Armer og bein flyr over en lav sko, ører og neser rives av de forpinte ansiktene – kroppene hakkes regelrett i stykker til de ligner noe fra slakterdisken. I kombinasjon med musikken og Thelma Schoonmakers rytmiske klipping blir disse groteske bildene rene balletten, og en paradeøvelse i hvordan slike montasjer kan løfte deg ut av kinosetet.
Så bestemmer filmen seg for å legge gjengopprørene til side og heller vie et hav av plass til det genuint platte trekantdramaet som oppstår mellom eminente Day-Lewis og de mindre karismatiske Cameron Diaz og Leonardo DiCaprio (en skuespiller jeg ellers setter høyt, men som i dette tilfellet lammes av å være feilcastet). Manuskriptet er dårlig strukturert, og trådene som kastes ut samles aldri til å bli en tilfredstillende enhet: Gangs of New York bærer dessverre preg av å være flere vidt forskjellige fortellinger på én og samme gang. Likevel er det mye pent å si om filmen, også foruten den eminente slagscenen. Dante Ferrettis scenografi (bygget på det legendariske Cinecittà-studioet i Roma) og Sandy Powells fargesterke og møysommelig detaljerte kostymer gjør opplevelsen til en fryd for øyet, og Day-Lewis gjør en av sine mest uforglemmelige innsatser. Hans teatrale gestikk og stemmeleie kan nok få enkelte til å skrukke på nesen, men denne stiliseringen bidrar til å gjøre Bill the Butcher til en rollefigur man aldri kan forholde seg likegyldig til. –LOK
Det føles egentlig ikke særlig lenge siden The Aviator kom på kino, men åtte år og tidens tann har faktisk gjort sitt – og jeg merker at filmen har blitt moden for en slags revurdering. Jeg har nemlig alltid likt den godt, men allerede ved første gjennomsyn på kino forstod jeg at jeg var rimelig alene om det. Tydeligvis var det få andre som så det jeg hadde sett: En massiv film om et massivt menneske. Siden da har The Aviator blitt en av de filmene som ofte avfeies med et lite pffft eller gjesp, og som like umerkelig som støvet legger seg i bokhylla også har blitt glemt – «en parentes hos Scorsese», «et mislykket Oscar-drama», «en traust biofilm» og så videre. Dette på tross av den bokstavelig talt enestående fortellingen om Howard Hughes, et veritabelt stjernelag av skuespillere i toppform og de overveldende visuelle virkemidlene. Før The Aviator hadde rukket å synke inn, var den glemt. Og selv om jeg liker den godt, ga jeg til slutt også opp å forsvare den.
Så selv om mange gode argumenter mot den har blitt presentert, har jeg aldri sluttet å være fascinert av filmen – og sett den igjen når muligheten har bydd seg. The Aviator er en film med hår på armene, og det har jeg alltid likt. Den tør å oppvise samme dazzle som befant seg i det kontinuerlige sus og dus hovedpersonen omga seg med, selv om fallhøyden er betydelig. Den stormannsgale, visjonære millionæren Howard Hughes kan ikke ha vært et lett emne å skildre riktig – både Scorsese, manusforfatter Logan og Leonardo DiCaprio har helt tydelig strevd med å spikre eksakt hvem han var. Kanskje fordi man aldri helt kan vite? Som filmen viser var Hughes nevrotisk og hemmelighetsfull; etter hvert også på kant med sin egen psyke. Men på tross av at filmen ikke etterlater hverken mystikk eller psykologisk presisjon i sitt portrett, klarer The Aviator å være en film like grandios og dristig som Hughes selv var i sitt liv og virke. Det er visse sekvenser i denne filmen – både av de storslagne og de intime – som er fullt på høyde med regissørens beste øyeblikk. Scorseses regi og visuelle oppfinnsomhet har funnet nivået Howard Hughes satte for seg selv, og plassert seg trygt ved hans side. Jeg tar det medfølgende rusket som krydder med whiskyen, og The Aviator er en filmopplevelse jeg spår at vil holde seg med tiden – og børste støvet av skuldrene. –KM
Det var ikke noe problem å få Jesus til å fremstå som en typisk Scorsese-protagonist i The Last Temptation of Christ. Med Bob Dylan blir det mer komplisert. Hovedtemaet for dette briljante filmportrettet er på mange måter hvordan Dylan hele tiden unnflyr kategoriseringer, ferdigtenkte mønstre og forventninger, forestillinger om hva som er autentisk og hva som ikke er det. Filmen følger ham frem til midten av 1960-tallet, fra oppveksten i en fargeløs småby i Minnesota som han bare vil bort fra og gjennom det Scorsese presenterer som en serie brå forvandlingsnumre: fra uanselig unggutt med gitar til fullblods folk-artist på et par måneder. Fra å være «protestsanger»-superstjerne blant borgerrettighetsbevegelsen til, like brått, å bli en som svikter, ikke nødvendigvis sine egne idealer, men folks forventninger til ham, mest emblematisk gjennom å koble gitaren til en forsterker og begynne å spille konserter med et backingband. Musikken forandrer seg, tekstene forandrer seg, den fysiske fremtoningen forandrer seg, stemmen forandrer seg, omgivelsenes forestillinger om hvem han er forandrer seg uavbrutt.
Filmen er relativt konvensjonell i formen, en kombinasjon av arkivmateriale og det som ofte foraktfullt kalles talking heads-intervjuer. Men tre og en halv time farer av gårde. Delvis fordi de som blir intervjuet har uavbrutt interessante historier å fortelle, og delvis fordi Dylan selv også er betydelig mer tilgjengelig enn han har vært i mange andre sammenhenger. Bildene og musikken som utgjør arkivmaterialet er selvfølgelig i toppklasse på alle sett og vis og blant 1900-tallets mest ikoniske og fascinerende. Men filmen lykkes også fordi det rike stoffet turneres så elegant og med en så stødig hånd. Den er ekstremt informasjonsrik, oppslagsrik, men aldri kompakt, overlesset. Ikke minst slipper den aldri taket på Dylan selv, som til tross for eller kanskje nettopp gjennom alle forvandlingsnumre, all selviscenesettelse, imitasjon, integritet, kompromissløshet, forblir en hel person gjennom hele filmen. –EFH
Etter å ha prøvd seg på et bredt spekter av sjangre og uttrykk, fra den mildt eksistensielle Bringing Out the Dead, til periodegangsteren Gangs of New York og Howard Hughes-biografien The Aviator, var det nok flere som jublet da Scorseses neste filmprosjekt på midten av 00-tallet viste seg å være et urbant gangsterdrama satt i samtiden. På mange måter kan The Departed regnes som en av hans mer formmessig tradisjonelle spillefilmer, på godt og vondt. Dette kommer kanskje best frem når man sammenligner den med kildematerialet som The Departed er en nytolkning av; Wai-keung Lau og Alan Maks Hong Kong-krimdrama Infernal Affairs (2002). To politimenn med lignende bakgrunn går ut av politiakademiet. Den ene blir ansatt i den hemmelige tjenestene som dekkagent i et gangstermiljø, mens den andre er en gangster fra samme organisasjon plantet i politiavdelingen. Filmene er naturligvis temmelig like i sin dramaturgi. Områdene de divergerer mest på er der Scorsese har latt Hollywood-sensibiliteten ta over i sin versjon. Diffuse, tvetydige karakterer fra Infernal Affairs viker for klarere definerte personligheter i The Departed, åpne slutter snurpes igjen og man innfører enkle prinsipper som “godhet trumfer ondskap”. En tenker fort på filmens siste akt, hvor førstnevnte er en øvelse i provokasjon og frustrasjon, på en god måte, mens amerikanerne i litt for stor grad forsøker å rydde opp i de løse trådene som gjør Infernal Affairs så sterk.
Det er i grunn litt overraskende, fra mannen bak Taxi Driver og Goodfellas, filmer som ikke er redd for å undergrave pertentlige, moraliserende tradisjoner fra Hollywood. Det er ikke for å si at Martin Scorsese ikke leverer en sterk film med sine personlighetstrekk. Vi finner fortsatt igjen et rockende musikkspor, tidvis klassiske redigeringsgrep, anspente scener med forventninger om eksplosiv vold, og skildringen av mennesker som er produkter av sitt miljø. En får bare følelsen av at nytolkningen inngår noen overraskende kompromisser. Samtidig har alltid kunstnerens dilemma opptatt Scorsese; hvordan man får jobbe i Hollywood og fortsatt lage film uhindret, å balansere mellom den kreative friheten filmskaperen ønsker og de økonomiske kravene studioene stiller. Med et kvalitetssikret konsept, sjangermessig gjenkjennelighet og en stjernespekket rolleliste, var det et trygt valg, og resultatet var den svært velfortjente Oscar-prisen for beste regi, en heidundrende kassasuksess og et endelig argument for godvilje til Scorsese fra studiooverhodene for fremtidige produksjoner. –CWM
Konsertdokumentaren Shine a Light er etter mitt syn Martin Scorseses eneste betydningsløse film. Jeg liker den ikke, og jeg mener den oppriktig talt er meningsløs som film. Vi sitter i kinosalen og bevitner at legendene i The Rolling Stones gir en konsert med gjesteartister, som kameraene dokumenterer. Når lang nok tid har passert, vil kanskje Shine a Light som tidsdokument eller kuriosa ha en viss verdi, men allerede da filmen ble laget i 2008 var The Rolling Stones etter mitt syn en museumsgjenstand. Bandet som populærkulturell hjørnesten hadde «skjedd» for lenge siden, og dermed står Shine a Light fjernt fra sin nærmeste bror i Scorsese-filmografien, The Last Waltz, som i 1978 dokumenterte The Bands aller siste opptreden.
Nei, dette er rett og slett en film som oppleves mer som en slags privat forlystelse for Scorsese enn som en film det er viktig for oss andre å se. Spesielt interesserte finner naturligvis glede i det rent musikalske, men når det hverken er særlig til karakterskildringer, miljøbeskrivelser eller intervjuer med innholdsmessig tyngde nok til å heve opplevelsen, blir dette for meg meningsløst. Shine a Light holder ikke. –KM
*
Denne artikkelserien om Martin Scorseses filmer startet med en gjennomgang av hans produksjon på 1970-tallet, fortsatte med filmene fra 1980-tallet og 1990-tallet, via denne artikkelen om 2000-tallet, før vi avslutter med hans filmer fra 2010-tallet.