I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! The Last Waltz vises torsdag 16. februar kl. 18.00 (på alle cinematekene unntatt Bergen, som viser den kl. 19.00).
*
Klassisk rock ble til klassisk film, da regissør Martin Scorsese filmet The Bands siste dans. Selv om det tidvis går i for avmålt valsetakt, er The Last Waltz obligatorisk for tilhengere av legender som Dylan, Clapton og Young.
«Klassisk rock» fra 60- og 70-tallet kan gi ulike assossiasjoner. Den preges ofte av noe rått og tidløst, som i dag kan få den til å virke utdatert, gubbete og lite utfordrende. Men hvis jeg har holdt fullstendig avstand til musikk over en lengre periode, er det ofte værbitt rock’n’roll som skaper den etterlengtede euforien når øregangene åpnes igjen. Den er grunnlagt på rotekte, musikalske tradisjoner, og skaper derfor størst gjenklang når den står løsrevet fra strømmen av andre musikalske uttrykk og sjangre.
The Band er et slikt «klassisk» band, og i denne konsertdokumentaren om dem er det nettopp musikken som får filmen til å sjangle mellom det glimrende og kjedelige. Med The Last Waltz (1978) gjorde Martin Scorsese sitt første musikalske filmportrett, hvis man ser bort fra hans medvirkning som regissør på Woodstock (1970). På kommentarsporet til DVD-utgivelsen av The Last Waltz, forteller Scorsese at han ikke ante hvordan han skulle oppføre seg under intervjuene med medlemmene i The Band, siden han selv ikke er musiker. Men filmskaperen har aldri lagt skjul på sin begeistring for amerikansk populærmusikk (The Band er riktignok delvis kanadiske), noe som garantert har vært utslagsgivende for hans mange suksessfulle, musikkrelaterte produksjoner.
The Last Waltz er, som tittelen bærer bud om, The Bands siste konsert – dokumentert av Scorsese, og med små intervjuer med bandmedlemmene mellom slagene. Når navnene på filmens musikalske bidragsytere plasseres over en illustrerende vals-sekvens, forstår man at The Band har slått på stortromma når karrieren skal oppsummeres. Bob Dylan, Neil Young, Eric Clapton, Joni Mitchell, Muddy Waters og Emmylou Harris er blant artistene som skal sette sitt preg på den siste dansen.
Grovt sett kan man dele opp Scorseses musikkdokumentarer i to båser. I enkelte filmer, nærmere bestemt portrettene av Bob Dylan (No Direction Home, 2005) og George Harrison (George Harrison: Living in the Material World, 2011), er det arkivopptak og intervjuer som danner grunnlaget. I The Last Waltz og The Rolling Stones-dokumentaren Shine a Light (2008), er det derimot en nyinnspilt konsert som utgjør hoveddelen av filmen. Mens man i de to førstnevnte filmene kan lene seg på flere intervjuobjekter og en allerede eksisterende fortelling, må man i disse to mer konsertdrevne filmene gjøre alt man kan for å få musikken og utførelsen av den til å fremstå som interessant. Dette fungerer stort sett kjempebra i The Last Waltz. Siden The Band er nettopp et band, og ikke preges av en tydelig frontfigur, gjør kobbelet av gjesteartister straks det hele mer spennende. Filmen er selvsagt obligatorisk for fans av The Band, men om man trenger flere grunner til å se filmen dukker de opp på løpende bånd.
I og med at musikken beveger seg i noenlunde likt landskap hele veien, er det nok veldig subjektivt hva man anser som høydepunktene i filmen. For meg kommer det første med sangen «The Shape I’m In», der nå avdøde Richard Manuel trakterer både piano og vokal. Det er fengende, rått og med en tangoaktig rytme i bunnen. Av de andre låtene The Band spiller på egen hånd, er «Stage Fright» et ypperlig øyeblikk. Her er Rick Danko i sitt ess i en blå spotlight, og gir en intens versjon av låta i kveldens mest filmatiske lyssetting. Etter dette kommer et nytt høydepunkt på rappen, der The Staples gjester og gir «The Weight» et sjelfullt løft til et allerede glimrende utgangspunkt.
Neil Young og «Helpless» er det første, skikkelig solide innslaget der en annen artist enn The Band står i fokus. Samtlige på scenen ser ut til å kose seg glugg i hjel, mens Youngs såre stemme bærer det hele. Her bidrar også Joni Mitchell på koring – pussig nok bak sceneteppet helt bakerst på scenen, der et kamera observerer henne i ensomhet. Grunnen til at hun står skjult bak bandet var ifølge The Bands Robbie Robertson at koringen ikke skulle ødelegge opplevelsen av hennes egen opptreden. Trikset fungerte åpenbart bra, for når Mitchell senere står i front er det er befriende avbrekk fra hårete menn på vokal.
The Last Waltz byr på et par uventede poetiske innslag, som når dikteren Lawrence Ferlinghetti leser den ironiske bønnen «Loud Prayer». Denne opplever jeg bare som pubertal religionskritikk. Et annet lunkent innslag i filmen er Neil Diamond i lyseblå dress og syttitallssolbriller – hans opptreden er en temmelig tam musikalsk affære. Men ærlig talt kan hverken dette eller noen av de andre numrene kalles oppriktig dårlige. Noe av grunnen til dette er, som jeg har vært inne på, at konserten er såpass «streit» – det er gode musikere og gode låter hele veien. Stabiliteten gjør dessverre at konserten også blir noe monoton. Musikken preges av en slags strømlinjeformet råhet, der det er få klare «wow»-øyeblikk, men heller ingen opplagte nedturer. Dette underbygges av Scorseses nøkterne regi, der få kameraer følger det som skjer og sjelden gjør noe større ut av seg. Dette er gjort med overlegg for at ikke en haug med kameramenn og teknikere skal spolere konsertopplevelsen, en problemstilling som sannsynligvis hadde vært viet et skuldertrekk i dag. Går man på konsert i 2012 må man forvente høy kamerafrekvens i synsfeltet – hvis ikke konserten blir filmet på scenen, blir den garantert filmet av noen i publikum.
Den sparsommelige kamerabruken i The Last Waltz fortjener applaus, men samtidig tar jeg meg i å savne flere filmatiske sprell, ettersom vi bare ser mennesker med instrumenter på scenegulvet. Et eksempel på det motsatte finner man i konsertfilmen Stop Making Sense (1984). Der skjer det stadig noe nytt på scenen, i tillegg til Talking Heads‘ usedvanlig fysiske tilnærming til musikken. I The Last Waltz må det jobbes hardere for å forsvare konserten som film, og av og til blir det for stillestående rundt det musikalske.
Intervjuinnslagene med bandet bærer også preg av fokuset på musikken. Dette blir tydeligst når Scorsese spør om turnélivet og kvinner, der medlemmene svarer kort, sjenert eller unnvikende. Det føles som om bandet holder et eller annet tilbake. Kanskje de bare er slitne og innerst inne er litt lettet for at en epoke er over? Likevel byr de på et par morsomme anekdoter, som når de forteller om en gang de hadde lite penger og så seg nødt til å stjele mat. Slike småhistorier supplerer konserten på en god måte.
The Last Waltz er nok Scorseses mest anerkjente musikkdokumentar. Man forstår hvorfor etter Bob Dylans opptreden mot slutten, når samtlige av gjesteartistene dukker opp på scenen for å stemme i på «I Shall Be Released». Som film er ikke The Bands avskjed så fryktelig interessant, og kan ikke kalles mer enn en parentes i Scorseses mangfoldige filmografi. Grunnen til at The Last Waltz har blitt legendarisk er fordi bandet er bra, og fordi den samlet en rekke av de mest toneangivende amerikanske og kanadiske artistene på det aktuelle tidspunktet.