Analysen

Los Bando (2018)

Den barnslige tenåringsfilmen Los Bando legger aldri skjul på at den ønsker å være så bred og tilgjengelig som overhodet mulig. Jeg er usikker på om denne tilnærmingen bør oppfattes som kynisk eller sympatisk, men den ser uansett ut til å ha gått på bekostning av en slags klar identitet.

Tenåringsrockerne Grim og Aksel fra Helgøya i Hedmark allierer seg med niåringen Thilda, et cellotalent, og den noen år eldre Martin, et rallytalent, for å få reist til NM i rock med bandet sitt, som bærer det spanskklingende navnet Los Bando Immortale. Selv om denne kategorien av musikalsk norgesmesterskap i virkeligheten ikke har vært arrangert på flere år, vil det i filmens virkelighet gå av stabelen på Kulturhuset i Tromsø – som betyr at gjengen må transportere seg (med rally-Martin som sjåfør) på langs av Norge for å nå frem til ishavsbyen og innta scenen der guttedrømmen skal realiseres.

Med det titulære rockebandet i spissen fremstår Los Bando sammenlignbar med to andre norske filmer om tenåringer fra de siste årene, Sten Hellevigs Dryads – Girls Don’t Cry (2015) og Eirik Svenssons Natt til 17. (2014), som begge søker å skape autentiske og kontemporære ungdomsskildringer ved hjelp av aldersgruppens egne populærkulturelle referanser. Musikk – en av ungdomstidens viktigste identitets- og tidsmarkører – spiller på ulike måter en viktig rolle i disse filmene, og brukes aktivt i konstruksjonen av deres coming-of-age-historier.

Ser man Los Bando opp mot sine sjangersøsken, trer Christian Los film frem som en slags stebror. Kontrasten er tydelig, for hovedpersonenes musikkinteresse bidrar først og fremst til fortellingens ramme (de er et rockeband, og derfor må de opptre). Coming-of-age-fortellingene har til hensikt å skildre sine protagonister i spesielt formative perioder av livet, og karakterutviklingen peker som regel mot en fremtid, en antydning av protagonisten som voksen. I Los Bando har denne utviklingen liten betydning utover reisen mellom Helgøya og Tromsø.

De to andre filmene befatter seg med musikalske referanser på spesifikke måter: I Dryads illustrerer de hovedpersonens identitetskonstruksjon, og i Natt til 17. er de fundamentet for et tidsriktig soundtrack (som bare noen år senere fremstår som en presis 2014-tidskapsel). Disse grepene signaliserer en viss «ekslusivitet» – begge filmene utspiller seg i Oslo, og henvender seg i første rekke til et urbant, oppdatert publikum. Jeg vender tilbake til hvordan Los Bando anvender musikkikonografi senere i denne analysen, men kort sagt forsøker filmen kun i begrenset grad å lade sine musikalske referanser med personlig, ikonisk eller kulturell betydning.

Det som grunnleggende sett skiller Los Bando fra disse to andre filmene er ambisjonsnivået. Urbane omgivelser viker vei for lun småbyhygge, og tenårenes voksesmerter er et bakteppe, ikke fortellingens fokus. Snarere ser hensikten ut til å ha vært å skape en slags «barnas Børning (2014)», en biltur-sentrert folkekomedie fri for målgruppediskriminering, nå med tenåringer i førersetet. Sånn sett nøyer Los Bando seg med å være en ellevill reise fra A til B – men den tar en rekke snarveier.

Åpningssekvensen er forbilledlig – en informasjonsmettet og effektiv introduksjon av de fire hovedpersonene, som andyder rollefigurenes individuelle motivasjoner for å reise til Tromsø. Vi møter først Grim (Tage Johansen Hogness), som sitter på et gutterom tapetsert med konsertplakater og dagdrømmer foran dataskjermen. Han ser på en video fra en tidligere utgave av NM i rock, og når vinneren annonseres utbryter han i stedet: «Los Bando Immortale».

Drømmen om å vinne NM i rock er med andre ord etablert etter bare et halvt minutts spilletid, og videre introduseres andre igangsettende elementer ved historien som perler på en snor: Grims dagdrømmer avbrytes brått av foreldrene som krangler utenfor døren, og med et oppgitt sukk slenger han på seg hodetelefonene og drukner kjeklingen i musikk. Mens han trommer i luften skytes det inn klipp av vinner-trommisen på dataskjermen; av Los Bando Immortales logo, drodlet ned i en notatblokk; av et fotografi av en purung Grim som poserer sammen med Hans-Erik Dyvik Husby (i rollen som en fiktiv rockelegende) og et par trommestikker, signert med teksten «Follow your dream! – The Hammer» (The Hammer-karakteren er også synlig på en av plakatene på veggen.) Bandet, drømmen, målet og inspirasjonen oppsummeres enkelt og effektivt.

Vi beveger oss videre til Martin (Jonas Hoff Oftebro), en rallyfører med en utålmodig og kravstor far, samt hans nyfrelste bror Roger (Frank Kjosås) som ruller distraherende forbi i sin utspjåkete «Jesus-van». Deretter til Thilda (Tiril Marie Høistad Berger) som øver på cello med stor innlevelse, og til slutt Aksel (Jakob Dyrud), som vandrer midt i gata og proklamerer sin kjærlighet til Linda («nabobygdas flotteste dame»), inntil han får et ublidt møte med Jesus-bilen.

Selv om Los Bando må sies å være bygget over en temmelig forutsigbar dramaturgi, preges fortellingen av en del uforløste og innfallspregede tråder. Åpningssekvensen er derimot strukturert og kompakt, og går rett til kjernen av hvorfor hovedpersonene bestemmer seg for å reise til Tromsø: Ikke bare for å delta på NM i rock, men også for å komme seg vekk fra Helgøya. Grim trenger avstand fra foreldrenes bitre skilsmisse, Martin har fått nok av farens rigide forventninger, Aksel vil imponere Linda, Thilda flykter fra mobberne på skolen.

Los Bando Immortale rekrutterer snart Thilda som bassist/cellist og Martin som sjåfør, og filmen gir bokstavelig talt gass. Herfra inntar den formen som en temmelig sjangertro road movie, med en rekke interne og eksterne utfordringer som bandet må hanskes med langs hovedveien, samt sporadiske avstikkere (blant annet en spontan gig på en bryllupsfest i Sverige og en desillusjonerende visitt til The Hammer). Reisemålet Tromsø representerer for hovedpersonene muligheten til å realisere seg selv, og for filmskaperne punktet hvor historien på ryddig vis kan nøstes opp. Men i løpet av turen – som utgjør mesteparten av spilletiden – avsløres frynser og løse tråder som stiller resten av filmen i sterk kontrast til den møysommelig utformede åpningssekvensen.

Los Bando er en begivenhetsrik film, og hindringene langs veien oppstår hyppig og med jevne mellomrom. Dette er feelgood, hvor problemer er til for å være løsbare. Men om ikke løsningene på de fleste problemer var så umiddelbart tilgjengelige, hvis de faktisk fortonet seg som reelle utfordringer, ville det ikke bare gitt filmen en velkommen nerve – muligens ville man også klart å unngå de mange situasjonene som går på troverdigheten løs.

Enkelte ganger er det snakk om forståelige snarveier for å holde historien i bevegelse. Det går for eksempel knapt 20 sekunder etter at Martin hånlig takker nei til å kjøre Grim og Aksel til han har ombestemt seg og løper etter dem. Ingen grunn til å dvele ved dette: Plotthjulene må ut på Europaveien, og Martins opprør mot faren – som krever at han vier sin tid til familiebedriften og rallykjøring, selv om han har kommet inn på LIPA, McCartney-skolen! – er ment å oppleves spontant og fandenivoldsk. Han stjeler Jesus-bilen og rømmer fra Helgøya før far og bror rekker å se at verkstedet er tomt.

Andre ganger føles det derimot som om manuset praktisk talt spenner bein på seg selv. Halvveis til Tromsø får guttene beskjed om at Thilda slett ikke har fått tillatelse til å reise med dem, slik hun har fått dem til å tro, og faktisk har blitt meldt savnet. Brått får de en rekke gode grunner til å avbryte reisen: De innser at de teknisk sett har kidnappet Thilda, og dessuten har de nesten ingen penger igjen. På toppen av det hele avslører Martin at han ikke har lappen. Men etter en kort scene mellom Grim og Thilda, hvor hun ordløst gir uttrykk for at hun ikke vil dra hjem, bestemmer han at de likevel skal fortsette turen. De tungtveiende argumentene for å snu har plutselig blitt irrelevante. Gjengen bestemmer seg for å si at Thilda har rømt til skogs. Martins mangel på førerkort nevnes aldri igjen.

Filmen har en oppsiktsvekkende hang til slike enkle løsninger, og de kommer klarest til uttrykk i guttas forsøk på å frakte med seg Thilda hele veien til Tromsø. Hvor alvorlig forsvinningen fremstilles varierer voldsomt, avhengig av hva historien til enhver tid krever. Hun etterlyses på Dagsrevyen og over hele forsiden av VG, og reisen føles brått mer risikofylt når gjengen må holde en lav profil og unngå observante blikk langs veien. Når Grims foreldre ringer og spør dramatisk «Herregud, har dere hørt noe fra Thilda?», klarer Grim å ro seg unna med «Nei, men hun er nok i nærheten et sted. Så det ordner seg sikkert.», en hel dag etter at niåringen skal ha forsvunnet et sted i skogen. Et øyeblikk senere har de endret samtaleemne. Når Thilda senere blir oppdaget og tatt hånd om av politiet, klarer gutta å hjelpe henne å rømme etter at de tropper opp på politistasjonen og forteller at det var de som reiste sammen med henne. Ikke bare viser politiet null interesse for at de var innblandet i den rikskringkastede forsvinningssaken – de får dessuten lov til å møte Thilda.

Det føles humørløst å kritisere Los Bando – som ikke gir seg ut for å være noe annet enn en fjærlett familiekomedie – for at skildringene av politiarbeid ikke fremstår tilstrekkelig virkelighetsnære. Av og til virker det som om filmens naive logikk med hensikt spiller på lag med de unge hovedpersonenes virkelighetsforståelse, og de mer tegnefilmaktige birollene signaliserer tydelig at vi ikke befinner oss i et fullstendig realistisk univers. Men filmens inkonsekvente forhold til eget alvor undergraver rollefigurenes mer sårbare øyeblikk. Når de forekommer føles de ofte mer som filmskapernes pliktmessige forsøk på å fullføre de ulike rollefigurenes akser enn bevegende, avslørende scener – det oppstår en dissonans mellom manusets mange lettvinte løsninger og de sporadiske, alvorsladde toneskiftene.

Mange av bestanddelene som utgjør Los Bando føles ganske enkelt forhastet, inkludert de stive og funksjonelle replikkene, og filmen bæres i stor grad av de unge skuespillernes sjarm og den gode dynamikken seg imellom. Jakob Dyrud lykkes spesielt godt i rollen som Aksel, som alltid står i fare for å bli en i overkant enerverende figur (besettelsen av Linda bikker over i det ubehagelige på minst ett tidspunkt). Som gjengens wildcard er det hans selvsentrerte, korttenkte innfall og mangel på selvinnsikt som trekker historien i uventede retninger, og Dyrud bringer med seg et visst komisk talent og solid innsatsvilje – nok til at denne jevnt over usjarmerende rollefiguren blir spiselig.

Det klinger også noe falskt over hvordan filmen tilsynelatende løser Grim og Aksels problemer på hjemmebane i en håndvending – alt de trengte var å komme seg til Tromsø. Martin er den eneste av rollefigurene som «kommer i mål» til slutt, når han endelig får overbevist faren om sitt musikalske talent og behov for selvstendighet. Motivene som anvendes for å etablere rollefigurene i første akt blir stort sett liggende i grøftekanten etterpå, og selv om filmen åpenbart har andre ambisjoner enn å grave dypt i noe som helst, er det synd at temaer som antakelig oppleves som gjenkjennelige og relevante for målgruppen – kjærlighetskvaler, skilmisser, mobbing – i all hovedsak ender opp som staffasje. Los Bando behandler rollefigurene sine best når den fokuserer på dynamikken innad i bandet, som gnisningene mellom Grim og Aksel, og relasjonene som knyttes underveis på reisen, der de fire medlemmene ligner mer og mer på en søskenflokk.

Filmens overhengende tone preges av en bekymringsløsthet som de mer etablerte skuespillerne i ensemblet ser ut til å ha satt pris på. Kjente fjes dukker jevnlig opp i små roller, og angriper dem med glimt i øyet og senkede skuldre. Disse cameo-innslagene gir filmen et snev av crazy-komedie, jevnt over med stort hell. Vera Vitali får ta den helt ut som sprø og energisk brud som er forsinket til eget bryllup, mens Ingar Helge Gimle er mer nedtonet og vittig som en pensjonsklar politimester. Frank Kjosås er overraskende morsom som filmens mest tegneserieaktige figur, en jesusfrik med et sinnemestringsproblem kombinert med en velutviklet evne til spontan selvsensur («Safran! I herbarium!»).

Filmens mest renskårne stunt-casting kommer i form av møtet med The Hammer. Han gestaltes som tidligere nevnt av Hans-Erik Dyvik Husby, selveste Hank von Helvete. Gjengen har tatt en avstikker for å møte Grims største idol, som ganske umiddelbart åpenbarer seg som filmens sanne ideologiske antagonist. Grim husker The Hammer som en trommegud som ba ham om å «follow your dream!», men han er nå en avdanket og desillusjonert eneboer som finner det for godt å gi ungdommene «en liten dose sannhet»: Rocken er dau, og de gjør lurt i å legge musikken på hylla og få seg en jobb. Det er umulig å tenke at disse replikkene ikke gir i alle fall litt gjenklang for Dyvik Husby, som har vært åpenhjertig om hvor destruktiv og dyster hans tid som vokalist i Turboneger var. I norsk sammenheng er han en «vaskeekte rockestjerne», og velkjent i alle aldersgrupper som folkekjær kose-tv-bamse. I en bredtfavnende film som Los Bando må han derfor sies å være perfekt for rollen.

Bandets møte med The Hammer representerer en tenkt motsetning mellom den yngre og den eldre garde, kynisk pessimisme satt opp mot naiv håpefullhet. Los Bando tar selvsagt sistnevntes parti, og Los Bando Immortale demonstrerer – også for The Hammer, som i et kort klipp vises idet han streamer opptredenen på mobilen og smiler anerkjennende ­– at de unge fortsatt kan rocke. Men hvordan henvender filmen seg til de rockeinteresserte i kinosalen? VGs kritiker Tor Martin Bøe er definitivt inne på noe når han i sin anmeldelse poengterer at han «tviler på at særlig mange i målgruppen egentlig vet hva denne «rocken» er».

I 2018 har rocken for lengst blitt skjøvet ned fra populærmusikkens trone til fordel for hiphop og EDM, og i likhet med Bøe aner jeg at de færreste norske tenåringer har et nært forhold til rock i klassisk forstand og dens ikonografi. Los Bando gjør også sitt ytterste for ikke å fremmedgjøre de mindre rockeerfarne tilskuerne, og innslag av «tøff rockeestetikk» begrenser seg stort sett til et par hanekambærende trøndere, en Kvelertak-låt og Los Bando Immortales egen «Kill, Death, Destroy» (som, etter hva jeg kan forstå, er ment som en parodi på en rockelåttittel).

Ellers er Los Bando jevnt over ikledd langt mer tilgjengelig rockefinér, i form av Big Bang og The Hellacopters på soundtracket, og bandets fremføring av Motorpsychos myke «Feel» på Kulturhuset i Tromsø. De mer spesifikke rockereferansene synes å være forbeholdt foreldrene som er til stede i publikum (på samme måte som bandet velger å spille «Feel» på grunn av Grims foreldre – det var «deres låt» den gangen de fortsatt var forelsket).

Filmens musikalske vokabular er i påfallende grad tilbakeskuende, og referanser til nyere musikk er så å si fraværende. Det er imidlertid forfriskende at Lo & Co aldri fordømmer det nye musikklandskapet – hvis man ser bort fra The Hammers tirade, men han er en gammel grinebiter som ikke skal tas på alvor – det være seg i form av stikk til dagens generasjon av ungdomsidoler, eller enda verre: surmaga rockepurisme. Utover dette kan filmen i beste fall sies å være preget av en vagt rockerelatert opprørsånd, i bandets egenrådighet og motvilje til å underkaste seg autoriteter (som bl.a. foreldre og politi).

Los Bando kjører sikksakk mellom ulike sjangre og tonearter, med «radioen» som navigator. Om den virkelig hadde noe på hjertet – utover det gjennomgående mantraet om å «følge drømmen» – ville den muligens også hatt et klarere fokus.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>