I en serie på fem artikler gjennomgår vi Martin Scorseses komplette filmografi. I den første saken presenterte vi Scorseses filmer fra 70-tallet, i den andre hans produksjon på 80-tallet og deretter 90-tallet og 2000-tallet. I denne artikkelen avslutter vi serien med hans filmer fra 2010-tallet.
Filmomtalene i denne serien er skrevet av et knippe folk bestående av Montages-redaksjonen, -skribenter og andre bidragsytere vi har kontaktet spesielt for denne anledningen. Hver tekst er signert med skribentens initialer, og i denne gjennomgangen av 2010-tallet i Scorseses filmografi er bidragene skrevet av følgende: Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Erik Vågnes (EV), Trond Johansen (TJ), Sveinung Wålengen (SW), Benjamin Yazdan (BY) og Truls Foss (TF).
*
Shutter Island er en boblende skrekkthriller av typen man sjelden ser på kino nå til dags. Og jeg må spørre meg hvorfor, for hva er vel morsommere enn en skummel øy, et kråkeslott av et mentalsykehus, mareritt og synsbedrag, hjemsøkende minner og snirklete konspirasjoner? Etter det spissartikulerte pistolskuddet The Departed, var det en befrielse å se at Scorsese løsnet på skjortesnippen med et overflødighetshorn av ideer og innfall. I Shutter Island spares det virkelig ikke på noe: scenografien er fetende mektig, fotoarbeidet som hentet ut av en drøm, karakterskildringene så høylytte og ekspressive at de bare kan eksistere i et utpreget fiktivt filmunivers. Med denne heksegryten av audiovisuelle virkemidler makter Scorsese å trylle frem et vegg-til-vegg-teppe av forstyrrende stemninger – filmen kaver rundt i en febril tåke.
Mot slutten blir fortellingen knotete og vanskelig å svelge, men etter flere gjennomsyn åpenbares det at Scorsese kontinuerlig legger ut tråder som leder til denne forløsningen, og de avsluttende scenene hever det som først og fremst er en suverent medrivende B-thriller til å bli et bemerkelsesverdig gripende psykologisk drama om en mann som har mistet alt og er på vei ned i helvete. Den voldsomme overflaten får plutselig en avgrunn. Med Shutter Island viste Scorsese for alvor at han fortsatt hadde viriliteten, vågemotet og den intense kjærligheten til filmmediet i behold, og selv om kritikerne sjelden har vært så likegyldige, skapte han et fråtseri av en filmfest ettertiden garantert vil vite å verdsette. Shutter Island er bloddryppende rå filmkraft som fråder i munnvikene. –LOK
Den umiskjennelige energien fra Goodfellas, Casino og The Departed vokser ikke på trær, så hvem hadde vel egnet seg bedre til å avfyre startskuddet for HBOs nye storsatsning Boardwalk Empire enn Martin Scorsese? Terence Winter – en av manusforfatterne til The Sopranos, som lente seg tungt på arven fra Goodfellas – stod bak roret for denne TV-serien, og i så måte var samarbeidet med Marty skrevet i stjernene. Og for en pilot dette er! Som i filmene jeg ramset opp, presenteres vi for en bredt anlagt historie med et rikt rollegalleri, men Scorseses evner som historieforteller sørger for at dette skjer på en temposterk, effektiv måte, uten at det går forvirrende fort i svingene. Vi får et spennende innblikk i forbudstiden og hvordan alkoholforbudet, og den kriminelle virksomheten som oppstod som følge av dette, fikk konsekvenser for folk i alle samfunnssjikt. Som i HBOs beste produksjoner er alle rollefigurene på hver sin måte like interessante, og de parallelle fortellingene befrukter hverandre. Kameraarbeidet og klippingen er akkurat så dynamisk som man kan forvente seg, og mise-en-scène så utsøkt detaljert at det nesten føles feil at disse bildene er laget for fjernsyn og ikke kinovisning.
Steve Buscemi er suveren som Enoch; det er noe med det dypvannsfisk-aktige utseendet hans og den ålete væremåten som gjør ham til en uimotståelig slask. Selv om han er frastøtende, forstår man også hvorfor han skaper tillit hos folkene hos svermer rundt ham. Men bak hans puslete ytre, finner vi en drapsmaskin som effektivt kan knuse pannebein mot biljardbord hvis han får muligheten. Og, som alltid hos Scorsese, skildres volden i all sin grafiske uhyrlighet, samtidig som den blir en visuell attraksjon i seg selv. – LOK
Martin Scorseses dokumentar om “the dark horse” i The Beatles, George Harrison, er en oppslukende og interessant reise gjennom livet til en fantastisk musiker. Her får vi inngående og åpenhjertige intervjuer med blant andre Paul McCartney, Ringo Starr, Tom Petty og Eric Clapton som gir oss et innblikk i hvordan Harrison var som menneske og privatperson. Scorsese gjentar stilen fra No Direction Home: Bob Dylan med en kronologisk fortellerstil som veksler mellom nye og gamle intervjuer, musikklipp og arkivmateriale. Scorsese bruker spesielt mye plass på tiden i The Beatles, innspillingen av det klassiske albumet All Things Must Pass, samt Harrisons oppheng i hinduisme og indisk musikk – som kanskje er filmens mest interessante aspekt. For Harrison var veldig spirituell, en utforsker av det sjelelige liv, og den kanskje viktigste aktøren i å introdusere indisk musikk til den vestlige verden. Scorsese tegner et bredt og nøyaktig bilde av Harrisons spirituelle filosofi og hvordan især Ravi Shankar påvirket hans eget musikalske uttrykk.
Scorsese har funnet frem en imponerende mengde arkivstoff: ukjente klipp fra før The Beatles slo igjennom, hjemmevideoer, private brev og konsertopptak. I No Direction Home tegnet Scorsese et nyansert og fascinerende bilde av 50- og 60-tallskulturen, men i Living in the Material World har han ofret et slikt perspektiv og heller fokusert på George Harrison og hans tilbaketrukne, unnvikende personlighet. På den ene siden blir Harrison karakterisert som hyggelig, omsorgsfull og hjertevarm; på den andre siden som en sint og frustrert person. Harrisons selvmotsigelser blir også vist frem. Mannen som hyllet det enkle liv og kritiserte materialisme bodde i et svært herskapshus og flyttet til Sveits for å unngå skatt – dette var jo tross alt mannen som skrev ”Taxman”.
Scorsese unngår altså en unyansert heltedyrkelse, selv om han mistenkelig nok unngår å utbrodere Harrisons rusavhengighet på 70-tallet. Av og til avsløres det hvor subjektivt fortiden kan tolkes, som når Eric Clapton forteller om da han ble sammen med Harrisons daværende kone Patti Boyd. I følge Clapton foregikk alt ryddig for seg; han kom til George og fortalte at han og Patti var forelsket, hvorpå George angivelig svarte: «Du kan ta henne. Jeg er faktisk interessert i din kone». Men skal man tro Patti Boyd var historien en annen. George oppdaget dem på en fest og spurte hva som foregikk, hvorpå han sorgtynget spurte Patti: «Blir du med ham eller blir du med meg?». Slike øyeblikk viser at Scorsese ikke vil at vi skal glemme at et slikt prosjekt må forholde seg til subjektive betraktninger og uklare minner. Ved filmens slutt er Harrison som privatperson fortsatt et lite mysterium, men hans livsfilosofi og kunstneriske prosjekt står vel definert tilbake i en medrivende og fengende dokumentar. –EV
2011 var året da Martin Scorsese skulle tilføre sin allerede mangefasetterte filmografi en sprudlende og eventyrlysten familiefilm i 3D. Ved første øyekast et overraskende retningsvalg for den da 70 år gamle mesterregissøren. Men så skulle Hugo Cabret samtidig vise seg å romme en genuin kjærlighetserklæring til selve filmmediet, der regissørens entusiasme for filmhistorien og hans sedvanlige, brusende formidlingsevne kommer til uttrykk i en fargesprakende og påkostet produksjon, som likevel glitrer av vitalitet og pur filmglede. Scorseses forbilledlige fortellerkraft skaper et energisk liv til det som i grunn er en filmatisk historieleksjon, men som på samme tid fungerer utmerket bare i kraft av å være en velfortalt og rørende fabel for små og store, basert på Brian Selznicks bok The Invention of Hugo Cabret.
Det hele åpner med en fortryllende iscenesettelse av 1930-tallets idylliserte Paris sett fra himmelperspektiv, før kamera stuper ned i de mekaniske detaljene og menneskemengden som omgir togstasjonen på Montparnasse, i en tagning som er like imponerende teknisk som den rent kunstnerisk er fremragende. På denne stasjonen finner vi den foreldreløse gutten Hugo i klokketårnet, samt en aldrende leketøysbutikkinnehaver (som viser seg egentlig å være filmpioneren Georges Méliès), hvis veier etter hvert krysses idet historiefortellingen skyter fart. Det er et plott som tidlig peiler inn mot filmens magiske verden, der Scorseses personlige engasjement for filmbevaring integreres i historien og skinner ektefølt gjennom de digitale 3D-bildene i Robert Richardsons pustberøvende fotoarbeid. Bruken av 3D står for øvrig igjen som noe av det mest sofistikerte, men samtidig ekstremt virkningsfulle, som er gjort i Hollywood. Innenfor rammene av sin kanskje teknisk mest avanserte film, forteller Scorsese paradoksalt nok en historie som omfavner en nostalgisk filmmagi, spunnet ut av det helt enkle, som en slags sentimental hyllest av den klassiske filmkunsten. Det føles samtidig minst like viktig å understreke at Hugo Cabret innehar en formidabel gjennomslagskraft også som et selvstendig filmverk, noe 11 velfortjente Oscar-nominasjoner og fem gullstatuetter også vitner om. –TJ
The Wolf of Wall Street er en storartet «slice of American cake», og fanger virkelig tidsånden, gjennom overdrivelser. Filmen har forståelig nok blitt anklaget for å være misogyn – den omfavner kritikkverdige kjønnsstereotypier og slenger dem i fleisen på publikum – men for meg er det åpenbart at Martin Scorsese her opererer i et subversivt modus; at populærkulturens dumheter skal stilles til skue, bli belyst og utsettes for kritiske blikk. Filmen stoler på at publikum selv kan bistå med etiske vurderinger.
The Wolf of Wall Street er sett med Jordan Belforts kokainoppsperrede øyne; i stedet for å lage en moralfortelling ut av den utrolige sanne historien om Belforts suksess som profilert svindler på Wall Street, holder Scorsese og manusforfatter Terence Winter fast ved hovedkarakterens synsvinkel hele veien, geleidet av en manipulerende voiceover. Dette resulterer i grenseløse mengder eksess; et ustyrlig, apokalypse-aktig filmsirkus av en annen verden, vidunderlig energisk og morsomt. Filmen ligner en tre timer lang rus uten disiplinerende bakfyll, for Belfort slipper billig unna og oppnår aldri noen store erkjennelser underveis. Scorsese har vært en mesterlig nostalgiker siden årtusenskiftet, og hyllet sine filmhistoriske helter med stor entusiasme i The Aviator (2004), Shutter Island (2010) og Hugo (2011). Med The Wolf of Wall Street vender han tilbake til den harde, moderne fortellerstilen fra Nicholas Pileggi-samarbeidene GoodFellas (1990) og Casino (1995), og leverer en av sine aller beste filmer, løftet himmelhøyt av en sprudlende rollebesetning, med Leonardo DiCaprio og Jonah Hill i ubetalelig storform. – LOK
I 2013 feiret det amerikanske tidsskriftet The New York Review of Books sitt 50. år, og Martin Scorsese har med The 50 Year Argument laget sin tolvte dokumentarfilm (co-regissert med David Tedeschi). Historien om The Review er en historie om en litterær, politisk og kulturell journal, som allerede fra starten av posisjonerte seg som uavhengig; fri for sensur og kvelende konsensus. En dominerende, intellektuell ledestjerne, fra 1963 og frem til i dag. Under avisstreiken i nevnte år, da syv aviser – blant disse The New York Times – ikke utkom, så redaktørene Robert Silvers og Barbara Epstein sitt snitt til å lansere en ny avis. Ettersom nyutgitte bøker ikke kunne reklameres for eller anmeldes i de andre avisene, ble The Review fra første stund tidsskriftet som fylte et etterlatt tomrom.
The 50 Year Argument kan deles i tre akter, som hele tiden krysser veier; intervjuer med de involverte, arkivmateriale som skaper kontekst, og opptak fra feiringen av 50-årsjubileet er klippet sammen på en elegant måte. Noen sekvenser sprites opp med håndplukkede låter, slik Scorsese har for vane å gjøre – og ofte med stor suksess – men i hovedsak får bildene tale for seg selv. Det gjør fint lite når klippene er såpass spenstige. Scorsese og Tedeschis utvalg av arkivklipp er glimrende; narrativet former seg som en historie om etterkrigstidens kultur og politikk, sett gjennom The Review og øynene på alle menneskene som var og er tilknyttet tidsskriftet. Det er en vinkling som kler materialet: de intellektuelle som posisjonerer seg i offentligheten bidrar aktivt til å forme sin egen samtid. Etter hele femti fremgangsrike år bak tastaturet trenger neppe Robert Silvers en oppreisning, men The 50 Year Argument er virkelig den aller beste reklamen han og The New York Review of Books kunne ha fått, på vei inn i en ny tid. –BY
Selv om Martin Scorsese har flere vellykkede musikkportretter bak seg (The Last Waltz; No Direction Home: Bob Dylan; George Harrison: Living in the Material World) var det noe urovekkende over annonseringen av serien Vinyl, som han skulle skape sammen med blant andre Mick Jagger i 2016. Serien skulle handle om et musikkmiljø i New York på 1970-tallet – på papiret perfekt for Scorsese, også sett i lys av flere legendariske periodeskildringer fra New York. Men for det første skulle Scorsese selv bare regissere pilotepisoden, og ulike ting tydet på at serien ville bli en noe gubbete og uoriginal affære. Bare navnet «Vinyl» og det at Jagger var involvert på produsentsiden… hvor friskt kunne dette egentlig bli i den kjøttetende floraen av «kvalitetsserier»?
Vinyl ble kansellert etter sin første sesong; ikke fordi den var en katastrofe, men fordi resultatet ikke sto til HBOs forventninger. Buzzen var overraskende laber, tilbakemeldingene da serien var godt i gang likedan, og for en såpass dyr serie gjorde det voldsomme utslag også rent kunstnerisk at midlene før den planlagte andre sesongen rant ut i sanden. Martin Scorsese ble kanskje identifisert mer med serien i forkant av premieren enn hva som faktisk var tilfelle, og hans pilotepisode alene har ikke skylda for nederlaget. Kjærligheten hans for musikken og den store fortellegleden er til stede, han benytter seg av velvalgte locations, og periodesettingen er intakt. Likevel blekner piloten mot Scorseses beste arbeider som filmregissør – med alle sine auteur-trekk er det nesten umulig å unngå å sammenligne Vinyl-piloten med flere av hans mesterverker. –SW
Martin Scorseses store drømmeprosjekt, Silence, lå snaue tre tiår i skrivebordsskuffen før filmen til slutt ble realisert og nådde det store lerretet i 2016. Filmatiseringen av Shūsaku Endōs roman, med samme tittel, fra 1966, følger den unge portugisiske presten Father Sebastião Rodrigues (Andrew Garfield) og hans kollega Father Francisco Garrpe (Adam Driver), som sammen legger ut på en reise til Japan for å finne deres mentor Father Cristóvão Ferreira (Liam Neeson). De kristne har blitt slått hardt ned på av Edo-regimet, og etter sigende har Ferreira snudd ryggen til korset, og omfavnet det japanske levesettet. Rodrigues nekter å la seg overbevise om at mentoren har forlatt troen, og egen tvil melder seg. «Christ is here, I just can’t hear him.»
Med Silence giret Scorsese ned tempoet drastisk etter den elleville kolastripa The Wolf of Wall Street. Silence er et gripende, eksistensielt drama om tro, tvil, kultur, politikk og søken etter sannhet, som krever tålmodighet fra sitt publikum – det er nærmest som om vi settes på prøve i likhet med filmens hovedperson. Fotograf Rodrigo Prieto forvandler både de naturskjønne japanske omgivelsene og de lidende kristne misjonærene, brennende på påler, til maleriske motiver. Filmen både åpner og slutter med lyden av natur – et nikk til den japanske livsstilen, og den minimale bruken av musikk forsterker filmen som en sanselig opplevelse. Silence sies å være Scorseses mest personlige verk, med sin bearbeidelse av tro og tvil, og vil nok stå igjen som en av hans mest kompromissløse og komplekse filmer når karrieren skal oppsummeres. –TF
Med No Direction Home (2005) serverte Martin Scorsese et kunnskaps- og kjærlighetsfullt portrett av Bob Dylans tilblivelse og utvikling – som artist og ikon – frem til midten av 1960-tallet. I 2019 fikk vi igjen være med på en dokumentarisk Scorsese/Dylan-kollaborasjon, denne gang i form av en Netflix-produksjon som knytter seg spesifikt til Dylans sagnomsuste Rolling Thunder Revue-turné fra 1975 og 1976. Filmen bærer den omstendelige tittelen Rolling Thunder Revue: A Bob Dylan Story by Martin Scorsese og presenteres i en tilsynelatende konvensjonell form, der arkivopptak fra konserter og artistlivet redigeres sammen med nyproduserte intervjuer der såkalte talking heads gir historiefortellende bidrag til bildene.
Men det er nettopp den konvensjonelle intervjusettingen som blir filmens plattform for originalitet, der forventningene om en faktabasert fremstilling utfordres av et underlig fiksjonsgrep. Allerede i åpningsscenen spilles premisset opp, hvor det neppe bare er Scorseses kjærlighet for filmhistorien som ligger bak valget om å introdusere «dokumentarverket» med en kortklipt sekvens der en magiker utfører et trylletriks i en eldre svart/hvitt-film. Bob Dylan forteller også at han egentlig ikke vet hva som foregikk under turneen, så når filmens narrativ bygger på intervjuer med fiksjonsfigurer blir effekten at et upålitelig slør henges opp foran historiefortellingen. Det er kanskje en finurlig idé, men det er også et grep som foretas med en så mild hånd at det ikke egentlig tilfører noen kunstnerisk merverdi eller spennende virkning – samtidig som det opplagt reduserer verdien av verket som Dylan-dokumentar. Videre føles det tilsvarende halvhjertet når konsertturneen innimellom speiles mot politiske og sosiale skiftninger i det amerikanske samfunnet, uten at det blir bærende for dokumentarens idé.
Filmen lider like mye av en upålitelig som en ufokusert helhet – et inntrykk som utvikles til frustrasjon fordi den sobre dokumentarformen skaper en forventning om troverdighet. Bak den vage sammenblandingen av fakta og fiksjon, er det likevel utvilsomt at konsertopptakene – med en ofte hvitsminket og mytisk Bob Dylan ikledd blomsterhatt – skaper en verdig ramme omkring det musikalske, og gir følelsen av å være tett på konsertøyeblikk som oser av betydningsfull musikkhistorie. Som innslag i Martin Scorseses filmografi føles Rolling Thunder Revue: A Bob Dylan Story by Martin Scorsese likevel mer som en underlig kuriositet enn som et essensielt filmverk. –TJ
Med The Irishman fikk Martin Scorsese en gyllen anledning, sent i sitt filmkunstnerskap, til å gyve løs på et (foreløpig) siste storslått mafiaepos, i sjangeren han kjenner så godt. Samtidig har dette også blitt et slags karriereoppsummerende verk, der tematikk og miljøer han har berørt tidligere – særlig i Mean Streets, GoodFellas og Casino – hentes frem igjen med et velkjent rollegalleri: Robert De Niro, Joe Pesci og Harvey Keitel er tilbake, og Al Pacino føyes til i miksen. Gangsterfilm-yatzy, kan man si.
Ved siden av å levere på sjangerfansens sjekkliste (kvikke henrettelser, tøffe dialogvekslinger, presise periodedetaljer og musikk) er The Irishman også en sober film om død og alderdom; en mer lakonisk og refleksiv variasjon over det å leve et liv i kriminalitet enn hva vi har sett hos Scorsese tidligere. Den sørgmodige stemningen preger særlig filmens siste time, mens hovedplottet – som følger den sanne historien om Frank Sheerans karriere som livvakt for Jimmy Hoffa og anvendelig leiemorder for mafiaen – gjøres unna i de første 2,5 timene (ja, dette er en lang film). Angeren og skyldfølelsen finnes der inne hos Sheeran et sted, men han sliter med å artikulere den overfor både seg selv og menneskene rundt seg.
På tross av å være glimrende fortalt og by på en uventet behandling av tematikken, er The Irishman også preget av sin plass i et moderne filmrammeverk. Scorsese har tatt i bruk det som akkurat nå er state-of-the-art CGI for å gjøre skuespillerne yngre (De Niro) og eldre (Pesci), slik at de kan spille rollefigurene i alle fortellingens tidsperioder, men effektene sliter ofte med å overbevise (Zemeckis hadde troen på teknologien bak Polarekspressen i 2004 også, må vite). Distribusjonen av The Irishman hører også til historien: etter å ha blitt avvist hos flere kinofilm-studioer, endte Scorsese og hans produsenter til slutt opp med å sikre dekning for det påkostede budsjettet ved å realisere filmen under Netflix’ vinger, noe som innebærer at dette er regissørens første strømmetjenestefilm. The Irishman hadde altså kun en marginal kinolansering, før den ble sluppet «rett-på-video», men med flere hundre millioner Netflix-abonnenter er det godt mulig at dette raskt blir en av Scorseses mest sette filmer fra 2010-tallet. –KM
*
Denne artikkelserien om Martin Scorseses filmer startet med en gjennomgang av hans produksjon på 1970-tallet, forsatte med filmene fra 1980-tallet og 1990-tallet og 2000-tallet, før vi i denne artikkelen avslutter med 2010-tallet.