Ikonet, regissøren og komponisten: Clint Eastwoods tre ansikter

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Clint Eastwoods Oscar-vinner Nådeløse menn («Unforgiven», 1992) vises fra torsdag 5. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Som skuespiller er Clint Eastwood ikonisk. Men hvor mye identitet ligger i hans arbeide som regissør og komponist? Har han en like sterk stemme der som når han selv er på lerrettet?

Det finnes knapt noen som ikke har et forhold til Clint Eastwood på en eller annen måte. Man kan diskutere hans bredde som skuespiller eller kvaliteter som regissør, men han er solid plantet i vår populærkulturelle bevissthet. De senere årene har det dukket opp en flora av litteratur om «Clintern» som spenner  fra det overfladiske og rent biografiske til det analytiske og kontekstualiserende.

Han er ikke lenger bare anerkjent som filmstjerne, men representerer også noen grunnleggende idealer og mytologiske dilemmaer i amerikansk kultur. Ja, kanskje enda bredere enn som så – noen grunnleggende menneskelige (og spesielt mannlige) rollemønstre som har forandret seg gradvis i de 65(!) årene han har vært aktiv foran og bak kamera.

Skuespilleren

Jim Carrey sa det treffende da Eastwood mottok sin hederspris fra det amerikanske filminstituttet i 1996:

Every guy in this audience has at one time or another lived vicariously through Clint Eastwood and his mythological characters. He’s our equalizer, the one who can settle the score for us. The man that every man would love to be (…) I think the reason The Man With No Name had no name is that we could fill in our own.

Dette er nok den mest utbredte oppfatningen av Eastwoods filmpersona – den tøffe, kompromissløse helten drevet av en unik rettferdighetssans. Men så er det likevel litt mer komplisert. Man kan kanskje hevde at Eastwood tvert imot har problematisert de tradisjonelle maskulinitetsidealene, også som skuespiller. Enten det gjelder Dirty Harry, The Man With No Name eller Will Munny fra cinematek-aktuelle Nådeløse menn (1992), er det kanskje heller snakk om en rollefigur som prøver å overkompensere for et eller annet som ‘mangler’ i hans emosjonelle sjelsliv. En form for maskulin narsissisme som iverksettes når man mangler kontroll over situasjonen. Dette er i hvert fall blitt en utbredt fortolkning de senere  årene, også hva angår hans filmer som regissør.

Jeg må innrømme at jeg aldri helt har opplevd den store bredden i Eastwoods persongallerier, ei kan jeg huske å ha sett særlig stort spenn i måten disse rollefigurene er blitt portrettert på. Når så du ham sist gråte overbevisende på film? Rasende, og ikke bare innbitt rasende? Blid og fornøyd? Vi snakker derfor ikke om Stanislavski-metodikk, men mer om små nyanser knyttet til hans egen ikoniske persona.

Nesten samtlige av western-figurene hans er variasjoner over samme tema. Det gjelder forsåvidt også alle andre helter og anti-helter i filmografien. Men der ligger også selve attraksjonen: På den ene siden poengterer figurene hans hvordan vi alle bærer med oss ulike traumer, og at våre moralske valg ikke alltid kan rettferdiggjøres som det politisk korrekte. På den andre siden heier vi på ham fordi han tør å sette dette ut i live. Det er kanskje dette som ligger bak Carreys sitat over.

Utover de nevnte klassikerne, har jeg alltid hatt en forkjærlighet for Frank Morris fra Escape from Alcatraz (1979), Preacher fra Pale Rider (1985) og Walt Kowalski fra Gran Torino (2008). Tilsammen danner de et slags spektrum – fra den engasjerte helten Frank til den kjølige, men velmenende Preacher til den surmagede, bitre Walt. Nesten som om de utgjør det filmatiske livet til personaen The Man With No Name.

Frank Morris i «Escape from Alcatraz» (1979).

Regissøren

Der skuespilleren Eastwood oser av tilstedeværelse, er regissøren mye vanskeligere å få has på. Han lager nesten alltid kvalitetsfilmer, men finnes det noen gjennomgående auteur-trekk? Noe som skriker ‘dette er Clint Eastwood’? Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i fire tematiske trekk identifisert av Drucilla Cornell i hennes avhandling Clint Eastwood and Issues of American Masculinity (2009):

The first [theme] is the horrifying impact of trauma on our shared ethical life. The second, related to the first, is Eastwood’s struggle with evil as a possibility for each of us. The third is the powers of moral repair and repentance as well as the dangers implicit in them – dangers both to one’s self and to others one may seek to save, whether from the abusive world that surrounds them or even from themselves. My fourth theme is the relationship between a masculine narcissism enforced through the terrifying threat of castration and the violence that inevitably inheres in the hubris of an exaggerated sense of control over one’s self – and in the case of a nation-state, control over other nations and ethnicities.

Det siste momentet er et slitsomt trekk ved nyere feministisk filmforskning, som i forlengelsen av Laura Mulvey ser peniser og kastrasjonsangst i alt og alle; en slags overdreven bruk av et freudiansk begrepsapparat. Men de andre momentene i Cornells kjønnslesning er interessante. ‘Angrende synder’-tematikken i Million Dollar Baby (2004) blir nesten en besettelse for faren som til stadighet får returnert brevene han har sendt til sin datter. Eller de tre mannsfigurene i Mystic River (2003) som takler sine traumer (tapet av et barn, seksuelle overgrep) på hvert sitt hvis.

Jimmy (Sean Penn) bruker for eksempel hevnen som et slags virkemiddel til å gjenerobre sin kontroll over Jeg’et, mens Dave (Tim Robbins) resignerer i total apati. Eller Chris Kyles (Bradley Cooper) desperate forsøk på å kombinere sine krigshandlinger med amerikanske familieverdier i American Sniper (2014). Eller – nå senest – Earl Stone (Eastwood) i The Mule (2018) og tittelfiguren (Paul Walter Hauser) i Richard Jewell (2019) som begge nærmest snubler inn i uløkka, og senere villedes av sin egne moralske sans og naive selvinnsikt.

Hevnmotiv og traumer i «Mystic River» (2003).

Nå blir det ikke anledning til en særlig dyptpløyende analyse av Eastwoods tematikk i denne omgang. Til det refererer jeg heller til Cornell over, eller Sara Anson Vauxs The Ethical Vision of Clint Eastwood (2012). Men at Eastwood som regissør innehar gjennomgående tematiske trekk på tvers av sjangre og uttrykksformer, er det ingen tvil om.

Utfordringen for min og flere andres del, er den tilsynelatende mangelen på en markant visuell signatur. Man skulle tro det var enkelt å finne en slags rød tråd gjennom 40 filmer, men hva er egentlige den stilistiske forbindelsen mellom The Gauntlet (1977), Sudden Impact 1983), The Bridges of Madison County (1995), Mystic River (2003) og Letters from Iwo Jima (2006)? Både foto og iscenesettelser etterlater et så eklektisk inntrykk at de i bunn og grunn kunne vært regissert av 40 forskjellige filmskapere (om man ser bort fra bestemte gjennomgangsmotiver, diktert av tematiske overlappinger).

Man kan riktignok argumentere for at Eastwoods visuelle uttrykk ble mer konsekvent etter at han begynte å samarbeide med fotograf Tom Stern – om ikke fra deres første samarbeid Blood Work (2002), så i hvert fall fra Mystic River og fremover. Det er ofte kornete, kjølig og matt, med dype svarttoner. Men noen helt unike iscenesetteler og idéer er det ikke snakk om – ikke som Ridley Scotts fnugg, Steven Spielbergs motlys eller Tim Burtons snirklete scenografi. Om fingermerkene er der, avtegnes de bare om man ser veldig nøye etter.

Dette er ganske frustrerende, for Eastwood behersker virkelig filmspråket og formidler ofte idéene sine på engasjerende måter. Jeg er svært glad i filmer som Nådeløse menn (1992), A Perfect World (1993) og tidligere nevnte Mystic River, men jeg tenker egentlig aldri over at det er snakk om Eastwood-filmer. Det er bare gode filmer. Dermed blir han på ingen måter en auteur, slik jeg definerer det.

Komponisten

Ett filmatisk element er imidlertid like gjenkjennelig som Eastwoods persona, nemlig hans egen musikk. Dette gjelder bare et knippe av filmene, ettersom han oftere har benyttet andre komponister, som selveste John Williams på den litt undervurderte The Eiger Sanction (1975) og sin relativt faste samarbeidspartner Lennie Niehaus (som gikk bort tidligere i år). Sist gang han selv skrev musikk til egen film var J. Edgar (2012), og regissørens bakgrunn fra (og forkjærlighet for) underkuet, jazz-inspirert musikk perforerer mye av hans eget arbeid.

I filmmusikk-sirkler kritiseres han ofte for å være altfor sparsom og enfoldig hva gjelder orkestrering og melodi. Gjerne bare en enkelt gitar eller pianosolo som repeterer det samme temaet om igjen og om igjen i ulik tonedrakt etter filmens stemningsskifter. Eastwood er imidlertid ingen Gustavo Santaolalla, og jeg kan til en viss grad kjøpe kritikken om at det blir for simplistisk; at filmer som Mystic River, Changeling (2008) eller Flags of our Fathers (2006) enten er for tematisk kompliserte eller storslagne til å finne tilstrekkelig resonnans i Eastwoods musikk.

«Unforgiven» (1992) har kanskje Eastwoods mest kjente tema som komponist.

Likevel er jeg glad for at han på dette området rendyrker en identitet fremfor å hente inn mer konvensjonelle komponister. Litt som John Carpenter, Robert Rodriguez, Alejandro Amenábar eller Satyjajit Ray. Her er altså kimen til noe som kan gi filmene hans en større grad av stilistisk identitet; et resultat av å ville ha fullstendig kontroll over uttrykket, litt som hans egne rollefigurer. At det er musikalsk begrenset er det imidlertid ingen tvil om, og han har da også måttet ty til Niehaus ved flere anledninger, som gjerne har orkestrert temaer han selv har komponert (det velkjente Claudia’s Theme fra Nådeløse menn er kanskje det mest kjente eksemplet).

Som skuespiller har Clint Eastwood legendestatus, selv om selve skuespillerkunsten stort sett består i variasjoner over hans egen mytologiske gjennomgangsfigur. Som regissør lager han tidvis filmer av høy kunstnerisk kvalitet med gjennomgående tematiske fellestrekk, men er hverken spesielt spennende, original eller konsekvent i stil og uttrykksform. Som komponist har han store begrensninger rent musikalsk, men fortjener likevel kudos for å være tro mot og kompromissløs i forhold til egne intensjoner.

Det blir interessant å se hvordan Clint Eastwood blir stående igjen i filmhistorien. Vil regisørren og komponisten alltid komme i annen rekke for skuespilleren og figuren Eastwood?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>