Mine beste dager skaper en storslagen følelse av å komme hjem til Arnaud Desplechins filmunivers – et sted der psykoanalyse, ungdommelig utforskertrang og bittersøte minner krangler om oppmerksomheten.
Med Mine beste dager («Trois souvenirs de ma jeunesse») teller Arnaud Desplechins samlede produksjon elleve titler (inkludert en dokumentar og en TV-film), og tiden er moden for tilbakeskuende blikk på hans egen filmatiske fortid. Mine beste dager er en slags prequel til gjennombruddet Comment je me suis disputé… (ma vie sexuelle) fra 1996, som bidro til å gjøre Desplechin og hovedrolleinnehaver Mathieu Amalric til stjerner på den europeiske kunstfilmscenen.
Det dreier seg imidlertid ikke om et rent kunstnerisk tilbakeblikk: Paul Dédalus, hovedpersonen i Ma vie sexuelle og nå altså i Mine beste dager, er et desplechinsk alter ego, helt ned til den akademiske interessen for sosialantropologi og ritualer – være seg i innfødte stammekulturer eller franske kulturkretser. Så er da også Desplechin glad i å spille på grensen mellom det offentlige og private; Rois et reine (som jeg har skrevet om her) skal etter sigende ha utlevert eksen Marianne Denicourt på det groveste – hvilket medførte skandale, bokutgivelse og søksmål.
I Mine beste dager møter vi en aldrende Paul Dédalus (Amalric). Etter mange års feltarbeid i Tajikistan og andre sosialantropologiske undersøkelser i Lilleasia, vender han tilbake til hjemlandet for å innta en bedagelig, statlig stilling. I passkontrollen blir han imidlertid mistenkt for å være en russisk spion: Det finnes en annen Paul Dédalus, som døde for to år siden, i Australia.
Når Paul den eldre skal forklare seg på bakrommet, igangsettes en reise inn i minnenes domene, tilbake til tiden fra før livet som stipendiat. Den tidlige barndommen med en suicidal mor, en reise til Russland og den voldsomme forelskelsen i Esther (Lou Roy-Lecollinet) utgjør de tre sentrale minnene fra originaltittelen («tre suvenirer fra min ungdom»).
Proust er et åpenbart forelegg, men filmatisk og konseptuelt minner vendingene i – og dualiteten ved – hjemreisen ikke rent så lite om Pedro Almodóvars mesterverk Volver (2006). Reisen hjem blir en reise inn i fortiden. Det er heller ikke tilfeldig at minneransakelsen i Mine beste dager springer ut av en passkontroll (flyplassen forstått som et ingenmannsland – og en transitthall for minnene), for hva sier vel et pass om ens identitet; hva kan stempelet fortelle som tre minner fra barne- og ungdomstiden ikke kan?
Debutanten Quentin Dolmaire gestalter studentutgaven av den vordende akademikeren med kledelig og sjarmerende presisjon. 19 år gamle Paul Dédalus er en presist observert klisjé: intelligent, akademisk overmodig, både poserende og selvsikkert likegyldig til menneskene rundt seg, men også sårbar i spennet mellom voksent barn og ung voksen. Dolmaire treffer den gjenkjennelige prototypen med stor nerve, og det tar ikke lang tid før de fysiske ulikhetene med Amalric går i glemmeboken.
Legger man velviljen til, kan dette «bruddet» til og med tilgis på grunnlag av Desplechins foretrukne stil, der hvert enkelt minnes flyktige vesen og emosjonelle sprengkraft langt på vei overskrider krav om koherente, «riktige» avbildninger. I det hele tatt bør det sies at Mine beste dager på en elegant måte krever velvilje fra tilskueren, der den bader i klisjeer.
Den mest fremtredende blant disse er Lou Roy-Lecollinets Esther. Hun er filmens sentrale begjærsobjekt, den unge Paul Dédalus’ anima og prototype for alle kvinnene i årene som kommer; selv i 2015, mer enn tyve år etter bruddet, brenner minnet om Esther så sterkt at oppgjøret med kameraten som for en stund «stjal» henne fra ham, formidles med sviende intensitet.
Dyrkingen av Lou Roy-Lecollinets åpenbare skjønnhet opptar mildt sagt mye av kameraets oppmerksomhet. Om Pauls blikk også er filmens søkende øye, ligner resultatet heldigvis mer på Abdellatif Kechiches tilnærming til Adèle Exarchopoulos i Blå er den varmeste fargen enn banal voyeurisme. Den taktile observasjonen får forrang, og kikkermentaliteten slynges dessuten tilbake av Esthers egen konfrontasjon med kameraet som fetisjiserer henne, så vel som selvbevisstheten rundt hennes egen tiltrekningskraft. På den måten problematiserer Desplechin sitt eget dunkle mål for begjæret.
Desplechin er minst like forelsket i psykoanalysen som tidligere. Foreldrenes byrder, usikker tilknytning, fraværet av fars- og morsfigurer – alt skal med, men formidlingen er like elegant som den er underholdende. Det er vanskelig å ikke sette pris på den bekmørke komikken i Pauls prinsipp om å ikke ligge med eldre damer, idet han havner i halmen med en eldre student, bak ryggen til vedkommendes samboer (en slags akademisk mentor for Paul); plutselig blir ønsket om ikke å oppfylle det potensielle Ødipuskomplekset, i kjølvannet av morens tidlige selvmord, utvannet i studentikose fantasier.
Like fornøyelig er det når Pauls veileder på universitetet, en aldrende professor, dupper av i stolen på kontoret sitt og glipper en bok med «Sigmund Freud» i skrikende typografi på omslaget. Boken ramler ned på gulvet, hvorpå Paul kysser henne troskyldig på munnen. Frankrike har vel aldri fått sitt store, avvisende oppgjør med freudiansk teori – noe Desplechin vet å humre over, og samtidig bejae. Han er Freud skyldig – og det er greit.
Den formmessige frivoliteten fra en film som Rois et reine er ikke like tilstedeværende i Mine beste dager, som hovedsakelig preges av et dempet uttrykk, der den manøvrerer seg gjennom hovedpersonens minnebank. De få iøynefallende grepene er kledelig utdaterte, og fungerer utmerket som friske tilskudd til et nedtonet formspråk: naiv og ukomplisert bruk av split screen, rollefigurer som snakker rett inn i kamera, en nybølge-aktig fortellerstemme osv.
Når Desplechin griper inn i historien med sine selvrefleksive fangarmer, tipper det aldri over i den post-ironiske selvgodheten man finner hos for eksempel Xavier Dolan-film, der dyrkingen av popkulturelle, antatt «banale» stilgrep sjeldent hever seg over et middelmådig Tumblr-landskap. Desplechin er like sofistikert i sin tilnærming til 80- og 90-tallet som Olivier Assayas, med passende mengder ydmyk nostalgi og etterpåklok distanse – det er «deres tiår», men ingen av dem gjør hevd på altoppslukende eierskap eller oversikt.
Strukturen i Mine beste dager har i likhet med Rois et reine og En julefortelling (det er fort gjort å glemme at Dédalus-familien også står sentralt i denne bitende familiesatiren fra 2008) noe litt merkelig og imperfekt over seg, som om den fortsatt befinner seg på skissestadiet, i utprøvingsfasen. Likevel er resultatet uten filmatiske barnesykdommer.
Av de tre episodiske tilbakeblikkene – de korte glimtene fra barndommen, oppdraget i Minsk og den første, store forelskelsen – er det naturlig nok sistnevnte som opptar størsteparten av fortellingen. De siste nitti minuttene veksler mellom reisene hjem til hjembyen Lille, til Esther, og reisene inn til Paris, hele tiden mellom fortidens familiære strukturer og fremtidens usikkerhet og utforskningstrang. De to første minnene, som altså er kortere i varighet, men like fullt av stor betydning, gir hovedakten større meningsfylde og kompleksitet i minne- og tidsmotivet; enkelte minners bittersøte privilegium truer med å overskygge andre (akkurat som det personlige trumfer over det politiske).
Med nestoren Gilles Deleuze i bakhodet, har fokuset på representert fortid og minner vært massivt i filmkritikk- og teori de siste femti årene – kanskje ikke så rart, ettersom modernisme på film har alltid beskjeftiget seg med flyktig identitet, minnebilder og subjektivitet. Fortiden er naturligvis også allestedsnærværende hos Desplechin, men i hans form er også nåtidens «plastisitet» et gjennomgående motiv (særlig i Rois et reine virker det nåtidige, det som til enhver tid vises på lerretet, mer dynamisk og retroaktivt enn hos mange andre filmskapere).
Den organiske tilnærmingen til hva som utgjør et «her og nå», trer gjerne frem i brytningen mellom det som er mulig, og det som ikke lar seg gjøre; mellom det som er ønskelig, og det som faktisk inntreffer; mellom tankens springende logikk og en uomgjengelig materialitet.
Nåtiden hos Desplechin rommer et hav av muligheter, og spesielt i relasjonen mellom Paul og Esther, eller mellom Paul og barndomsvennene, synes alt å stå på spill fra sekund til sekund. Det er som om Desplechin med filmkunsten forsøker å vise oss at et noe også kan være noe annet, og dette reflekteres skjørt og fint i Pauls «dobbeltgjenger» og spillet med passene.
Under skoleturen til Russland har Paul og hans jødisk-franske kamerat Marc Zylberberg (Elyot Milshtein), på oppdrag fra synagogen hjemme i Lille, avlevert Pauls pass, slik at en jevnaldrende jødisk gutt kan komme seg fra Sovjet til Israel. Det er aldri meningen at denne muligheten for en annen Paul Dédalus skal tippe over i en omfattende lek med speiling og identitet, men Desplechin åpner flere dører enn han lukker, og akkurat dette er det eneste uutforskede territoriet i Mine beste dager. Kanskje får dette sin fortjente plass i en oppfølger? Det er lov å håpe.
Mangelen på en distinkt visualitet synes å ha blitt en stor gave for en regissør som igjen vandrer ut i det samme landskapet; den tilfører Desplechins filmer en fleksibilitet som gjør dem vanskeligere å bli lei av enn en Woody Allen eller Wes Anderson, og slik minner han om Ingmar Bergman. De samme motivene meisles ut gang på gang, gjerne med de samme skuespillerne, og akkurat som Høstsonaten (eller nesten hvilken som helst Bergman-film etter 1970) enkelt kan avfeies/hylles som «Bergman gjør Bergman», er Mine beste dager en film der «Desplechin gjør Desplechin».
Desplechin fortjener avgjort å bli lest med auteur-bevisste øyne, og når han elegant legger til rette for et innbydende, labyrintisk univers av interne referanser, er det heldigvis på den åpne fortolkningens og ikke på selvgodhetens premisser.
Når Mine beste dager skaper en storslagen følelse av å komme hjem til det desplechinske universet (etter det heller mislykkede oppholdet fra Dédalus-fortellingen i Jimmy P: Psychotherapy of a Plains Indian), er dette et prov på kunstnerisk storhet som har utviklet seg i langsomt tempo, over mer enn tyve år. Etter dette bør vi feie all tvil til side: Det er ingen grunn til å omtale Arnaud Desplechin som noe annet enn en av vår tids store europeiske filmskapere.