Rustne godstog forflytter seg seigt over slitne togskinner. Hjulene skriker, og tonesetter et pregløst miljø i utkanten av en nordamerikansk by. Like i nærheten, i et grønnfarget skogholt opplyst av solgløtt, spaserer en ung kvinne bekymringsløst mellom trærne i følge med sin hund. Dette er Wendy og Lucy.

Vi observerer dem fra mellom trærne, og i tempo med de to iakttar vi den fredelige scenen. Wendy kaster en pinne som hunden bykser etter, ut av bildet. Hun nynner på en liten melodi, men denne hyggen skal raskt erstattes av et usminket hendelsesforløp – hentet fra kjelleren av det amerikanske samfunnet. Wendy er fattig i et rikt vestlig land. Hvis du ikke har jobb eller familie, og ikke omfattes av velferdsordninger, hva gjør du for å overleve? Den fattigdommen som skjuler seg i skyggene finner vi hos hverdagsmenneskene som øyensynlig har det bra. Men som kanskje ikke har råd til noe så banalt som hundemat. Wendy i Michelle Williams‘ skikkelse er et slikt menneske.

Litt senere har det blitt natt, og ved et leirbål omkranset av en tilfeldig samling hjemløse ser Wendy at Lucy tillitsfullt har søkt seg mot de fremmede. «Great dog, what’s her name?» spør en av dem, og Wendy svarer med kjærlighet: «Lucy.». Samtalen som følger forteller oss at Wendy er gjennomreisende – på vei til Alaska i en gammel Honda for å finne jobb på en fiskefabrikk («I hear they need people up there»). Tilbake i bilen ser vi fra notatene på et kart at Wendy er i Oregon, staten som ligger mellom California og Washington nordvest på Stillehavskysten. I dette billedlig vakre geografiske området blir en trøstesløs by scene for noen traumatiske dager i hennes liv.

Regissøren av Wendy and Lucy, Kelly Reichardt, er for de fleste et ukjent navn. Forhåpentligvis er dette nå i endring. Reichardt debuterte riktignok allerede i 1994 med River of Grass, men fikk sitt virkelige gjennombrudd med vennskapsskildringen Old Joy, som ble en internasjonal festivalhit etter premieren på Sundance i 2006. Med Wendy and Lucy ble hun i 2008 invitert til Cannes for å delta i sideprogrammet Un Certain Regard, og filmen ble en av festivalens store kritikerfavoritter. Et år senere satt jeg i London og diskuterte amerikansk indiefilm med en venn i den britiske filmbransjen, som insisterte på at jeg måtte se Reichardts film – og endte opp med å sende meg en DVD. Jeg er på sett og vis evig takknemlig, for Wendy and Lucy har siden da (og etter flere gjensyn) blitt en film jeg setter veldig høyt.

Jeg skrev om filmen for to år siden her på Montages, da i et forsøk på å gi den oppmerksomhet hos norske filmdistributører. Cinematekene kjøpte til slutt inn filmen, og noen av mine refleksjoner om Wendy and Lucy fra den gang er også inkludert i denne artikkelen. Nå, et par år etter er det interessant å se hvor tidløs den virkelig er i sin form og ikke minst i sitt innhold. Filmspråket er hele veien sparsommelig, men akkurat rikt og presist nok til å fortelle eksakt det filmen skal si. Ikke et ord eller bilde er overflødig i Wendy and Lucy, som er en mesterlig bragd i seg selv. Den kler godt sin egen beretning, som favner om allmenngyldige temaer som fattigdom, arbeidsløshet og menneskets overlevelsesevne. Kritikeren A.O. Scott hos The New York Times satte i sin anmeldelse fra 2008 fingeren på den doble bunnen i filmens tematiske kvaliteter:

[The director] explores some paradigmatic and contradictory native themes: the nature of solidarity in a culture of individualism; the tension between the lure of the open road and the longing for home; the competing demands of freedom and obligation. But these lofty ideas [..] are grounded in an unyielding material reality, subject to the remorseless logic of the cash nexus. The most expressive, most heartbreaking moment in “Wendy and Lucy” involves a small sum of money changing hands, a gesture that encapsulates both Ms. Reichardt’s humanism and her unsentimental sense of economic reality. Whatever big dreams may be driving Wendy, her mind is necessarily focused on dollars and cents.

Tematikk og handling går i Wendy and Lucy virkelig opp i en høyere enhet. Men det er ikke første gang i filmhistorien at et humanistisk, usentimentalt blikk på mennesker i økonomiske vanskeligheter leder til store filmopplevelser. A.O. Scott satte denne observasjonen i sammenheng og hentet noen måneder etter sin anmeldelse av Wendy and Lucy frem italiensk neorealisme som kompass for å forstå det han anså som en ny bølge innen uavhengig amerikansk film. I lys av denne filmhistoriske perioden vil jeg si at Kelly Reichardt særlig slekter på Vittorio De Sicas nydelige film Umberto D., og hennes film tåler i mine øyne sammenligningen godt. Ifølge Scott var disse nye, virkelighetsnære amerikanske filmskildringene på slutten av 00-tallet resultatet av «et behov for å flykte fra virkelighetsflukten». Denne gruppen av filmer, som Wendy and Lucy var en sentral del av, døpte han Neo-neorealisme:

[W]hat if, at least some of the time, we feel an urge to escape from escapism? For most of the past decade, magical thinking has been elevated from a diversion to an ideological principle. The benign faith that dreams will come true can be hard to distinguish from the more sinister seduction of believing in lies. To counter the tyranny of fantasy entrenched on Wall Street and in Washington as well as in Hollywood, it seems possible that engagement with the world as it is might reassert itself as an aesthetic strategy. Perhaps it would be worth considering that what we need from movies, in the face of a dismaying and confusing real world, is realism.

A.O. Scotts velargumenterende artikkel strekker seg over noen sider, men er fremdeles essensiell lesning for alle som ønsker å forstå mer om hva som særlig i disse årene like før og like etter finanskrisen beveget seg blant et utvalg unge amerikanske filmskapere. Noen år senere kan man si at Scotts neo-neorealisme ikke akkurat har festet seg som begrep, og disse filmskaperne har heller ikke fremstått som en betydningsfull bevegelse. Men på den andre siden har noen disse filmenes tematikk, og da kanskje særlig i Wendy and Lucy, blitt et enda mer illustrerende bilde på den amerikanske samfunnstilstand.

For det er et tabu å snakke direkte og nakent om fattigdom i USA, og særlig hvit fattigdom. Jeg kan ikke komme på mange eksempler fra amerikansk mainstream- og indiefilm i etterkant av finanskrisen som har gått direkte inn i menneskjebnene (som krisen egentlig handler om) og fortalt en renskåret historie om fattigdom. Lance Hammers Ballast – en film jeg er uttalt fan av – gjør det, men har likevel i seg en miserablisme som afroamerikanske karakterer så altfor ofte skildres gjennom, og grenser dessverre på grunn av det mot karikatur (som igjen gir en mindre sann opplevelse for tilskueren). Og Debra Graniks Winter’s Bone er i større grad en sjangerfilm enn den miljøskildringen av et liv i fattigdom som historien starter med. Dermed mister filmen emosjonell slagkraft, ved at vi gjennom spenningselementet underveis blir distansert til menneskeskjebnene. Wendy and Lucy er i motsetning til disse hva jeg vil kalle en ren samfunnsrealistisk film. En knivskarp studie av hva fattigdom er, og hva den bringer frem i oss.

Wendys vilje til å kjempe for å overleve og for å bevare i seg det hun elsker høyest er engasjerende og gnistrende portrettert av Michelle Williams. For at Kelly Reichardts enkle manuskript skulle oppnå den presise emsjonelle effekten det sikter mot, måtte Williams’ rolletolkning fungere. Og når den da så til grader gjør det, oppstår disse uforglemmelige scenene i Wendy and Lucy som viser handlingskraft i kollisjon med uunngåelige dilemmaer og moral i møte med krav til overlevelse. Wendys liv treffer rett i medmenneskeligheten vår, og hennes desperasjon oppleves akkurat så frustrerende og vond for oss som for henne.

Når historien kommer til sin enkle, og grusomt nydelige slutt, er det også der en ny reise begynner.