Lager svenskene verdens beste kriminalfilmer?

BECK 6

Stieg Larssons Millennium-trilogi har blitt en verdensomspennende suksess, og filmatiseringen av Menn som hater kvinner har slått rekorder i skandinavisk filmsammenheng. I det hele tatt er det lite som tyder på at vi er mindre sultne på krim enn før. Og her oppe i det forblåste nord har vi da også vist en sjelden teft for sjangeren; der amerikanske krimserier kjeder vettet av meg med sin glossy estetikk og sitt tekniske fiksfakseri, og britisk krim ofte blir for verbal og ensformig, er den skandinaviske sorten tåkete, mørk og stenket i blod.

I Norge har vi dog aldri lykkes like godt som våre naboland; kun Insomnia, Salige er de som tørster og Varg Veum – Falne engler kan hevde seg. Og selv om danskene leverte den aldeles strålende tv-serien Mordkommisjonen, er det likevel liten tvil om at det er svenskene som har regjert på krimtronen i alle år. Dette skyldes en rik krimlitteratur, men faktisk først og fremst manusforfattere og regissører som har maktet å foredle dette til god tv og film – og ikke minst skuespillere fra øverste hylle i rollene. I kontrast til dette husker jeg med skrekk Unni Lindell-filmatiseringene på NRK; fremfor å lokke publikum inn i en potensielt pirrende fortelling, rotet de i alle fall bort mitt engasjement med uinteressante samlivskrangler og for mye fokus på uviktige karakterer. Serien ble også preget av til tider redselsfullt spill, hvilket også har vært en viktig festbrems for Varg Veum-satsningen. Både Bitre blomster og Din til døden slet med å få birollene på gli, slik at helheten fikk lide av manglende kjemi mellom skuespillerne, og følgelig lite troverdige karakterrelasjoner. I det hele tatt har vi ødslet bort mange sjanser her hjemme, og her mener jeg altså vi har noe å lære av svenskene.

SALANDER 3

For meg er Beck-serien et perfekt eksempel på hvordan dette skal gjøres. Den baserer seg på karakterer fra Sjöwall og Wahlöös bøker, men forholder seg ikke til romanseriens historier (hvilket er tilfellet med Daniel Alfredssons Roman om et brott-filmer fra begynnelsen av 90-tallet), og kan derfor fritt utvide og fornye forfatternes univers uten å miste fundamentet. Et dunkelt visuelt uttrykk danner scene for ofte overraskende intrikate mordsaker, og som tilskuere lar vi oss rive med av den kontinuerende karakterutviklingen, i tillegg til den spesifikke episodens krimgåte. De to hovedkarakterene Martin Beck og Gunvald Larsson er både sjarmerende og eksentriske, uten at det tipper over i parodien, og de rutinemessige innslagene som vel egentlig burde vært sakset bort utover i serien, tilføyer en gjensynsglede som varmer. På sitt beste kombinerer Beck glimt i øyet med iskald fremdrift på imponerende vis, og resultatet er makeløs underholdning.

Vi snakker om masseproduksjon her og sjelden betydelig filmkunst, men måten serien både ivaretar karakterer og krimplot på er for meg rimelig unikt, hvilket vel også har resultert i dens grenseløse popularitet. Nå er to nye Beck-filmer i postproduksjon, men satsningen denne gangen skiller seg skarpt fra de tre foregående syklusene fra henholdsvis 1997, 2001 og 2007. Disse bestod av åtte filmer hver, derav to laget for kinodistribusjon og resten for lansering direkte på video – akkurat som Varg Veum-serien. Denne gangen er det ikke snakk om en slik masseproduksjon; i stedet skal det lages to kinofilmer med høyere ambisjonsnivå – og større budsjett. Ryktene omtaler den første av de to filmene, Levande begravd, som en slags grøsser, og regissør Harald Hamrell skal i intervjuer ha sammenlignet filmen med japanske Ringu. Ifølge Wikipedia er plotet som følger:

I en lekpark mitt i storstadsidyllen hittas en nedgrävd trälåda innehållande en känd och respekterad åklagare. Beck & co misstänker först en grovt kriminell MC-ledare för dådet, men man får snabbt omvärdera fallet när MC-ledaren hittas mördad i en liknande trälåda. Ganska snart upptäcks ytterligare ett antal trälådor och polisen inser att man är inne i en katt- och råtta lek med en galen seriemördare. Vad Martin Beck inte anar, är att även hans eget liv står på spel, då mördaren har utsett honom till nästa offer…

BECK 8

Dette høres unektelig spennende ut, men jeg imøtekommer likevel de to nye Beck-filmene med en viss skepsis; forrige syklus var langt svakere enn de to første, og skuespillerne har for lengst uttalt at det ville være uaktuelt med flere filmer. Når det nå skrives at de to hovedrolleinnehaverne Peter Haber og Mikael Persbrandt får halvannen million hver for de to kommende filmene, begynner man jo å mistenke at pengene er motivasjonen – hvilket sjelden er et godt tegn. Like fullt understreker altså regissøren at Levande begravd og I stormens öga skal ha et høyere ambisjonsnivå enn sine forgjengere, og jeg velger å tro på at dette også har kommet frem i manus. Hamrell har dessuten alltid vært seriens stødigste hånd, og flere av hans filmer er blant seriens mest minneverdige.

BECK 5

Men uansett hvordan man vender og vrir på dette, er det vanskelig å se bort fra at all logikk tilsier at dette først og fremst handler om å tjene mer penger ved å smi mens jernet er varmt. For det er liten tvil om at Stieg Larsson-filmatiseringene har kastet tennvæske på krimbålet, og ikke minst maktet å sette en ny standard. Menn som hater kvinner var like kompleks som den var underholdende, og Martin Beck og co skal virkelig måtte kjempe for å hevde seg denne gangen. Med både nye Beck-filmer og de avsluttende kapitlene i Millennium-trilogien i vente, tenkte jeg det kunne være greit med noen anbefalinger til dere som har krimabstinenser i sommerregnet:

Jegerne (Kjell Sundvall, 1997)
Emosjonelt opprivende klassiker som utmerket kombinerer melodrama og action. Dessuten er dette en showcase for Rolf Lassgård i en av sine aller sterkeste roller. Hollywood på svensk!

Lockpojken (Pelle Seth, 1997)
Den første Beck-filmen med Peter Haber i tittelrollen er en grim og ofte forstyrrende beretning om barneprostitusjon. Internett-frykten føles kanskje plump i dag, men er like fullt skremmende aktuell.

Mannen på balkongen (Daniel Alfredsson, 1993)
En tragisk historie formidles med kledelige doser stemningsfull melankoli av Daniel Alfredsson i den mest vellykkede filmen fra Gösta Ekmans tid som Martin Beck.

Mannen på taket (Bo Widerberg, 1976)
Widerbergs klassiker er en mesterlig kombinasjon av intens spenning og heftig action, sydd sammen av en kløktig krimgåte. Fantastisk foto, musikk og klipping, og strålende spill fra Carl-Gustav Lindstedt i den aller første filmen om Beck – og fortsatt den overlegent beste. En klassiker.

Menn som hater kvinner (Niels Arden Oplev, 2009)
Litt hinsides en anbefaling, men må likevel inkluderes på listen da den triumferer over det meste jeg har sett innen sjangeren. Nerveslitende spenning og engasjerende karakterdrama i en eksepsjonelt velregissert og ikke minst velspilt thriller med både letthet og tyngde. Montages følger opp med en mer dyptgående artikkel  i forbindelse med filmens dvd-release.

Moneyman (Harald Hamrell, 1998)
Denne nevnes ofte som en favoritt blant Beck-fans. Krimgåten er engasjerende, og filmen er utført med en frekkhet som gjør den både intens og faktisk riktig morsom. Se opp for Gunvalds møte med nemesis Gavling i dusjen!

Noll tolerans/ Livvaktene (Anders Nilsson, 1999/2001)
De to første filmene om Johan Falk er engasjerende på mange plan, og byr på noen av de mest nervepirrende scenene i skandinavisk film. Anders Nilsson er kan hende primært interessert i action, men han avslører et usedvanlig godt håndlag med thrillersjangeren ved å bruke den som fundament for de mer spektakulære scenene.

Når mørket faller (Anders Nilsson, 2006)
En opprivende beretning om overgrep som krysser tre parallelle fortellinger uten at det blir for konstruert eller arty. Modig, avslørende og nesten i overkant provoserende skildring av skyggesider i vårt samfunn.

Roseanna (Daniel Alfredsson, 1993)
På samme måte som i Mannen på balkongen tilføyer Alfredsson en melankolsk dimensjon til Beck-universet, som gjør at man virkelig lar seg engasjere i karakterene som rammes og oppslukes av mysteriet.

Spår i mörker (Morten Arnfred, 1997)
Morten Arnfred – som co-regisserte Riget – gir den andre kinofilmen med Peter Haber som Beck et bekmørkt ytre som tydelig er influert av Se7en. En guffen, overraskende brutal og stemningsfull thriller som dessuten fungerer som en overtydelig, men treffende kritikk av mediavold. Seriens beste?

Bidra gjerne med flere anbefalinger i kommentarfeltet, og nyt resten av sommeren med litt enkel spenning innenfor husets regnkledde vegger.

BECK 9