Det ligger en dirrende desperasjon i hver eneste kamerainnstilling i Fredrik Wenzel og Henrik Hellströms Man tänker sitt. Allerede fra den første kjøringen bortover de tomme gate i regissørens hjemby Falkenberg, setter følelsen av uro seg i kroppen. Når fortellerstemmen til hovedpersonen Sebastian deretter tones inn, stiger uroen og danner et klamt ubehag i hele kroppen. 10-åringens hese beskrivelse av menneskene i husene rundt hans eget hjem, plasserer oss allerede fra første øyeblikk som ufrivillige kikkere. Beskrivelsene han bruker om dem er for reflekterte for hans unge alder, og gir han en allmenngyldig, overjordisk dimensjon.
Som Cole i M. Night Shyamalans The Sixth Sense eller Oskar i Günter Grass sin roman The Tin Drum, gis gutten et allvitende nærvær som umiddelbart tar oss under huden på disse menneskene, og som gir en tydelig følelse av at vi tråkker de for nære. Samtidig hviler det en naivitet og troskyldighet over Sebastian, kanskje mer tydelig i selve stemmebruken enn selve ordene, men som bidrar bare ytterligere til følelsen av vemmelse over å passivt måtte bivåne disse menneskene forgå i sin ensomhet. Der Ruben Östlund kledde av mennesket som flokkdyr i De ofrivilliga eller Jesper Ganslandt tok uskylden fra kameratgjengen i Farvel Falkenberg, tematiserer Wenzel og Hellström med Man tänker sitt menneskets iboende destruktivitet.
Mye av inspirasjonen til filmen, samt enkelte direkte sitater er hentet fra den amerikanske filosofen og poeten Henry David Thoreau (1817-1862), og aller mest hans refleksjoner rundt idéen om å returnere til det opprinnelige, til naturen, og med det oppnå en dypere erkjennelse av eksistens. I diskusjon med regissørene etter en førpremiere i hovedstaden, ble dette kalt «naturromantisk», mens det vitterlig har et atskillig mer dyptloddende budskap, motivasjon og effekt enn som så. For man kan ikke unngå å bite seg merke i hvordan den lille småbyen snarere er fanget inne av naturen, mer enn et som i et romantisk ideal om nærhet til skog og mark. De klassisk skandinaviske eneboligene og rekkehusene er klaustrofobisk tvunget sammen på et område avgrenset av rennende vann og viltvoksende skog på alle kanter. Og når filmens fire hovedpersoner i tur og orden krysser skogsgrensen i filmens sisteakt, er det såvisst ikke for å plukke blåbær.
Sebastian, Anders, Mischa og Jimmy lever på utsiden av samfunnet de rent fysisk er en del av. Jimmy skifter bleie på sønnen rett på den kalde asfalten på en parkeringsplass, med samfunnets formynderhet representert med en forbipasserende barnevernsansatt. Anders dynkes og latterligjøres med hageslangen av sin egen far på en fest der han så tydelig sliter nok med å passe inn fra før av. Mischa leter etter fisk i elven med en villmanns utstyr mens naboene på avstand observerer og reduserer han til nettopp dét. Når Anders så endelig setter seg i kanoen og Mischa nærmest kollapser i skogen, er det ikke helten som får sin endelige pause, men taperen som gir opp for sin indre destruktivitet.
Man tänker sitt blir derfor en atskillig mer samfunnskritisk film enn sammenlignbare svenske og skandinaviske produksjoner fra de senere år, men samtidig enda et eksempel på hvordan svenskene tematiserer vår hverdag på en måte norsk film ikke en gang er i nærheten av. Der vi må ty til en sprøyte i en stjerneskuespillers rumpe for å stable på beina et budskap, gjør svensk film det med et enkelt totalbilde av en far med sin lille sønn på en øde parkeringsplass.
Jeg var så heldig å få tilbringe resten en kveld sammen med regissørene, produsenten og komponisten denne uka, og hadde dermed også en fin anledning til å spørre mer om filmen. Vår blogger Johannes var også tilstede, og har postet en lengre samtale med sistnevnte her, omhandlende blant annet de religiøse elementene i komposisjonene. Wenzel og Hellström på sin side var derimot akkurat så lite taletrengte som man frykter når man ser film som får deg til å stille de virkelig store spørsmålene. Idéen til filmen handlet mest av alt om å lage en film om deres oppvekstmiljø i Falkenberg, inkludert en overordnet tanke om å vise bilder av en far med sin sønn på grunn av mangelen på slike fra egen barndom. Det visuelle utrykket på sin side ble til spontant på settet, prisgitt solas gang over himmelen, mens skuespillerinstruksjonen handlet om å bry seg minst mulig om kamera.
Egentlig ønsker regiparet mest av alt at filmen kan få tale for seg, og at de kan slippe alle spørsmålene om hvorfor. Så var det da også derfor de lagde filmen uten støtte via konsulent eller lignende, og først i ettertid med hjelp fra produsent Erika Wasserman skaffet penger fra SFI. Kompromissløst ville kanskje noen kalle det, men det var heller aldri målet. Isteden var det av ren og skjær nødvendighet, så filmen kunne bli slik de ønsket. Og hvem vet om ikke det nakne, rå og brutalt ærlige i Man tänker sitt hadde druknet i møte med budsjetter, konsulenter og produsenter.