TIFF 2017: Athina Rachel Tsangaris Chevalier forsøker seg på et kjølig og testosteronfylt kammerspill i åpent farvann, men resultatet blir en heller unyansert fremstilling av menns kappestrid om alfahanne-status.

Vi hører måkeskrik og bølgeskvulp. Opp av vannet og inn på den steinete stranda trasker en gjeng iført dykkerutstyr og harpuner. Med seige skritt kommer de opp på land – en slags metafor for evolusjonen, og et slags frampek til den primitive naturen og spillet rollefigurene skal gå i gang med.

På en luksusyacht i Egeerhavet møter vi seks middelaldrene menn. Vi får knapt vite noe om deres relasjon, eller hvorfor de er på tur sammen. Kvelden før de setter kursen mot Athen blir de enige om å spille det eksentriske spillet «Chevalier», som går ut på at alle skal vurdere hverandre – med utgangspunkt alt: hvordan de sover, hvordan de spiser, lengden på penis, åssen de snakker i telefon, hva slags fysisk form de er i. Målet er å kåre den «overlegene mannen», og vinneren vil få æren av å bære seiersringen «Chevalier» på lillefingeren.

I Attenberg (2010) viste den greske regissøren Athina Rachel Tsangari en nøkternhet og stilistisk sensibilitet i hvordan hun studerte sine rollefigurer og deres tidvis underlige, dyriske adferd. Chevalier er på sporet av det samme, men mangelen på kompleksitet drukner etter hvert det artige premisset – hvorpå kjedsomheten melder sin ankomst.

Chevalier tar for seg en på papiret nokså alminnelig situasjon, men når spillet trer i kraft og konkurranseinstinktet til de seks mennene tar overhånd, utvikler turen seg i retning av det surrealistiske. Den ellers hyggelige, men overfladiske tonen mennene har seg i mellom går over til alvorstung rivalisering om å være den overlegne mannen. Tsangari utforsker hva som skjer når de tilsynelatende velstående mennene får dyrke konkurranseinstinktet isolert i et vakuum, og det ofte statiske kameraet skaper en fornemmelse av å observere mennene som dyr i en zoologisk hage (som igjen får oss til å tenke på Attenberg).

Filmen har en nedtonet, grålig fargepallett, som for å speile det ukalibrerte og flate synet etter flere dager i sterk sollys til sjøs. Den minimalistiske settingen ved å bruke båten som åsted – som tidligere har blitt gjort i blant annet Roman Polanskis Kniven i vannet – er for så vidt et vellykket valg.

Mennene noterer og kommenterer sine konkurrenters adferd. Under en rundebordsamtale evalueres hvordan de snakker i telefonen og valg av ringetone – og snart står lengden på penis for tur. De mange duellene som utgjør brorparten av filmen, utvikler seg ofte til å bli heller tåpelige comic reliefs, og gir Chevalier en struktur som bikker mot det forutsigbare og kjedsommelige.

Det er rimelig å anta at mennenes kamp om å være den overlegne skal være en metafor på politikere, men i så fall føles Chevalier mer som et slarvete leserinnlegg enn en velskrevet kommentar. Det er som om Tsangari ikke har noen interesse av å studere rollefigurene som faktiske mennesker; snarere har hun en endimensjonal idé om «mannedyret gone wild»; når mennene til slutt går i land til Petula Clarks «Let It Be Me» understrekes den sarkastiske tonen på en banal måte.

Med sin mørkt humoristiske, dels knusktørre tilnærming til temaet, er det naturlig å knytte Chevalier opp mot bølgen av ny gresk film (såkalt «Greek Weird Wave»), men Tsangari er altså et godt stykke unna presisjonen og kompleksiteten vi husker fra gjennombruddet Attenberg og Giorgos Lanthimos’ umiddelbare kultklassiker Dogtooth.

Chevalier blir ikke stort mer enn karikert deadpan, dessverre.