Dette tredelte essayet er i utgangspunktet en relativt sympatisk innstilt omtale av en biografi om Stanley Kubrick som ble utgitt i februar 2024, akkurat idet Norges ledende Kubrick-ekspert, Arnstein Bjørkly, planla sitt punktum finale om den sagnomsuste regissøren. Resultatet ble en gjennomgang av hele karrieren hans. Bjørkly har tidligere publisert artikler om 2001: en romodyssé og A Clockwork Orange på Montages.
Første del av kan du lese her.
*
Robert P. Kolker og Nathan Abrams’ Kubrick. An Odyssey (Faber & Faber, 2024) er en jubileumsbiografi om regissør Stanley Kubrick, publisert 25 år etter filmskaperens bortgang i mars 1999 og premieren på det ultimate verk, Eyes Wide Shut, i USA i juli 1999 og i Europa i september samme år.
Biografien holder i hovedsak en lineær kronologisk fremstilling over regissørens fullførte filmer, men vender gjentatte ganger tilbake til planlagte eller hypotetiske prosjekter som i siste instans ikke ble realisert, samt en con amore-adaptasjon som i flere tiår ble liggende på vent, og som skulle fremstå som hans mest «hypede», men også hans mest undervurderte film.
Boken til Kolker og Abrams forteller først om en New York-gutt med sekulære jødiske foreldre. En gutt som lærte sjakk og som fikk et flott fotokamera av sin far det året han ikke ble konfirmert, ikke fikk sin «bar-mitzvah». En gutt med konsentrert chutzpah (selvtillit, stolthet, freidighet), noen ville si «hybris», og rundt 1960 fikk han faktisk klengenavnet «Stanley Hubris». Kubrick, en newyorker som skulle bli engelsk utpå 60-tallet, men stadig snakket med «over there» i nattlig telefon. En stjernefarer som fikk flyskrekk kort tid etter å ha tatt sertifikat for småfly. En legesønn som kanskje brente sitt lys i begge ender.
Dette er den tredje i rekken av fullskala-biografier om den legendariske filmskaperen født i New York i juli 1928 og død i nærheten av London i mars 1999. De to første biografiene, australske John Baxters Kubrick og amerikanske Vincent LoBruttos med identisk tittel, ble utgitt i 1997, mens Eyes Wide Shut (1999) ennå knapt var mer enn et rykte. Kolker og Abrams’ biografi har omfattende stoff om Kubricks siste film, og er med sine 650 sider (notestoff inkludert) den mest omfattende av de tre. Baxters biografi har noen journalistiske fortrinn, men LoBruttos er nummeret tankemessig grundigere enn Baxter. Noen viktige småting er rettet opp i den nye biografien.
Amerikanske Kolker (f. 1940) har tidligere markert seg med A Cinema of Loneliness (1980 og senere, stort kapittel om Kubrick). Britiske Abrams (f. 1972) har gitt ut monografien Stanley Kubrick: New York Jewish Intellectual (2018). Sammen har Kolker og Abrams publisert studien Eyes Wide Shut. Stanley Kubrick and the Making of His Final Film (2019).
*
2001: En romodyssé
Vi kunne begynne slik: 2001: En romodyssé (1968) er en film med få ord, mye musikk og en god porsjon stillhet. Men vi bør begynne med begynnelsen, noen ord om hvordan det hele kom i gang. Det begynte sånn cirka slik: Kubrick leste bøker av ledende science fiction-forfattere for å finne frem til den riktige manusforfatteren: Asimov? Bradbury? Aldiss? Clarke?
Han leste først Childhood’s End av Clarke. I februar 1964 lunsjet Kubrick med sin gode venn Roger Caras, som også var Columbias salgssjef. Under lunsjen antydet Kubrick at Dr. Strangelove (1964) skulle følges opp med «something about extra-terrestrials». Som en svamp sugde Kubrick til seg all mulig informasjon om SF-genren, og Caras’ råd var: Clarke. Den allment respekterte science fiction-forfatteren og astronomen Arthur C. Clarke var bosatt på Sri Lanka og ble betegnet som «avsondret» og «eneboer», myter som senere skulle feste seg til Kubrick selv. Men svaret på faxen kom rimelig fort: «FRIGHTFULLY INTERESTED IN WORKING WITH ENFANT TERRIBLE.»
Det kom til å bli lange arbeidsmøter i 1964 mellom Clarke og Kubrick, ikke minst på legendariske Chelsea Hotel i New York. Det skulle ikke bli en ny roman-adaptasjon, derimot et felles manus som resulterte i to verker: Kubricks film, premiere våren 1968, og Clarkes roman med samme tittel og langt flere forklaringer av det som finner sted enn filmen ga. Romanen kom ut noen måneder senere. En produksjon som resulterte i to veldig ulike verker, likevel produsert «i tandem».
En stor seier for Kubrick var det at MGM gikk inn for å bruke den samme ultra-widescreen-teknikken på Romodysseen som ble brukt på selskapets episke western How the West Was Won (1963) og av Columbia på David Leans Lawrence of Arabia (1962). 23. februar 1965 ble romodyssé-prosjektet offentliggjort, i en pressemelding skrevet av Kubrick selv: «STANLEY KUBRICK TO FILM ‘JOURNEY BEYOND THE STARS’ IN CINERAMA FOR MGM».
Opptakene på Borehamwood Studios i utkanten av London ble i hovedsak fullført i løpet av 1966. Enkelte medarbeidere dro til Namibia for å ta ørkenopptak til filmens første del. Andrew Birkin (f. 1945, bror av Jane) var en av dem. Han reiste også til Hebridene for å fotografere naturbilder som i sin tur ble omdannet av Douglas Trumbull (1942-2022) og kollegene hans fra avdeling for visuelle effekter til filmens siste del. John Alcott (1930-86) ble forfremmet til førstefotograf, lyskameramester, da sjefsfotografen Geoffrey Unsworth måtte videre til en annen jobb. Alcott ble beundret som førstefotograf på Kubricks tre kommende filmer og tildelt en Oscar for Barry Lyndon (1975).
Med 2001: En romodyssé skulle verden få se en film som strengt tatt ikke lignet helt på noe annet, hverken Hollywood, Orson, Ophüls, og aller minst på tidligere science fiction-filmer (selv om Kubrick delvis beundret Fred Wilcox’ eventyrlige Forbidden Planet fra 1956). 2001 består av fire deler som ikke ligner så veldig mye på hverandre, skrudd og sydd sammen på ulike måter. De fleste husker aller best datamaskinen HAL med sitt ene røde øye, lobotomert av astronaut Bowman i slutten av tredje del. En stund ble det spekulert på om superdatamaskinen skulle være kvinnelig og hete Athena. Spesifikke kvinnestemmer ble vurdert: bl.a. Joan Baez, Barbra Streisand og Marianne Faithfull. (Det er sant og visst et underskudd på store kvinneroller i Kubricks filmer. Lolita? Billedskjønne Lady Lyndon? Alice Harford er en interessant rolle, men mellom hennes erotiske drøm og de par siste scenene blir Kidmans Alice kun filmens nummer to.)
2001: En romodyssé rimer på god filmmusikk. Men det satt langt inne. Alex North, komponist for bl.a. En sporvogn til begjær(1951) og Spartacus (1960), var ikke førstevalg på 2001, men måtte etter hvert, under ekstremt tidspress, komponere førti minutter musikk, som i sin tur aldri ble brukt. Kubrick spøkte visstnok med å kontakte The Beatles. Fantes der overhodet en plan B? Kolker & Abrams mener at Kubrick stolte på sin intuisjon da han sammen med klipper Ray Lovejoy gikk gjennom utvalgte klassiske musikkstykker. Valget falt på Zarathustra-Strauss (brukt fire ganger), Wiener-Strauss d.y. («An der schönen blauen Donau», tre ganger), Aram Khatsjaturjan («Gayane», to ganger) og tre verker av György Ligeti, til sammen seks ganger + prolog og pause. I den psykedeliske siste del, «Jupiter and Beyond the Infinite», høres Ligetis Atmosphères og «Kyrie» fra hans Requiem nesten i sin helhet, «en 17 minutters avantgardekonsert med visuelle elementer i tillegg», som en vittig tegneseriemaker uttrykte det.
En indre strid i Metro-Goldwyn-Mayer førte til at Kubrick gikk ut i Variety og støttet produsent O’Briens fløy, den som flere regissører mente hadde mest peiling på både filmkunst og økonomisk drift. Striden i MGM var et tidlig tegn på at Kubrick i neste omgang kom til å velge Warner Bros. som sitt selskap.
En av de nye regissørene Kubrick stadig snakket med, var Roman Polanski. Blant spørsmålene Polanski ville diskutere med Kubrick, var psykedeliske stoffer, også i forbindelse med siste seksjon i Romodysseen, gjerne kalt «The Ultimate Trip». Hadde han prøvd LSD? Kubrick sa til Polanski at nei, det hadde han ikke, og hadde ikke tenkt å gjøre det heller, ikke fordi han var redd for å bli høy, men fordi han ikke visste hvor kilden til hans egen kreative gave lå. Og derfor var han redd for å miste kontakten med den og kanskje aldri få den tilbake. Polanski svarte at tvert imot, det ville oppmuntre og forsterke kreativiteten. En av de få gangene cannabis er brukt av hovedpersoner i Kubricks filmer, er jo bekjennelsesscenen i Eyes Wide Shut der Alice forteller om sitt eventyr med marineoffiseren, «the naval officer».
7. mars 1968 drar Kubrick og lydtekniker med RMS Queen Elizabeth II til USA. Han hadde skaffet seg og teamet en spesiallugar med klippebord. De fortsatte å klippe filmen på toget til California og etter fremkomst. En planlagt prolog med vitenskapsmenn, teologer osv. ble sløyfet. Fortellerstemmen var for lengst borte. 160 minutter skulle, før premierene i Washington og New York, slankes til 141 min.
New York-premieren på Broadway rommet mange celebre gjester, deriblant Henry Fonda, Paul Newman og Joanne Woodward. Stemningen var rastløs, Kubrick-paret opplevde den som ubehagelig. Selv i pausen, like etter at HAL leste på leppene til astronautene, (et ideelt sted å ta pause og opprettholde spenningen) var utålmodigheten til å ta og føle på. Til slutt hadde 241 publikummere forlatt sine plasser, en sjettedel av gjestene. En av MGM-sjefene utbrøt da han forlot kinoen: Vel, det var slutten på Stanley Kubrick. Ikke rart at han valgte Warner Bros. for de kommende filmene. MGM var uansett i krise.
Og hva sa kritikerne? «THE CRITICS LOVED IT / THE CRITICS HATED IT»1 står det med versaler på baksiden av en pocketbok jeg kjøpte på 70-tallet. Hvem hatet? The Usual Suspects med Andrew Sarris (Village Voice) og Pauline Kael (Harper’s Bazaar) i spissen. Argumentene var blant annet: for teknisk, for kald, for kjedelig. Og for mystisk. En fersk NYT-kritiker, romanforfatter Renata Adler mente at filmen var noe midt imellom «hypnotisk» og «veldig kjedelig». Kubrick slo kort og resolutt tilbake mot det han oppfattet som en innskrenket, bornert tendens blant metropolens kritikere. Chicago var vennligere og klokere. Også Washington Post hadde en fin anmeldelse. Christian Science Monitors John Allen var imponert og sitatverdig, ikke minst ble uttrykket «The Ultimate Trip» skapt her. Newsday Joseph Gelmis hadde skrevet at «Space Odyssey Fails Most Gloriously» men skrev så en anmeldelse nummer to: nå ble filmen karakterisert som et mesterverk og et kulturfenomen. Los Angeles Times var fra seg av begeistring, parisiske L’Express hyllet «fremtidsfilmens År Ett». Og både den sovjetiske kosmonauten Leonov, førstemann til å spasere i rommet, og amerikanske Armstrong, som skulle bli første mann på månen, var imponerte.
Legenden Kubrick ble født i og med Romodysseen. Og fra 1967 så han stadig mer ut som en beatnik. Han begynte å droppe slips og daglig barbering. Han visste at han så jødisk ut, sa svoger Jan Harlan, og det store skjegget understreket dette inntrykket. En skarp iakttager sammenlignet hans image med en talmudisk lærd.
Keir Dullea, som spilte den perfekt nøytrale førsteastronaut Bowman, var litt forundret over at han så sjelden ble nevnt som filmens stjerne. Men det var Kubrick selv som var filmens store stjerne. Dette var ifølge vennen Roger Caras helt bevisst. Han var knapt selvsentrert i vulgær forstand, men hans eget navn var selve bindeleddet mellom de forskjellige filmene hans.
På lang sikt ble filmen en salgssuksess på kino, kassett og disk. Kubrick vant ingen regi-Oscar for filmen i 1969, men fikk likevel én i sitt eget navn: for beste visuelle spesialeffekter. I Sight and Sounds 10-årsavstemming i desember 2022, var 2001 «bare» nummer seks på kritikerlisten, men gikk nå helt til topps på regissørenes liste, og viktigere: Den er stadig en stor cinematek-favoritt over hele verden.
Før vi går over til de fem siste filmene er det på sin plass å nevne at et par prosjekter som ikke ble til film, tidvis tar veldig stor plass hos Kolker & Abrams. Det gjelder først og fremst Napoleon-prosjektet som beskrives i det vide og brede. Den aldri realiserte Napoleon-filmen er vel nevnt minst 30-40 steder i biografien. Kolker & Abrams kommer også stadig tilbake til sideprosjekter som A.I. (først kalt «Supertoys») som ble regissert av Steven Spielberg. Samt annen verdenskrig/holocaust-prosjektet «Wartime Lies»/»Aryan Papers», som ble innstilt fordi det på sett og vis kolliderte med Spielbergs Schindlers liste (1993).
Kolker & Abrams gjentar også litt for ofte at Schnitzlers Traumnovelle i mange år hadde vært en av Kubricks favoritter. Men den skulle jo bli hans siste film.
Kubrick kjøpte i 1965 et stort hus i Hertfordshire nord for London. Abbots Mead, med bare drøyt ti minutters kjøretur til studioene Elstree og Borehamwood, der mye av hhv. The Shining (1980) og Romodysseen ble spilt inn. Huset var i utgangspunktet romslig, men Christiane trengte mye plass til sitt atelier, og Stanley lagde etter hvert et hjemmestudio her. I 1978 behøvde de større plass, og gikk til innkjøp av Childwickbury Manor, et veritabelt gods i samme fylke/grevskap, nærmere katedralbyen St. Albans.
A Clockwork Orange
Tilbake til 1970: Neste sikre prosjekt var filmatiseringen av Anthony Burgess’ A Clockwork Orange. Av flere grunner, ikke minst fordi Kubrick ennå ikke hadde gitt opp Napoleon-prosjektet, ble hovedopptakene gitt en knapp tidsramme. De begynte i september 1970 og var ferdige i februar 1971.
Igjen er det snakk om en hypotetisk nær fremtid blandet med reminisenser av det britiske imperiets autoritære tradisjoner, som her skal bli utfordret av gjenger som utøver «ultravold». Alex begår et drap fremstilt som et stykke pop art. Men så endrer filmens stemning: Vi får gjengens opprør mot Alex, deretter arrestasjon og et nærbilde av det gammeldagse engelske fengselssystemet, og det nye, der man prøver å forbedre de kriminelle gjennom vitenskapelige eksperimenter. Det går sånn passe. Mørbanket havner han igjen hos sitt eget voldsoffer, herr forfatter Alexander. Ved et øyeblikks tankeløshet kommer han i skade for å repetere sitt kriminelle kontrafei, når han i forfatterens badekar begynner å nynne sangen som var fast akkompagnement til ultravolden: «Singin’ in the Rain». Alex møter seg selv i døren ironisk og satirisk, men kan til slutt si, i voice-over: I was cured again.
Filmens futuristiske preg er knyttet til ungdomsmiljøer der vi ser hovedpersonen Alex og hans «droogs» utfolde seg. Skulpturene utformet som menneskekropper på Korova Milk Bar er skapt av Liz Moore, som sto bak Star Child-figuren i 2001. Av estetiske figurer i A Clockwork Orange husker man primært øyet som symbol, metafor og rekvisitt, allerede et blikkfang på Penguin-utgaven av Burgess’ roman.
Alle husker Beethovens musikk fra filmen, især niende symfoni, men i første del er det mest Rossini og Walter Carlos’ postmoderne vri på Purcell. En engelsk helligdom, «Pomp and Circumstances» (Marches 1 og 4 ) av Edward Elgar blir brukt i to scener der Alex sjarmerer innenriksministeren og sikrer seg eksperimentell psykiatrisk behandling, «The Ludovico Treatment».
Filmens stjerne Malcolm McDowell var entusiastisk til rollen og villig til å utføre flere stunt på egen hånd. Det gikk stort sett greit, men han holdt på å pådra seg en øyeskade. I scenen hos psykiateren dr. Brodsky der vi betrakter forsøkskaninen Alex filmtitting (voldsfilmer, nazi-klipp) skriker Alex opp i smerte når øyelokkene tvangsåpnes. Det er ikke bare Alex, men også hans skuespiller Malcolm som skriker i smerte, for det viser seg at hornhinnen på det ene øyet hadde fått et lite risp. McDowell skulle slippe med skrekken. Kubrick-supporterne Kolker & Abrams er på nippet til å kritisere regissøren for uaktsomhet: «But Stanley was mainly concerned about when he was able to get his next shot.» Mot legens råd kom McDowell tilbake på jobb etter et par dager, med lapp for øyet. Kubrick spurte straks kameramannen om de kunne fotografere det andre øyet.
Adrienne Corri, som spilte fru forfatter Alexander (voldtektsoffer i filmens første del) kaller Kubrick «a basic bully», og i tilknytning til dette sitatet sier forfatterne: «There is good cause to believe that he would do almost anything to get the shoot he needed.» McDowell, på sin side, har på tross av sine prøvelser varme minner om Kubrick, og han vant alle pingpong-kampene de spilte, i stedet for sjakk.
Desto mer nedslående var tabloidpressens reaksjon etter London-premieren i januar 1972. The Sun startet balladen med en dobbeltside, og Daily Mail fulgte opp. Christiane reagerte med et hjertesukk: Siden handlingen er lagt til England, la de skylden for nær sagt alle tenkelige forbrytelser på Stanleys film. Kubrick hadde levd med United Kingdom som base i snart ti år, men var ikke tilstrekkelig absorbert til å komme under huden på det spesifikt engelske i alle henseender. Så dukket det opp bander som etterlignet Alex og hans «droogs», såkalte copy-cats.
Kubrick og Warner ble enige om å stoppe distribusjonen i UK på ubestemt tid. Først i 1993 ga en domstol Channel 4 rett til å vise noen klipp i en dokumentarisk sammenheng. Etter Kubricks død ble filmen frigitt i UK fra og med år 2000.
Barry Lyndon
Tidlig på 70-tallet ville rykter ha det til at Kubrick skulle filme William Thackerays Vanity Fair. Vi som har levd en stund minnes en TV-versjon på 70-tallets NRK, «Fåfengds marknad». Kinofilm av det mektige, opplysende verket hadde visst ingen gjort siden Rouben Mamoulian i 1935. Men nei, det var det tidlige Thackeray-verket The Luck of Barry Lyndon han var ute etter.
Gutten fra Bronx ville filme den irske oppkomlingen Redmond Barrys vei fra ungdommelig dårskap via Syvårskrigen på midten av 1700-tallet med påfølgende desertering, gambling, falskspill og fanteri på Kontinentet, til han giftet seg inn i en engelsk adelsfamilie og fikk navnet Barry Lyndon, men der han knapt passet inn og stadig ble motarbeidet av stesønnen Lord Bullingdon og hus-kapellanen Reverend Runt. Hans kanskje eneste supporter er den kravstore irske moren («You must obtain a title!») Den unge sønnen Bryan dør i en rideulykke. Filmens neste siste bilde viser oss Lady Lyndon undertegne en årlig remisse på 500 guineas til sin eks-ektemann Redmond Barry, høsten 1789.
Av mange grunner, ikke minst fordi Kubrick gjorde Barry mer sympatisk enn han fremsto i romanforelegget, ble tenåringsidolet Ryan O’Neal valgt til rollen. Han hadde på løpende bånd gjort seg bemerket i tårepersen Love Story (1970), såpeserien Peyton Place og Bogdanovich-filmen What’s Up, Doc? der han spiller mot Barbra Streisand. O’Neal og Kubrick hadde en del til felles, eks. interesse for boksing. Ryan hadde bokset litt også, noe som kommer godt med i en soldat-scene i filmen. O’Neal var eneste amerikaner2 på en rolleliste som i hovedsak var engelsk og irsk, med seks Kubrick-gjengangere. Hardy Krüger var det fremste unntak i rollen som kaptein Potzdorf, offiseren som foretok en snuoperasjon på Barrys karriere.
Fortellerstemmen (i voice-over) er et karakteristisk grep i Barry Lyndon, især før pause. Stemmen er «nøytral» og «ikke-diegetisk» (tilhører ikke en person fra fiksjonsuniverset, i motsetning til fortelleren i A Clockwork Orange). Stemmen (Michael Hordern) kan tidvis være ironisk, av og til bare informativ, andre ganger nesten pratsom. Stemmen vet om ting som har skjedd, den kommenterer også hendelser som nettopp har funnet sted og noen som vil skje senere. Gjerne markert av et «as You shall soon see».
En viktig skikkelse i den kunstneriske staben var Berlin-fødte Ken Adam (1921–2016, naturalisert engelskmann). Den sagnomsuste scenografen gjorde i alt sju Bond-filmer, Dr. Strangelove og kom til Barry Lyndon fra Joseph L. Mankiewicz’ Sleuth (1972) der han hadde ansvaret for Olivier-skikkelsens utpønskede sett av leketøy. På Barry Lyndon fikk han andre oppgaver, som å lete etter passende herregårder i nærheten av Hertfordshire, England, og etter hvert i Irland. Adam sa om Kubrick: Han visste ofte mer om en teknikers jobb enn teknikerens selv. Det eneste han egentlig ikke visste noe om, var design (scenografi).
Adam måtte jobbe så intenst på så mange plan at det endte med sykehusinnleggelse, også psykiatrisk. Han ble etter hvert løst fra de daglige oppgavene (og lønningslisten). Sammenbruddet ødela ikke Adams karriere, og forholdet til Stanley K. var noenlunde intakt. Kubrick hjalp ham i all hemmelighet med noen tekniske problemer på Bond-filmen The Spy Who Loved Me (1977). Og Ken Adam kunne innkassere en Oscar for Barry Lyndon, en av filmens fire. Oscar for kostymedesign gikk til Milena Canonero og Ulla-Britt Söderlund. Noen av kostymene Marisa Berenson var iført eller tiltenkt, skulle få et etterliv i Sofia Coppolas Marie Antoinette fra 2006: perfekt epoke-sammenfall.
En meget ung Oscar-vinner var også en stund til stede under innspillingen av Barry Lyndon: Tatum O’Neal, den yngste som har mottatt prisen for beste kvinnelige birolle, en rolle i Paper Moon (1973) av Peter Bogdanovich, en film der også hennes far Ryan spilte. Tatum bodde i det kubrickske hjem og ble trendy klippet av datter Vivian – det var frisyren hun hadde på Oscar-utdelingen i februar 1974! Nå, Tatum hadde (naturlig nok) høye tanker om sin fars forføreriske egenskaper, og antydet at Vivians crush på Ryan ikke var helt ubesvart, ok, men ikke misforstå, osv. Fader Stanley ble visst eitrende sinna. Ai, en relativt liten skandale.
Lange opptak i Irland, det kan virke idyllisk i dag, og hyggelig var det lenge. Men hele den irske øya var preget av «The Troubles» i Nord-Irland. IRA var en mektig faktor, mest utagerende militant i nord, men også med mange sympatisører i republikken. Hvorfor fikk Kubrick trøbbel med og trusler fra IRA i 1973-74? Antakelig siden han hadde ansatt 250 irske soldater som statister, de fleste som engelske soldater før og under Syvårskrigen på kontinentet (1756–1763). De militante irske republikanerne kunne saktens se at Barry Lyndon ikke var en irsk-fiendtlig film, men de likte definitivt ikke at 250 irske soldater var utkledde som engelskmenn fra en tidlig-imperialistisk epoke. Kubrick hadde en god stund familien med på opptakene i Irland. I juli 1974 var det på tide å planlegge retrett til UK. Kubrick var truet på livet av IRA. Han satte seg ned for å skrive sitt testamente. Han sendte hjem familien. Ikke lenge etterpå forlot han Irland, under Dickens-navnet Bill Sykes. (Det sies at en ikke uvesentlig del av publikum i Dublin i 1976 klappet og heiet da Barry banket opp en engelsk lord rundt 1780…)
Flere produksjonsmåneder i Irland, deretter fulgte etterarbeid i England, især klipping. Barrys duell med Lord Bullingdon, en veldig sterk scene med en ganske så pervers duellform (burde inngå i allmenpensum som en advarsel mot å idyllisere fortiden), denne scenen varte i seks minutter, men det tok Kubrick og klipper Tony Lawson 42 dager å få den helt, udiskutabelt ferdig. Kun perfeksjonisme duger når en perfekt scene skal fullbyrdes.
Barry Lyndon har fått veldig mange komplimenter for den utvalgte musikken, den første drøye halvtimen hovedsakelig folkemusikk lagd av The Chieftains. Barokk-utvalget er adaptert av Leonard Rosenman. De mest fremtredende verkene er Händels «Sarabande», som i litt nedsatt, aksentuert tempo opptrer i forskjellige versjoner: tittelmelodi, duell, barnegravferd, avslutning. Vivaldis cellokonsert i e-moll tredje sats, akkompagnerer filmens mest melankolske scener i andre del. Nevnes bør også Paisiellos «Cavatina» fra Il Barbiere di Siviglia (hasardspillscenen med Lord Ludd & kompani), samt et lån fra romantikken, Schuberts pianotrio opus 100, andre sats. Filmen er også berømt for scener som kan minne om engelske mestere i 1700-tallets kunsthistorie (fra Hogarth via Stubbs til Reynolds) og enkelte franske (Chardin, Watteau, samt forgjengeren La Tour).
Zeiss-linsen fra NASA er en av Barry Lyndons mest omtalte ting. Linsen eller objektivet gjorde det mulig å filme med naturlig lys. Men de levende lysene hadde sine problematiske sider, de slukte så mye oksygen at skuespillerne fikk pustebesvær. (På et fotografi fra innspillingen kan man se Ryan O’Neal friske seg opp med en oksygenmaske.) De levende lysene kunne også redusere dybdeskarpheten helt ned til seks fot – satt man lenger unna, ville man komme ut av fokus. På grunn av lysenes varme og pustebesværet de skapte, ble den tidsriktige påkledningen, korsetter med mer, en ekstra belastning for flere skuespillerinner. Og for Patrick Magee, den store Beckett-skuespilleren, som trivdes i sin andre Kubrick-film, men led under repetisjoner, varme og pustevansker. Kubrick selv begynte å bli nervøs: Han hadde sluttet å røyke, men utover i Barry Lyndon-produksjonen hendte det stadig vekk at han bommet sigaretter.
Filmen hadde USA-premiere i desember 1975. Time Magazine med cover-story: «Kubrick’s Grandest Gamble». Mye av den negative kritikken kan oppsummeres med Mad Magazines slemme tittel: «Borey Lyndon». Vincent Canby i New York Times og noen andre var mer imponert. Filmen fikk fire Oscar-priser og Kubrick ble selv tildelt en BAFTA-pris.
The Shining
Til tross for blandede kritikker og et amerikansk publikum der majoriteten syntes at fjærpenner og filmbilder som lignet 1700-tallsmalerier var kjedelige, skulle Barry Lyndon med tid og stunder bli Kubricks nest mest lovpriste film. Men umiddelbar suksess ble den kun i Europa, især Italia og Frankrike. Derfor måtte neste film være en kommersiell suksess, intet mindre. Opptakene til The Shining, etter Stephen Kings roman, startet 1. mai 1978. Forfatter Jack Torrance, med tiltagende skrivesperre, skal være høyfjellshotellet Overlooks vaktmester i vintermånedene. Han tar med kona Wendy og sønnen Danny. Bare de tre. Men da har han ikke regnet med spøkelsene. Eller har han det? Det lukter gjengangeri, det lukter fantastique, det lukter skrekk, og det lukter kassasuksess.
En gul Volkswagen på vei opp i Colorado-fjellene akkompagnert av «Dies irae»-temaet hentet fra Berlioz’ Symphonie fantastique av Carlos og Elkind. Et høyfjellshotell bygget over det som var en indiansk gravplass. Hotellets interiør er laget på et filmstudio like nord for London. Som manusforfatter hadde Kubrick valgt ut Barbara Johnson, amerikansk forfatter og psykoanalytisk orientert litteraturviter med doktorgrad på «gotisk litteratur», engelskspråklige skrekkfortellinger fra romantikkens epoke. Hverken Johnson eller Kubrick hadde lest Kings to-tre første bøker (Kubrick hadde imidlertid sett De Palmas film Carrie fra 1976), og selv om begge syntes han var flink til å bygge opp spenning, et godt stykke på vei, reagerte de på enkelte odde påfunn i The Shining, som at dyreskulpturer får liv. De satset heller på hekklabyrinten og et indre spøkelsesdomene, især rom 237, rommet til en ung dame som montasjen forvandler til filmhistoriens kanskje fæleste gamle heks idet hun stiger opp fra badekaret.
Johnson dro til London og innlosjerte seg hos en venn. Hun hadde blitt advart av kollega Terry Southern mot å bo hjemme hos Kubrick, rett og slett fordi han ville kreve for mye, sluke henne. De møttes daglig til timelange økter og jobbet godt sammen. De strøk mye av Jacks bakgrunnshistorie og dempet flere av de mest voldelige avsnittene. Johnson jobbet mye med Wendys karakter og la vekt på å vise hennes sympatiske sider. Shelley Duvall klagde senere til Johnson over at Kubrick strøk flere av replikkene hennes. Kubrick begrunnet dette med at Shelley ikke kunne fremføre replikkene ordentlig. Men Kubrick hadde sett filmene der Duvall ble regissert av Robert Altman og likt dem, især 3 Women (1977). Jack Nicholson ville først ha Jessica Lange i rollen som Wendy, et pussig forslag, Wendy skulle vel være litt «på tuppa»? Ikke Lange, og ikke Jane Fonda! Kubricks svar var klart: «Well, you gotta have somebody in that part that maybe the audience would also like to kill a little bit!»
Kubricks yngste datter, Vivian, deltok på settet: I tillegg til statistrolle i det imaginære 1920-talls-ballet i hotellets Gold Room, lagde hun en tankevekkende dokumentar om innspillingen av filmen. Fader Stanley gjennomgikk dokumentaren og ga grønt lys for å beholde scenene der han var tøff mot Duvall. «Shelley was in a fragile state, having just broken up with Paul Simon.» Nå var hun, 27 år, fanget mellom to sterke mannspersonligheter på settet. I tillegg hadde hun en date med Ringo Starr mens hun var i London. Anjelica Huston, Nicholsons kjæreste på den tiden, syntes Duvall virket rystet. Men Shelley klarte å være sterk, ikke bare hvine og grine, hun måtte forsvare seg, det skjer i scenen der Jack forfølger Wendy opp trappen og hun svinger med baseballkøllen, mens han smisker med henne («Wendy, Light of my life», Humberts hyllest til Lolita), truer henne, bruker Storeulv-stemme, så får hun inn et – enn så lenge – fatalt slag. Hvor mange takes? Jeg mener å huske at det var 127…
Leon Vitali, «Lord Bullingdon» som ble Kubricks assistent, forteller om produksjonsstabsmøter (som ikke figurerer i Vivians dokumentar) der temaet var hvordan presse Duvall til å gjøre sitt maksimalt beste: Alle skulle være «shitty» (bedriten) mot henne, alle unntatt to nevnte unntak i staben, som skulle ha faderlig funksjon (s. 394-395 i Kolker & Abrams). I et senere intervju i Vivians film er Duvall mer sammensatt og innrømmer at Kubrick «visste at han ville få mer ut av meg» ved å være så tøff» (tough: også bøllete). Men skaden hadde skjedd, sier Kolker & Abrams. Kubrick blir stemplet som et misogynt troll, mens han egentlig jobbet for å få nøyaktig hva han ønsket ut av scenen. Andre vil være fristet til å tyvlåne tittelen på Donald Spotos Hitchcock-biografi: The Dark Side of Genius. Duvall tilføyer: Mellom opptakene hendte det at Stanley og jeg ville spille sjakk. Han handikappet seg selv, ofret dronningen – «and the bastard still won.»
Vitali var i 1978 blitt sendt til Ohio og Illinois for å finne en gutt som kunne spille lille Danny Torrance på Overlook Hotel, en gutt med overnaturlige evner, ekstra-sensorisk persepsjon, shining. En egenskap han deler med kokken Hallorann. Vitali og hans kone Kerstin intervjuet 5000 kandidater, og valget falt på den 5 ½ år gamle Danny Lloyd. At den utpekte skuespilleren hadde samme fornavn som rolleskikkelsen, var sikkert ikke dumt.
Oppfinnelsen av steadicam må nevnes, det spiller en minst like viktig rolle som Zeiss-objektivet gjorde i filmen fra 1975. Det stødige, portable spesialkameraet ble oppfunnet av Garrett Brown i 1974, og Brown er selv Steadicam-operatør i The Shining. Steadicam, med sin mobilitet og soliditet, er spesielt viktig i labyrint-sekvensene, især den mot slutten, når Danny flykter fra Jack. Steadicam spiller også en hovedrolle etter en liten halvtimes forløp, når Danny kjører etasjen rundt på trehjulssykkel.
En utsøkt scene kommer et drøyt kvarter uti filmen. Kokken Hallorann, klar for Florida-ferie, viser Danny og Shelley fryselageret og lageret for tørrvarer og hermetikk. I sistnevnte lager ser vi, idet Hallorann oppretter en shining-kontakt med Danny (dramatisert, hviskende tale + blikk), at kamera går tett innpå noen hermetikkbokser bak kokkens hode, blant annet en boks med påskriften CALUMET og tegning av en indianerhøvding.3 Tegningen minner oss om hva hotellets Mr. Ullman forteller Torrance-paret: Overlook ble bygget oppå det som var et indiansk gravsted. Antagelig hermetisk lukket siden 1907.
Sight and Sounds Jonathan Romney antyder at hotellet selv er en aktiv bidragsyter til shining-prosessen: «Hotellets korridorer i gull og oransje har et sus av et arkaisk kinopalass over seg. Som [Barbara] Johnson sier i et Positif-intervju fra 1981: ‘I en viss forstand er det hotellet som ser hendelsene, hotellet er kamera og forteller.’»4 Jack er styrt av de residerende spøkelsene, mens lille Danny visualiserer farene som utgår fra både fader Jack og hotellets ukjente gjester.
*
Fotnoter
1. Jerome Agel (ed.): The Making of Kubrick’s 2001, Signet Books 1970. En fin samlebok/antologi i ord og bilder mens Romodysseen ennå var ung. Jubileumsmonografien fra 2018 heter Space Odyssey, utgitt av Simon & Schuster, imponerende tankeklar og velskrevet av Michael Benson.
2. Ved nærmere undersøkelse: Også Marisa Berenson som spilte Lady Lyndon var og er amerikansk statsborger, av italiensk avstamning, som det fulle navnet Vittoria Marisa Schiaparelli Berenson vitner om. Kubrick hadde sett modellen og skuespillerinnen i Cabaret (1972).
3. Det var Jacques Aumont som i sin L’Interprétation des films, Armand Colin 2017 (s. 191) minnet meg om Calumet-boksens symbolske sammenheng med Overlook-tomtens indianske forhistorie. Calumet = fredspipe. (Vi ser Calumet- boksene i nok en scene, når Jack er stengt inne på lagerrommet og det erkeengelske spøkelset Grady er i ferd med å slippe ham ut.)
4. Jonathan Romney: «Resident Phantoms» (Sight and Sound september 1999, oversatt av Cis-Doris Andreassen, «Residerende spøkelser» i Bjørkly (red): Kubrick- overblikk og labyrint, Aschehoug 2000.