Denne uken og neste arrangerer OCA (Office for Contemporary Art Norway) et retrospektiv med Peter Watkins, som organiseres i forbindelse med Watkins’ deltakelse i OCAs internasjonale studioprogram. Arrangementet vil løfte frem Watkins grunnleggende historiske bidrag til film som kritisk praksis og vil ha spesielt fokus på hans forhold til Norge gjennom filmen Edvard Munch fra 1973. Du kan lese mer om arrangementet på OCAs hjemmesider.
*
Paranoid. Hysterisk. Utroverdig. Blasfemisk. Nasjonalt nedbrytende. Britiske aviser var med få unntak nådeløse til hvordan Peter Watkins så for seg en framtidig, nærmest diktatorisk stat på de britiske øyer. Privilege tramper, kanskje med vel oppblåste føtter, over popmusikken, kapitalismen, regjeringen, flagget og kristendommen, men legger aldri skjul på dette. Om ikke hans Oscar-vinnende «dokumentar» The War Game (1965) var problematisk nok i sin samtid, så sørget Watkins selv for å slå den siste spikeren i kista hva angår filmproduksjon i England. Bare tre år etter at han var BBCs nye yndling, ble han i 1967 bortimot landsforvist av institusjoner og kritikere. Hans standhaftige tro på seg selv og sine ideer brakte ham ut i verden hvor han siden har levd i eksil og forsøkt å finne et mer artistisk egnet sted for sine produksjoner.
På bakgrunn av hans to kortfilmer, The Diary of An Unknown Soldier (1959) og The Forgotten Faces (1961), fikk Watkins i 1963 tilbud om jobb i BBCs dokumentaravdeling, hvor han raskt produserte Culloden (1964). En unik film som dokumenterer det siste slaget på britisk jord mellom skotske klaner og engelske soldater i 1746 på en slik måte at man nesten kan spørre seg om filmkameraet var oppfunnet i nettopp 1746. Watkins skulle med denne filmen sementere sitt filmspråk og sin tilnærming til mediet. Ved å kombinere dokumentarsjangerens sannhetspremiss, sjangerens mange ”autentiske” uttrykk og spillefilmens friheter var han utvilsomt en pionér innenfor dokudramaet.
I Culloden skaper han i praksis en 70 minutter lang nyhetsreportasje om slaget ved Culloden, som dokumenterer slagets mange sider. I cinema verité-stil skaper Watkins en illusjon av umiddelbar virkelighet, på samme måte som en reportasje fra en krigssone på Kveldsnytt vil oppleves som sannferdig. Den usynlige reporteren henvender seg direkte til de involverte partene i slaget, hvorpå de serverer meningene sine direkte til kameraet. Voice-overen, som er Watkins’ egen stemme, imiterer fjernsynsreporterens kalde og nøytrale toneleie. Hans neste film, The War Game, benyttet seg også av filmspråket han ble hyllet for i Culloden, men i motsetning til å lage en fiktiv beretning basert på historiske fakta, skapte han i stedet en dystopisk framtidsvisjon av England i det øyeblikket landet blir involvert i atomkrig. Dokumentaren skulle opprinnelig bli vist på 20-årsdagen til Hiroshima-bomben, men krefter innad i regjeringen, militæret og institusjoner som på ulike måter ville tape på at offentligheten fikk kjennskap til ødeleggelsene ved en slik type krig, sørget for at dokumentaren ikke ble sendt før i 1985. Watkins var i harnisk og reagerte med å si opp stillingen i BBC.
Samtidig som hans første filmer var grensesprengende i hvordan han kombinerte dokumentar og fiksjonsfilm, viser Watkins også en gryende misnøye over fjernsynets begrensninger – hvordan ulike programmer skapes. Watkins har gjennom årene skrevet en rekke tekster som kritiserer massemediet og hvordan vi som publikum blindt aksepterer dens form og innhold. I 2004 utga han boka Media Crisis som setter søkelys på hvordan massemedier er konstruert. Han benytter seg av begrepet ’monoform’, som da i korte trekk er et sett med regler for hvordan ulike former for massemedia i dag er konstruert. Konstruert på en måte som er lettfattelig, vanedannende og forutsigbart med en klar agenda. Watkins eksemplifiserer dette med hvordan stat og medier, deres påståtte uavhengighet fra hverandre til tross, jobber svært tett sammen. Han trekker blant annet frem hvordan amerikanske medier i kjølvannet av 11. september adopterte militærets agenda om hevn og hvordan de ”nøytrale” nyhetene i stor grad brukte virkemidler for å fremme sin sak – ikke ulikt hvordan propagandaministeriet under ledelsen av Goebbels fremstilte det tredje riket og deres okkupering av Europa, mener Watkins.
I Privilege skal vi til England i en nær framtid, hvor det nylig har blitt dannet en koalisjonsregjering mellom Arbeiderpartiet og De Konservative. Ulikheter og kontraster mellom partiene har blitt jevnet ut og landet er nå praktisk talt ledet av et to-parti- diktatur. Denne koalisjonen kan ifølge dem selv opprettholdes så lenge Englands unge innbyggere kues inn i en bestemt tankerekke – ’keep them happy, off the streets and out of politics’. Sentralt i denne rekken står idéen om Steven Shorter – en popstjerne som er elsket av alle, både av unge og eldre generasjoner over hele England. I virkeligheten er han en statssponset kameleon som kan ledes og manipuleres etter regjeringens ønske, og som videre har skapt et konglomerat som tilsynelatende er verdensomspennende. Steven Shorter Enterprises (SSE) driver alt fra diskoteker ”som skal holde de unge lykkelige”, radiostasjoner som tilsynelatende kun spiller hans ferskeste hit ’I’ve been a bad boy’, til salg av jernvarer og klesmote – alt med Steven Shorters navn og bilde på.
Peter Watkins tar oss med til et England som i grunnen oppleves som en videreføring av det vi finner i A Clockwork Orange (1971). Foruten visuelle likheter, viser begge filmene en sterk stat som på to ulike måter må hanskes med ungdommens rebelske impulser. Staten i Kubricks mesterverk løser dette ved å eksponere Alex de Large for det Watkins ville omtalt som fjernsyn i det 21. årehundre – et bombardement av sanseinntrykk. Steven Shorter er derimot løsningen i Privilege. En løsning som skal skape lykke blant ungdommen og dermed holde de unna ”uheldige” impulser – deriblant politikk. Privilege er skutt på 35mm og dette forklarer hvorfor filmen har en mer iboende spillefilmestetikk enn hans mer gjenkjennelige geriljafilmskaping med 16mm. Den har likevel alle de trekkene som gjør Culloden, The War Game og flere av Watkins’ senere filmer så fascinerende. For undertegnede er nok Watkins’ voice-over, hvordan han kynisk kommenterer begivenhetene, hans mest interessante og uunværlige filmiske grep. Med denne fortellerstemmen skaper han en form for diskusjon på meta-nivå, hvor han gjennom fremmedgjøringsteknikker bevisstgjør publikum på filmens illusjon, samtidig som han skaper relasjoner til seerens virkelighet, det være seg fortid, nåtid eller framtid. Finnes Steven Shorter i virkeligheten?
Gjennom ulike dokumentar-moduser gir Watkins seeren innblikk i apparatet rundt Steven Shorter – fra hans manager, pr-assisstent, platedirektør til direktøren for SSE. Alle gir sin versjon av forholdet til Steven Shorter som person og deres rolle i firmaet. Disse omtalene er nærmest panegyriske, men det er åpenbart at Steven selv ikke er tilfreds i situasjonen, og han gjennomskuer at alle de selverklærte vennene bare er opptatt av formuen hans. Som en form for dekonstruksjon av myten om popstjernen, går Watkins rett i halsen på f.eks ”swingin’ London” eller The Beatles-filmene A Hard Day’s Night og Help! som aldri avslører hvem som er bak maskene, men opprettholder det kalkulerte ”spillet” som foregår bak kulissene. På styremøtene tas de store beslutningene. Statistikk føres og man er stadig bekymret for Stevens helse og velvære. Ikke fordi han er viktig som individ, men fordi han representerer arbeidsplasser og store inntekter. På den ene siden er han uvurdelig for SSE, men samtidig blir han behandlet som en liten gutt og blir aldri involvert i planleggingen. Han er fanget i et kapitalistisk system som ikke gir rom for personlig utfoldelse, fordi det forventes at han er det feilfrie popikonet som ikke støter vekk noen. Gjennom hele filmen er Steven distansert og uengasjert overfor sirkuset som utspiller seg. Musikken hans renner ut av hver eneste høytaler, og for Steven blir dette et repeterende mareritt som aldri tar slutt. Den ene meningsløse dagen avløses av den neste; han er fanget i sin gudommelige tilværelse som popikon og nektes dermed et normalt liv. Kirken benytter hans navn når de skal arrangere Christian Crusade Week, et forsøk på å vekke frem gamle følelser for land og flagg og, viktigst av alt, få flere til å gå i kirken. Korsfareruken kulminerer i en gedigen seremoni på en idrettsarena hvor unge samles og Steven Shorter, som for anledningen er blitt troende, skal skape religiøst engasjement hos de unge.
Funksjonshemmede blir rullet framfor scenen i det de skal opptre, og det er vanskelig å ikke se et nikk til amerikanske vekkelsesmøter på fjernsynet hvor de syke blir friske. Lys, farger, bannere, militære marsjer, inspirende taler og musikk – Watkins satiriske visjon på hvordan kirken skaper tilhørighet, bærer opplagte likheter mellom kirken og Leni Riefenstahls filmer om naziansamlingene på 30-tallet. Watkins trår på ingen måte lett når han drar en svært åpenbar parallell til nazismen og Hitlerjugend, men det er heller meningen. Han er og blir en provokatør som i alle sine filmer ønsker å endre samfunnet til noe bedre.
Filmhistorien er full av eksempler på verker som aldri fikk anerkjennelsen de fortjente i sin samtid, og som derfor har blitt glemt. Privilege hører utvilsomt hjemme i denne kategorien; en film som nærmest ble forhåndsslaktet, hovedsakelig grunnet kontroversene rundt The War Game og Peter Watkins opposisjonelle forhold til britiske verdier. Watkins sparker mot alt og alle han ikke liker, men et samlende brennpunkt er konformitet og hvordan enkeltmennesket bare tilsynelatende besitter fri vilje, når det i virkeligheten er fanget i et kontrollerende system. På bakgrunn av hva som skjedde tidligere i Watkins’ karriere, er det enkelt å se paralleller mellom mediekritikken i Privilege og måten regissøren ble behandlet på av BBC.
På mange måter er Watkins selv en slags Steven Shorter, som først hylles for å gjøre noe genuint annerledes, men deretter sables ned og spyttes på når han forsøker å bryte seg ut av komfortsonen.