Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Mamoru Oshiis Ghost in the Shell (1995) vises fra og med torsdag 16. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Ghost in the Shell åpner med skapelsen av filmens hovedfigur, kyborgen Kusanagi, i en ubeskrivelig vakker montasje der det robotiske skjelettet unnfanges i en høyteknologisk livmor som skulpturerer og omsvøper skapningen i stadig mer organiske og menneskelige lag.
Det overveldende stemningsfulle lydsporet av perkusjon og korsang omslutter genesis-sekvensen i sakralitet, og anslaget er satt. Slik er scenene i dette animerte mesterverket: presist symbolladede, simultant innbydende til både estetisk nytelse, eskapisme og filosofisk analyse.
Ghost in the Shell var lenge blant de få spydspissene innen japanske animé som klarte å trenge inn til den ytre stratosfæren av «mainstream» vestlig underholdningskultur, noe bl.a. Akira banet vei for noen år tidligere – der mange av de samme animatørene og designerne også var involvert.
Uttrykksfull lyssetting og bildekomposisjon preger de svært detaljrike animerte scenene, og den i sin tid banebrytende kombinasjonen av håndtegning og datagenererte miljøer tjener filmen på flere plan.
Filmens sentrale spørsmål om humanisme, verdier og moralsk ansvar i en post-biologisk tidsalder er velkjent territorium for fans av science fiction-film, der vi konfronteres med mer eller mindre plausible scenarier for fremtidige stadier i menneskehetens evolusjon.
Ghost in the Shell spiller på mange av de samme tematiske og formmessige strengene som f.eks Blade Runner, Battlestar Galactica og Matrix-trilogien. Alle dyptpløyende, cyberhumanistiske essays med hitech-koloritt, virtuose actiontablåer og karakteristisk produksjonsdesign.
Det er riktignok ikke i sin historiefortelling Ghost in the Shell utmerker seg. Det er vanskelig å danne seg en mening om fremføringen på originalversjonen, men i den engelske dubbingen fremstår replikkvekslingene påfallende stiliserte, og bærer preg av å være essayistiske monologer satt opp mot hverandre.
For Ghost in the Shell og regissør Mamoru Oshii har mye på hjertet, og sier mye av det rett ut, men heldigvis er altså tankegodset presentert i en estetisk interessant innpakning.
I tillegg til den amerikanske spillefilmversjonen finnes det mengder av spin off-produkter og annet skøy å fråtse i. Med utgangspunkt i Masamune Shirows manga har Production I.G. spunnet videre og fulgt opp Ghost in the Shell-suksessen, blant annet med den svært severdige og teknisk overveldende Ghost in the Shell 2: Innocence, såvel som TV-serien Stand Alone Complex. Begge kan varmt anbefales til alle som har fått syntetisk blod på tann. Studioet kan også vise til første episode av Ghost in the Shell: Arise, en prequel i fire timeslange episoder som ble lansert i 2013, der vi følger yngre utgaver av Kusanagi & Co.
Mindre interessant er den «oppussede» versjonen av den opprinnelige Ghost in the Shell-filmen, lansert i 2008 med tittelen Ghost in the Shell 2.0. Her er en rekke håndtegnede scener erstattet med fullstendig datagenererte sekvenser, samtidig som den gjennomgående blågrønne fargepaletten fra 1995-originalen er glasert med et filter av gultoner – dessverre uten å oppnå annet enn å slipe vekk noen lag med sjarm og sjel fra en mesterlig film som overhodet ikke trenger noen slik etterbehandling.