matrix-trilogien-1999-2003

Coup de Coeur

Matrix-trilogien (1999-2003)

Jeg husker det fremdeles – de desillusjonerte anmeldelsene. De avvisende kommentarene. Skuffelsen i både dagspresse og filmmedier. Alle elsket The Matrix, forbløffende få elsket Matrix-trilogien.

Selv falt jeg pladask for Wachowski-brødrenes magnum opus. Dette var idébasert science fiction på et ambisjonsnivå jeg ikke hadde sett maken til siden Kubricks 2001. For meg ligger fremdeles gleden ikke bare i den utsøkte audiovisuelle komposisjonen og monumentale actionscener, men også i filmenes evne til å stadig la meg avdekke nye idéer, referanser og sammenhenger. Jeg føler fremdeles at hver nye visning oppleves forbløffende frisk og overrumplende.

architect
Arkitekten, den ultimate rasjonalist; ryddig, logisk og kalkulerende (ikke ulik Willem Dafoes rollefigur i Antichrist). Men i sin reduksjonisme har han fremdeles ikke klart å lage en stabil Matrix som ikke krever regelmessig omstart, han har fremdeles ikke klart å konstruere et system i stand til å håndtere iboende menneskelig nysgjerrighet, kreativitet og trang til selvbestemmelse. Til Neo: “You are the eventuality of an anomaly, which despite my sincerest efforts, I’ve been unable to eliminate from what is otherwise a harmony of mathematical precision”.

Den første Matrix-filmen sto godt alene. De to etterfølgende filmene fungerer kun i kontekst av trilogien. Og først som trilogi avdukes konturene av et mer underliggende, sammenhengende tematisk bakteppe. Noen konsepter er klare og tydelige, ofte direkte uttalt (“Choice. The Problem is choice”). Andre er mer subtile, men gjennomsyrer til gjengjeld filmtrilogien på et mer grunnleggende plan. Siden vi i disse spaltene kanskje først og fremst er interessert i filmuttrykk, ikke filosofihistoriske forelesninger, tenkte jeg det kunne være spennende å prøve å fokusere på de viktigste årsakene til at The Matrix tilføres merverdi som trilogi, og hvordan sentrale tema skinner gjennom i Wachowski-brødrenes valg av filmatiske virkemidler.

Hvorfor all denne slåssingen? Kamper i The Matrix - sinnets domene - er kamper om idéer. De vanskelige spørsmålene må stilles, og kjempes med, uansett hvor svarløse de kan synes.  Som Seraph (Guds vokter) sier... "You do not truly know someone, until you fight them".
I filosofien kjemper man med de vanskelige – kanskje svarløse – spørsmålene; The Matrix er en mental verden der det kjempes om idéer. Som Seraph (skytsengelen) sier: “You do not truly know someone until you fight them”. 

Allerede fra første scene i The Matrix Reloaded er det klart at alt det vi trodde vi visste om The Matrix etter den første filmen bare var toppen av isberget. Den fantastiske, men konseptmessig lettfordøyelige kampen mellom onde roboter og gode mennesker i den første filmen var bare en apéritif for et langt mer nyansert scenario. På slutten av The Matrix forlot vi Neo som superhelt, i full kontroll over seg og sine omgivelser, men i Reloaded blir vi fra første stund konfrontert med en usikker og engstelig messias, plaget av mareritt og tvil. Det er nå det virkelige alvoret setter inn. Neo (og vi, som tilskuere) har våknet og gjennomskuet illusjonen…men hva så? Den dypere innsikten medfører nye problemer, nye valg, og økt ansvar.

"Why? Why get up? Why keep fighting? Do you believe you're fighting for something? For more than your survival? Can you tell me what it is? Do you even know? Is it freedom or truth? Perhaps peace? Could it be for love? Illusions, Mr. Anderson. Vagaries of perception. Temporary constructs of a feeble human intellect trying desperately to justify an existence that is without meaning or purpose!"
“Why? Why get up? Why keep fighting? Do you believe you’re fighting for something? For more than your survival? Can you tell me what it is? Do you even know? Is it freedom or truth? Perhaps peace? Could it be for love? Illusions, Mr. Anderson. Vagaries of perception. Temporary constructs of a feeble human intellect trying desperately to justify an existence that is without meaning or purpose!”

I et sjeldent intervju om Matrix-filmene sier Larry Wachowski eksplisitt at “The Matrix is an exploration of consciousness“. Vi er rett og slett vitne til en cinematisk manifestasjon av evolusjonær bevissthetsfilosofi:  Neo har tatt skrittet ut av Matrix til Zion, sinn og kropp har blitt differensiert, og de to sfærene har et kontinuerlig kvelertak på hverandre. Men konflikten er ikke lenger like svart-hvitt som i den første filmen; domenene begynner å flyte over i hverandre – et integrasjonstema som bare forsterkes jo lenger inn i trilogien vi kommer. På samme måte som det er indre konflikter og strid i Zion, er det også opprør i The Matrix – programmer i eksil løper amok, og demonstrerer tilsynelatende til og med fri vilje, intuisjon og ambisjon. Agent Smith, Neos programmatiske motstykke (og fra slutten av den første filmen en “free agent”) er selvfølgelig den mest tydelige manifestasjonen, men både The Merovingian, Seraph, Orakelet og en rekke av de andre figurene  får oss til å se maskinverdenen under et nytt lys. Faktisk er det nettopp det Neo gjør, når han ser maskinene som lysvesener, og maskinverdenen som en by badet i gyldent lys. Fargepaletten i filmene er dermed megetsigende; Hvis blå Zion representerer kropp og grønne Matrix er sinn, ender den opplyste maskinverdenen overraskende nok opp som det åndelige, spirituelle domenet.

tre_domener
Trinity i farger: sinn, materie, ånd.

Sett på denne måten blir også den forhatte og latterliggjorte rave-party-sekvensen i Reloaded opplagt i sin funksjon:  Zion er de frigjorte kroppenes verden, i kontrast til idéverdenen The Matrix, der kjødet er redusert til batteri. Huledansen blir dermed en markering av eros, følelser, intuisjon, intersubjektivitet, kjærlighet og sensualitet, kryssklippet til Neo og Trinitys seksuelle opphevelse av somatiske dualisme. Fargene divergerer her også fra det sedvanlige kalde blå vi er vant til i Zion; festen er badet i brungule jordtoner, Neo og Trinity elsker bak en blodrød dør, og dermed understrekes et enda lavere – mer instinktivt, men ikke mindre verdifullt – bevissthetsnivå. Andre eksempler på denne fargeforskyvningen mot det mer omfavnende rødgule ser vi i inne i familiehjemmene i Zion, hjemme på kjøkkenet til Orakelet, i Merovingians nattklubb, og selvfølgelig overtydelig eksponert ved “kvinnen i rødt” og den røde pillen (kunnskapens eple). Vi ser også  rave-scenen gjentatt i Revolutions, men da med et treffende bondage-tema  inne i Matrix-domenet – fremdeles sensuelt, men blottet for intimitet og kjærlighet (vi er jo i franskmannens kausale Helvete).

Tribal / Bondage
Tribal vs. Bondage

Det er også fruktbart å observere hvordan grensene mellom menneske og maskin gradvis svekkes i løpet av trilogiens progresjon. Intuitivt regner vi mennesket som opphav til roboten, men samtidig har naturvitenskapen lært oss å se på menneskekroppen som en maskin. I et evolusjonært perspektiv kan man derfor kanskje like gjerne si at maskinen transcenderer mennesket. Zion er så klart også selv en stor maskin, noe vi får spesifikt pekt ut for oss når Neo og kansleren har sin sokratiske prat på “the engineering level” (“nobody comes down here. Unless, of course, there’s a problem“) en halvtime inn i Reloaded. Maskinen både gir og tar liv, og er uløselig integrert i all eksistens. Det er med andre ord kanskje ikke så søkt å se på maskinverdenen som ren ånd – slik Neo gjør. Først helt på slutten av den tredje filmen blir vi eksponert for idéen om at forløsningen på det hele kanskje ikke ligger i at en av dimensjonene utsletter den/de andre. Domene er ustabile, ufullstendige, fordi de ekskluderer og undertrykker hverandre. En treenig integrasjon – Trinity – blir løsning og forsakelse. Smith og Neo dør, gjenoppstår og blir ett, mens lyset – kilden (The Source) – skinner gjennom dem begge.

Menneske og maskin - en gjengående "høna-og-egget"-tematikk i god science fiction.
Menneske og maskin | bevisshet og materie | høne og egg

Det er ikke tilfeldig at brødrene Wachowski har bedt den enestående amerikanske filosofen Ken Wilber både om å kommentere alle tre filmene og å stille opp på intervjuer til den ultimate Matrix-spesialboksen. Blant Wilbers hovedteser finner vi nettopp denne dialektikken fra Matrix-trilogien, der bevissthetsdomener differensieres og går i konflikt med hverandre, for så å integreres. Denne samleboksen er forøvrig et lite mirakel i seg selv: ikke bare inneholder den fortolkende kommentarspor fra både Ken Wilber og Cornel West, såvel som uttømmende mengder bakommateriale og hele The Animatrix; Wachowski-brødrene presterte i tillegg å overtale Warner Bros om at det var en god idé å spille inn et seks timers kommentarspor med kritikerne Todd McCarthy (Variety), John Powers (Vogue) og filmviter David Thomson – alle tre enige om at de to siste filmene i trilogien er en gedigen skuffelse, og dermed nesten komisk ivrige i å påpeke alt de synes er tåpelig og filmatisk mislykket. Resultatet er en dristig, nyansert, selvkritisk og innholdsrik pakke med stor gjensynsverdi.

Det er innlysende at vi også blir eksponert for et pletora av fundamentale religiøse tema i Matrix-trilogien, både kristne, messianske, buddhistiske og vedantiske. Likevel avslører filmserien seg som langt mer kritisk til mytisk tro og dogma enn den første filmen (og mange anmeldere) kan gi inntrykk av.
Det er innlysende at vi blir eksponert for et pletora av fundamentale religiøse tema i Matrix-filmene, både kristne, messianske, buddhistiske og vedantiske. Likevel avslører trilogien seg som langt mer kritisk til mytisk tro og dogma enn den første filmen (og mange anmeldere) kan gi inntrykk av.

Langt mindre underholdende var det å ta et gjensyn med hva Norges mest leste anmeldere hadde å si da vi fikk trilogien konkludert på kino. At de fleste rullet lavt med terningen er så sin sak, det er de i sin fulle rett til. Men følgende oppsummerende vurderinger fra våre tre største aviser måtte jeg lese både to og tre ganger for å forsikre meg om at vi faktisk hadde sett de samme filmene:

VG om The Matrix Reloaded:
“Så man sitter i utgangspunktet og forventer besnærende nyvinninger, men får i stedet ytre effekter som igjen, isolert sett, er både tøffe, insisterende og effektfulle, men i lengden blir gjentagende og monotone i mangel på indre forklaring, utvikling og sammenheng.”

Aftenposten om Matrix Revolutions:
“Allerede ‘Matrix Reloaded’ tærte på det kvasi-filosofiske grunnlaget i “Matrix”, i stedet for å videreutvikle det….Nå gjenstår kun den banale bruken av mytologiske navn, samt svulmende frelsesforestillinger om Neo som ‘Den Ene’ og ‘Messias’….Som helhet er trilogien en uttynnet versjon av den første gode ideen.”

Dagbladet om Matrix Revolutions:
“Leken med de eksistensielle spørsmålene er borte, den elegante hoppingen mellom dimensjonene likeså”.

Det ble solgt mye billetter, men publikum har vel strengt tatt ikke omfavnet denne filmserien som helhet.  Jeg tror heldigvis ikke det har direkte sammenheng med sitatene ovenfor. Selv synes jeg ikke de to siste kapitlene helt klarer å bygge opp samme dramatiske momentum som i den første filmen, og har ingen problemer med å akseptere at noen finner grunn til å kritisere dem. Kanskje er jeg selv også for naiv og overanalytisk i mitt møte med disse filmene. Men å beskylde Matrix-trilogien for å mangle idéer og tematisk utvikling er absurd.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Geir F sier:

    I 1996 skrev og regisserte brødrene Andy & Larry Wachowski, Bound som er en visuelt estetisk og ikke minst original gangsternoir. Dermed var det store forventninger til The Matrix da den dukket opp på kino i 1999. Brødrene innfridde forventningene og lagde en banebrytende film. Filmspråket og estetikken fikk en stor symbolsk betydning siden hovedpersonene faktisk befinner seg i et digitalt univers. Med andre ord var det et meget rettferdiggjort effektmakeri…

    Kjernen i selve historien er lekt med tideligere og det har blitt laget film og skrevet bøker som kretser rundt de samme tankene. Roboter som styrer verden gikk inn i historien da Arnold Schwarzenegger sa ”I’ll be back” i 1984. Samme år som The Marix, kom også filmen The Thirteenth Floor som er basert på en bok av Josef Rosnak og jeg kan se for meg at Wachowski brødrene leste denne noen ganger før de gikk i gang med sin komplekse fortelling.

    Om The Matrix var planlagt som en triologi, eller om dette kom på grunn den første filmens store suksess er ikke så lett å vite. Personlig tipper jeg det var planlagt som en film og i etterkant ble det konstruert to nye historier som skulle gjøre universet større og ikke minst gi hovedkarakteren enda større betydning enn det han fikk i den første filmen.
    For meg oppstår problemet når Neo allerede er en helgen. Da må man dekonstruere og frata ham mange av de egenskapene han bygger seg opp i den første delen og i tillegg må man legge til en smart tvist som gjør det verd å følge filmene som en serie.

    At det ligger mange komplekse tanker bak de to siste filmene i denne serien er udiskutabelt, men om det var nødvendig å lage dem for annet enn å dra inn trailerlass med dollars kan man spørre seg om. The Matrix Reloaded var i mine øyne svært skuffende og jeg hadde ikke noe utbytte av å se den i det hele tatt. Eksempelvis er ikke problemet symbolikken i dansescenen. Det er lengden på den som irriterer meg. Poenget er tatt minst ti ganger før det klippes til en ny scene og i så måte fremstår det hele som en smule absurd. Filmen blir på det beste en lang musikkvideo og Wachowski gutta gjør alle de feilene de klarte å unngå med The Matrix.

    The Matrix Revolutions blir i bunn og grunn en ganske streit action farse og lite annet. Film nummer to må avrundes og løsningen kommer i del tre.

    The Matrix er en film som egentlig ikke trenger noen oppfølgere fordi den er så grundig og fullstendig fortalt. Avrundingen er perfekt og det skaper mange assosiasjoner man kan leke med i sitt eget hode.

  2. Jeg må inrømme at jeg også var en av de som avfeide trilogien som makkverk samtidig som jeg var bergtatt av The Matrix. Grunnen til dette er ganske enkel: det tok for lang til fra The Matrix til at de andre kom ut. Man hadde mistet litt av interessen, eller man hadde ikke lengre historien friskt i minne. Trilogier blir som regel planlagt nesten samtidig og sluppet med et jevnt mellomrom.

    @Geir F: Jeg er enig i din påstand at The Matrix klarer seg godt alene. Men etter å ha kjøpt og sett hele trilogien for en stund siden, må jeg innrømme at den har vokst litt og gir større mening enn når jeg først nr. 2 og nr. 3 på kino. Likevel føles det som at filmskaperne har blitt presset til å klemme ut 2 ekstra filmer fordi en første solgte så godt.

  3. Jeebus sier:

    Vi (levende bevissthet) er Lys og Lyd! Eller… ‘atomer’ og elektroder’ som naturfagen kaller det. Ingrediensen er Sola og Jorda. Simplere blir det ikke;D
    PS: Du blir som du spiser, så hold deg unna dødt kjøtt og spis kun levende vekster!

  4. Ole Feiring sier:

    Kom over noe artig på nettet, som minnte meg om denne gode artikkelen.

    “[…] in the first Matrix movie, Agent Smith’s license plate is “IS 5416”, which refers to Isaiah 54:16 from the Bible: “Behold, I have created the smith that bloweth the coals in the fire, and that bringeth forth an instrument for his work; and I have created the waster to destroy.” (en.wikipedia.org)

  5. @Ole: Det var en fiffig detalj, det hadde jeg ikke lagt merke til. Smith blåser ild i glørne, ja :D

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>