Batman Returns (1992)
Et infernalsk virvar, hinsides senere produksjoner i samme skala fra både filmskaperen selv og Hollywood. [5]
Coup·de·cœur [kodkør]
Coup de Cœur er en spalte der vi presenterer filmer vi av ulike grunner simpelthen elsker. Filmer som har berørt oss, tatt oss med tilbake til en bestemt stemning, gitt oss hodebry eller på en eller annen måte naglet seg fast i systemet vårt. Forhåpentligvis får du lyst til å se filmen av å lese denne spalten – enten for første gang, eller med nye øyne!
Goodfellas (1990)
Martin Scorsese er for tiden kinoaktuell med Shutter Island, og vi benytter anledningen til å mimre 20 år tilbake i tid. Til mafiafilmen Goodfellas.
Persona (1966)
I Ingmar Bergmans Persona er ikke bare menneskenes forestillinger et problem – her må også kunsten settes til veggs og tåle posisjonen som en maskerende løgner. [2]
A History of Violence (2005)
Med A History of Violence begikk David Cronenberg et av det tilbakelagte tiårets mest avgjørende og problematiske filmverk. [18]
A.I. – Artificial Intelligence (2001)
Snart 10 år senere er Spielberg og Kubricks samarbeidsprosjekt fremdeles et potent samtaleemne. [1]
Adaptation. (2002)
I en av de mest treffende metafilmer om skaperprosessen bak et manus, lykkes forfatter Kaufman og regissør Jonze med den krevende balansen mellom konseptualitet og engasjerende innhold. [4]
Waking Life (2001)
There’s no story. It’s just people, gestures, moments. Bits of rapture. Fleeting emotions. In short…the greatest stories ever told.
Brazil (1985)
Enkelte filmer har simpelthen et eller annet ved seg som gjør at man elsker dem uforbeholdent og tilgir dem hva det skulle være. Brazil er en sånn film.
Dressed to Kill (1980)
På sjeldent forlokkende vis pakkes her en uforglemmelig psykologisk thriller inn i et glinsende papir – det er både hypnotiserende vakkert, sleazy og pirrende skittent å se på. Det er dette som er film. [1]
Picnic at Hanging Rock (1975)
«What we see and what we seem are but a dream, a dream within a dream.» Peter Weirs mesterverk egner seg for tolkning, på flere plan. [1]
Ed Wood (1994)
Ed Wood er filmen som viser at alle kan leve evig, såfremt riktig regissør får fortelle historien om deres liv. [1]
Alien (1979)
Alien regnes som en av tidenes beste skrekk/sci-fi-filmer, men hvorfor er den det? Jeg kaller det for freudiansk nytelsesestetikk. [11]
Vertigo (1958)
Vertigo er cinematisk perfeksjon til fingerspissene. En produksjon som i alle sine detaljer gjør dette til Alfred Hithcocks mest gjennomført særegne, helhetlige, ambisiøse og beste verk. [3]
Inland Empire (2007)
”You know what whores do? They fuck.” Og det må du også gjøre med David Lynchs mest forstyrrende og problematiske film. [3]
This Is Spinal Tap (1984)
Denne filmens status og berømmelse var ukjent for meg da jeg så den for første gang. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan et slikt band kunne ha unnsluppet mine den gang så brede musikalske interesseområder. [1]
The Last Picture Show (1971)
Vel vitende om at jeg aldri virkelig ville kunne bestemme meg for én favorittfilm, tar jeg som regel den som fortsetter å snakke til meg selv snart 15 år etter at jeg først så den. [2]
Matrix-trilogien (1999-2003)
Den første filmen står godt alene, men Matrix-filmene pløyer enda dypere terreng som trilogi. [4]
annonser
.jpg)
RSS Nyhetsfeed