Did I ever tell ya that this here jacket represents a symbol of my individuality, and my belief in personal freedom?
Wild at Heart gjorde et uslettelig inntrykk på meg i svært ung alder, og er en av få filmer som selv den dag i dag klarer å sette nye spor i mitt altfor blaserte, filmbefengte sinn. Allerede da TV2 flere dager på forhånd viste reklame for filmen merket jeg noe spesielt. Den virket annerledes enn andre filmer som TV2 på den tiden viste hver fredag. Jeg bare måtte få den med meg. Husker ikke nøyaktig hvilket år TV2 viste den, men jeg tror det var i perioden 1993-1995 da jeg var mellom 12 og 14 år.
Jeg så filmen sammen med min mor, men fikk fort klar beskjed om at dette ikke var egnelig for et ungt sinn som mitt. Det var Wild at Hearts åpningsscene hun reagerte på, og det ble kjapt svitsjet over til NRK. Sailors brutale drap på Bob Ray Lemon ble tydeligvis for mye for henne. Heldigvis forutså jeg nettopp denne problemstillingen. Klok av skade, etter å ha blitt nektet å se Spielbergs Raiders of the Lost Ark (1981), hadde jeg i det skjulte satt VHS-spilleren på opptak. (En av fordelene ved å være den eneste i husholdningen som faktisk kunne programmere klokka på VHS-spilleren.) Da jeg endelig klarte å snike meg til å se filmen dagen etter, ble hele min tilværelse forandret. Jeg hadde aldri før sett en slik film som hadde en så kompleks fortelling med mange og dype karakterer, en film med så grov vold og sex, en film som ikke forklarte hver minste detalj, en film som satte i gang min egen fantasi og kreativitet.
Mine filmerfaringer før Wild at Heart var å se titler fra utleieseksjonen på Bangsund Fina der min eldre kompis og jeg lånte filmer med 16-årsgrense til tross for at vi befant oss godt under aldersgrensen. Det var lett underholdning vi søkte, gjerne i form av action eller thrillere som nesten alle hadde den samme historien. Det ble mye lett underholdning og fet action i form av helikopterfilmen Blue Thunder (John Badham, 1983) eller kampsport-/mutantfilmen Teenage Mutant Ninja Turtles (Steve Barron, 1990).
My name’s Bobby Peru, like the country.
Filminteresse fantes ikke. I hvert fall ikke slik filminteressen min ble etter at Sailor sang Love Me Tender for Lula under rulleteksten og hele filmen var over og jeg satt der med blanke øyne – uten å helt skjønne hva som hadde truffet meg. Fra å søke etter billig og lett underholdning, fikk jeg øynene opp for andre ting. Dessverre til mine venners store skuffelse. Hva gjorde et så stort inntrykk på meg? Jeg har ennå ikke helt klart å sette ord på dette. Noen ting her i verden er ubeskrivelige, men man vet innerst inne at noe betyr noe spesielt.
Likevel vil jeg forsøke å si noe om hvorfor Wild at Heart, etter min mening, er verdens beste film. Det hele handler kanskje om vold. I motsetning til min mors hellige overbevisning om at all filmvold er negativt og skadelig, hadde jeg en godt utviklet forståelse av fenomenet. Det vil jeg tro de fleste av mine jevnaldrende på den tiden også hadde. Selv om de fleste filmer vi så var svært voldelige, klarte mine venner og jeg å skille mellom vold på film og i det virkelige liv. Vi var i det store og hele mediebarn og godt vant til videospill, filmer og, ikke minst, Dagsrevyens (volds)innslag fra det store utland.
Bruken av vold i Wild at Heart er svært stilisert og satt på spissen. Lynch understreker den eksessive volden ved å benytte hard metal-musikk på lydsporet. Dette mangedobler aggressiviteten allerede iboende bildet og gjør volden overdreven og klisjéaktig. Samtidig er den kortvarig. Musikkbruken som høres under voldsscenene er dessuten i ekstrem kontrast til den rolige country/rockabilly-musikken som ellers befinner seg på lydsiden. Siden volden blir stilisert ser man det som det faktisk er: vold på film. Man blir klar over voldens virkemiddel i filmfortellingen samtidig som man får et kritisk blikk til den.
Jeg følte at Lynch behandlet meg som en voksen eller en ungdom i stedet for et barn. Han satte strenge krav til hvordan du skulle nærme deg filmen, samtidig som han viste meg at det var en annen filmverden der ute bortenfor Blue Thunder og Teenage Mutant Ninja Turtles. Jeg måtte innse det samme som Lula: This whole world’s wild at heart and weird on top.
Det tok ikke lang tid før jeg slet ut VHS-kopien. Heldigvis har jeg nå Wild at Heart på DVD, og jeg tar den opp nå og da for et n-te gangs gledelig gjensyn.