Syk pike («Sick of Myself») er nettopp skjenket en heftig spesialutgave på Blu-ray av den amerikanske kultlabelen Vinegar Syndrome.
*
«Når en 20-åring forteller sin far at vi lever i en hard verden, hva betyr det? Samtidig som han opphøyer reklameplakater av en rød sportsbil som om det skulle være kunst?»
– Dag Solstad, Ellevte roman, bok atten
*
Syk pike stiller ingen diagnoser, filmen er bare et symptom. Og det er liksom hele poenget, eller?
Med sin andre spillefilm som regissør og manusforfatter, returnerte Los Angeles-baserte Kristoffer Borgli til hjemlandet for fange samtiden via Oslos kunst- og kulturkretser. Syk pike tematiserer bl.a. identitetsshopping, sosiale belønningssystemer, oppmerksomhetsøkonomi, diagnosehysteri, utseendefiksering, kroppspositivitet og «woke».
Akkurat som Borglis forrige fullengder, Drib (2017), tar Syk pike utgangspunkt i medievaner. Manipulerte bilder og videoer går rett gjennom filteret hos mange scrollere – vi tror noe er sant bare fordi vi kan se det, selv med kunstig intelligens in mente. Fake news er blitt alle diktaturers bestevenn, og villedende informasjon og målrettet påvirkning gjør verden til et stadig farligere sted. Skillene mellom indre, subjektiv og objektiv, målbar sannhet er i ferd med å viskes ut.
Har Borgli noe interessant å meddele om alle disse fenomenene, eller slår han inn åpne dører med plump satire og pinlighetshumor? Syk pike er muligens like overfladisk som hovedpersonene og miljøet den fremstiller. Ikke desto mindre føles den dypt sann.
*
Signe (Kristine Kujath Torp) er kjæreste og samboer med kunstneren Thomas (Eirik Sæther), som gjør det stort med en utstilling for galleriet Cotard. Signe tror det kan dryppe litt på klokkeren, men er grønn i hele ansiktet av sjalusi, og folk stiller seg foran henne på fest for å snakke med den nå geniforklarte bedre halvdelen. Små forsøk på å gi inntrykk av å være en slags medskaper, lykkes ikke, og når hun krymper Thomas’ prestasjoner foran venner («det er ikke selve Cotard, da, det er et sidegalleri») virker det bare smålig. Signe er i ferd med å bli en gratispassasjer i kjærestens liv og spille gjesterolle i sitt eget.
Etter litt søking på nettet, bestiller hun det russiske legemiddelet Lidexol: neongule tabletter med lumske bivirkninger, inkl. synlig hudsykdom. Ved å skade seg selv, skal hun gjenerobre oppmerksomheten. I begynnelsen er utslettene til å leve med, men ved hyppigere inntak og større doser mangedobles effekten, slik at det dannes svære sprekker i ansiktet og på overkroppen hennes. Hver gang hun drar det lenger, blir reaksjonene – kombinasjoner av avsky og medynk – sterkere.
Etter en overdose havner Signe på sykehus og gjør regnskap over hvem i omgangskretsen som har prioriterert å besøke henne. Nedslagsfeltet må uansett bli større – hun vil være en sånn en som «gjør en forskjell», og presser journalistvenninnen Marte (Fanny Vaager) til å arrangere et portrettintervju med VG. Bildene fra fotoshooten påkaller moteskaperen Lisas (Andrea Bræin Hovig) nysgjerrighet. «Jeg hadde faktisk litt regi på de selv», snikskryter Signe til Lisa, som har sett seg mett på de rådende skjønnhetsidealene i bransjen og startet det inkluderende agenturet Regardless*: «Jeg ble så lei. Altså å bare se de derre magre kroppene og symmetriske fjesene som bare sånn… ble dritlei.»
Regardless* produserer klær og sengetøy (!) i ikke-mote-messige størrelser, og hyrer modeller med unike, «avvikende» looks. Signe ser konturene av noe stort og dagdrømmer om scener der Thomas trygler om å la henne utgjøre sentrum i det neste kunstverket hans, men at hun dessverre må avslå tilbudet på grunn av en shoot i Tokyo med Balenciaga. Lidexolens b-sider er imidlertid tiltagende, og det blir vanskelig å fungere normalt når blodet strømmer fra gummene og håret faller av.
Signe blir for stygg til å kunne bli sett på, sett sammen med, elskes. En moralsk årvåken og inkluderende samtid bejaer det ukonvensjonelle og banebrytende, men alt har en grense, for markedskreftene er fortsatt i spill: Modellene til Regardless* kan ikke se så heslige ut at kundene blir kvalme av å se på bildene deres.
*
«Offerrollen er den nye helterollen» lyder overskriften på et intervju med Kristoffers Borgli i Morgenbladet: «Det med offerrollen synes jeg er spesielt i interessant i et rikt land som Norge, man må liksom skape seg den identiteten. Offerrollen virker å være attraktiv nok til at selv en person med mye status vil ofre seg for å få den oppmerksomheten. Jeg ville forstå hvorfor,» utdyper han.
Nyhetsbildet vårt er fylt til randen av «sterke historier», og de fleste tar utgangspunkt i en eller annen kjendis. Vi leser om Sophie Elises vonde tid på rehab som følge av Xanax-avhengighet, og om «de kule damene» Vanessa Rudjord, Synnøve Skarbø og Pia Tjelta som angret så det sved etter at de invisterte millioner i en skjønnhetsklinikk på Frogner og kom i skade for å promotere den som et slags kvinnesykehus. På et tidspunkt kom det for dagen at TV-fjeset Mia Gundersen fikk sceneskrekk i kjølvannet av «All of Mia», et selvbiografisk show som raskt fikk kalkunstempel, og at gleden ved arbeidet «ble drept» av onde kritikere og ufine (om enn betalende) publikummere. «Det var så grusomt», så da hun omsider returnerte med en (etterlengtet?) musikal på Chateau Neuf, virket det nok formålstjenelig å sikre applausen i forkant.
Kjendiser og influencere deler sine sine lyster og laster, komplekser og desillusjoner, og hevder å «risikere noe» med sin tidsriktige åpenhet. TikTok-ere advarer om spiseforstyrrelser, selv om de i praksis reklamerer for lidelsen. Alle har det til felles at de søker profitt – dette er ikke slitere på gulvet som tar bladet fra munnen etter årevis med motgang.
Per nå anses det som politisk korrekt å møte ofre (særlig fra kjendis-sfæren) som velger å være åpne i offentligheten med kompromissløs tillit – og forståelse for hvor vanskelig det føles om noen stiller spørsmålstegn. Skepsis overfor historiene til mennesker utsatt for ulike former for overgrep eller sosial urettferdighet, eller utfordringer fra naturens side, har historisk sett kneblet perspektiver, fordekt sannhet og bidratt til å opprettholde undertrykkende, patriarkalske strukturer. Derfor hører de fortiden til. Men hvordan handler vi når et offer ikke er den hen utgir seg for å være, når noen misbruker tilliten? Idet den som hatprater i kommentarfeltet får rett? For det skjer jo innimellom, eller?
Signe spekulerer i denne vedtatte godviljen når hun ikler seg ny identitet som «Syk pike». I virkeligheten sliter hun vel med en form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse det krever en solid porsjon selvinnsikt for å identifisere, men denne quote unquote lidensen kan ikke brukes til noe; det som skaper slitasje på kropp eller sinn må være synlig og av en type som effektivt fremkaller sterk empati. Å få sykdommen skrevet over hele ansiktet virker derfor som et opplagt valg når Signe vurderer forskjellige strategier.
*
Narsissisme
Menneskers behov for å preservere og distribuere seg selv har est siden Facebook slo an i 2007, og nå kan man se utviklingen gjennom enda mørkere brilleglass enn de man først brukte for å poengtere at sosiale mediers stimulering av selvopptatthet i kombinasjon med lav selvfølelse – og i møte med andres projeksjoner – bidrar til psykisk uhelse.
Da Syk pike hadde premiere på filmfestivalen i Cannes (i det offisielle sideprogrammet Un certain regard) i mai 2022, bare tre måneder etter Putins invasjon av Ukraina, var endetidstegnene så insisterende at selv utpreget godtroende mennesker gav seg hen til nihilistiske tankerekker. Det blir stadig enklere å se for seg en digital Noahs ark, der bare en liten prosent av menneskeheten forblir lagret, målt etter antall followers og likes. For etter at jordkloden er brent opp, oversvømt eller splintret av atomvåpen, eksisterer kanskje fortsatt denne «skyen» vi har betalt noen hundrelapper i året for å sikre alt innholdet vi skaper? (Jeg ser for meg grønne aliens stikke en pipette inn i denne og suge til seg lærdom om heftige TikTok-dansetrinn og smart produktplassering.)
I slike tider trives narsissisten, og hen er det som kjent mange av om dagen. Signe er en av disse, ja, nær sagt bildet på en hel generasjon definert av sosiale medier. «Når rikdom inntar en høyere posisjon enn visdom, når berømmelse beundres mer enn verdighet, når suksess er viktigere enn selvrespekt, da overvurderer kulturen sitt selvbilde og må betraktes som narsissistisk.» Det er Alexander Lowen som står bak utsagnet, i boken Narcissism. Denial of true self (1985), som i forfjor ble sitert i kronikken «Er Norge blitt et land av narsissister?», på trykk i Dagsavisen, signert Siri Bløtekjær (seniorrådgiver i studieforbundet Livslang Læring), og skrevet i forbindelse med norske rikingers syting over høye skatter og økte energipriser. Artikkelen kom illustrert med et bilde av Sten Erik Hagen som nipper til et glass hvitvin, og bildeteksten opplyser at han til avisen Dagens næringsliv har fortalt om en vanskelig tid der det ble nødvendig å skru av varmen i bassenget på grunn av strømprisene.
Rimi-Hagen og hans likesinnede er opptatt av hvordan en krise også rammer dem, selv om de står godt i det. En pinlig tendens, være seg i klagende kronikker eller på direkten hos rikskringskaster NRK og programmet Debatten. Sutringen er kvalmende, men i det minste oppriktig – for dette er noe de mener, altså at de tappes for penger og håper på støtte fra de mange som liksom har nytt av deres skattepenger og vært ansatt i en av bedriftene deres (i stedet for å være arbeidsløse, om vi skal følge rikingenes logikk og selvbilde).
Men selvopptatte mennesker kan også gis næring av krisetid. Stort sett kommer det til uttrykk gjennom å enten figurere som godhetsposører for å tjene på andres lidelse – enten sosialt eller økonomisk – eller å selv innta posisjonen som et offer. Under pandemien var det mange som frontet andres utfordringer i sosiale medier, tilsynelatende mest for å demonstrere eget storsinn. Elendighetsprofittering via godhetsposering av styrtrike handelsmenn, som mest av alt ville at du skulle sjekke inn på deres hotell ved neste anledning, trendet de luxe. (Alle familiene som ble lokket og lurt til å «velge Norges-ferie» i 2020 og 2021 fikk smake det på regningen i sommerbyen Kristiansand, der summene for et rom på byens hoteller nådde utenkelige nivåer, nesten på linje med Dyreparkens inngangsbillett og pølsepriser, ble kanskje nødt til å vurdere gratis dark tourism i Baneheia som alternativ? Neida, huffda. [Jeg merker at filmens kynisme og iskalde humor er smittsom; den får frem det verste i meg.])
Når Signe får anledning til å redde en person på Åpent bakeri-filialen der hun er daglig leder, fantaserer hun om å leve ut rollen som redningspersonen som handlet der andre bare stod og stirret maktesløst ut i luften, måpende og tiltaksløse. Hun dagdrømmer om å bli en helt, men det vil seg ikke: En Pollock-splæsj på den hvite blusen som bæres med stolthet gjennom byen imens folk ser på i avsky. Hun spaserer høytidelig og liksom preget gjennom gatene på Oslo Vest, sentimental på egne vegne. Ingen avkastning.
Som så mange andre, ønsker Signe å etterlate et avtrykk, å bli husket – en motivasjon for kunstnere siden tidenes morgen. Men nå er alle kunstnere, og man trenger ikke leve et kunstnerliv for å være livskunstner. Ergo er en prisgitt tilfeldighetenes og algoritmenes spill. «Julies narsissistiske sirkus» heter kapittelet i Verdens verste menneske (2021) der hovedpersonen Julie (Renate Reinsve) aner muligheten for å nå gjennom støyen med en utleverende tekst om sex, men det virker ikke som hun lykkes nevneverdig, og filmen er uansett ikke spesielt interessert i virkemidlene noen som ønsker å gjøre seg bemerket i dag har til hånds. Og hvorfor skulle den være det? En av de viktigste kvalitetene ved Verdens verste menneske, er at den, når alt kommer til alt, er ganske tidløs. Julie er en avrundet, hel rollefigur, til tross for sine begrensninger. Livets gang osv. Dét kan man ikke si om Signe, som nærmest ligner en emoji. Hun er ikke stort annet enn funksjonen hun er gitt i filmens fortelling, fordi hun er ment å personifisere hvordan nullnulltallsmennesker lenkes til fiksjonsfortellingene om dem selv. Signe på lerretet er stort sett en variant av Signe på sosiale medier; selv om vi tilbringer mest tid behind the scenes, river hun aldri av seg maskene hun eksperimenterer med, heller ikke overfor dem hun står i en nær relasjon til.
Thomas er selv så overfladisk og selvopptatt at han ikke engang legger merke til den hverdagslige utkledningsfesten. Vennekretsen reagerer på Signes taskenspill, men ikke med noe mer enn en mildt konfronterende kommentar eller skrå mine. Vi kan bare ane hvordan Signe rammes av tidsklemmas sanksjoner i mobiltelefonenes avtalebøker; hun blir en person de fleste ønsker seg bort fra, i sitt forsøk på å bli in.
I filmens frekkeste sekvens, fantaserer Signe om sin egen begravelse, preget av anger og patos. Mange er de som hikstende skulle ønske de prioriterte henne mer. Den i venninnegjengen som ikke slapp alt hun hadde i hendene da Signe noen scener tidligere ble innlagt på sykehus som følge av Lidexol-bivirkninger, Anine (Elisabeth Bech Aschehoug), straffes hardt, og er ikke å finne på gjestelista.
Gjestelista! Bare tanken på å koble begravelser til hippe utesteder og celebre festers door policy er hysterisk morsom satire[1], og enda bedre blir det av at visjonen oppstår idet Signe har smertefullt samleie med verkende sår over halve kroppen. Scenen minner meg om den i Rainer Werner Fassbinders åndssvake variasjon over Pygmalion-filmer som Vertigo (1958), Martha (1974), der tittelfiguren (nylig avdøde Margit Carstensen) skriker av smerter når hun voldtas av sin nye ektemann Helmer på bryllupsreise etter å ha stekt seg rød på stranden, i frykt for å være for blek for hans attrå.
Dette reiser naturligvis spørsmål rundt hvorvidt Signe går så ekstremt til verks for å realisere seg selv, eller for å oppnå kunstnerkjærestens gunst. Når en som opplever å ikke blir sett velger å ikke forbli unnselig, er det som oftest for å opponere mot andres blindhet.
*
«Det er kult – jeg har blitt modell, og du spør hvorfor?». Signe konfronterer Emma (Sarah Francesca Brænne), som naturligvis sier at nei, du, det var ikke sånn jeg mente det, men vet at slaget er tapt. Med sitt vansirede ansikt sitter Signe på Kunstnernes hus’ kafé og later som om hun blir krenket fordi venninnen antyder at utseendet hennes ikke passer inn i sjablongene for hva som faktisk utgjør en modell, selv om det nettopp er avviket som har gjort henne aktuell for Regardless*-oppdraget. Signe vet naturligvis hvorfor Emma stiller spørsmål, og hører at hun forsøker å ordlegge seg med forsiktighet, men velger å misforstå. Hun tester ut avatarens evne til å snu opp ned på sosiale situasjoner og rokke ved hierarkier, og erfarer at hun eier en ny makt (som var det på Paradise Hotel).
Offerkapitalisme, kynisme forkledd som håndsutrekning, sinnrike sosiale belønningssystemer. Det er ikke lenger enkelt å foreta seg noe uten å tjene på det, og narsissismen er de priviligertes diagnose, et resultat av for mye tid til å tenke, fritid, konkurranse og for mange valgmuligheter. Rettshaversk subjektivitet, er det et begrep som er moden for lansering, all den tid vi nå kan gjøre krav på sannheten uten å referere til noe annet enn vår egen oppfatning? Selv når vi egentlig tenker og erfarer noe annet enn det vi gir uttrykk for, som Signe på Kunstnernes hus’ kafé?
*
Nepotisme
Journalistvenninnen Marte (Fanny Vaager) advarer om nepotisme idet Signe fisker etter å bli intervjuet om sin mystiske hudsykdom. Signe drømmer om store oppslag i VG som får lesere til å gå amok i nettleserne for å vite mer om jenta med de uforklarlige symptomene, for så å oppleve henne på direkten i nyhetene på TV imens hun fremfører en versjon av Cezinandos Skam-hit «Håper du har plass», etter å ha blitt gjenforent med sin fraværende far. Marte, som er et slags fornuftens anker blant mange eksentriske rollefigurer, gir ikke ved dørene, men til slutt må hun bare erkjenne at historien om Signe er verdt å fortelle.
Apropos nepotisme, så kan de som er godt kjent i norske filmmiljøer spille bingo her. Når Thomas skal feire sin triumf, spottes de norske filmskaperne Kaveh Tehrani og Bendik Kaltenborn (riktignok mest kjent for sine sine tegninger) rundt bordet. Steinar Klouman Hallert fra serien Sigurd fåkke pult dukker opp som en som ikke får pult. Skuespiller og lege Anders Danielsen Lie spiller lege. Signe har en t-skjorte der det står «Festival de Cannes». Thomas heter Meinich til etternavn (– et uhyre sjeldent etternavn, er han oppkalt etter dette tidsskriftets redaktør?). Møblene i Thomas’ leilighet refererer til artisten Cezinandos tyverier. Regissør og manusforfatter Kristoffer Borgli er Regardless* sin motefotograf.
Kulturnepotismen i Syk pike er med andre ord så gjennomtrengende at den blir et ironisk pek.
*
Postmodernisme
Med sitt provokative blikk på hva som anses å være skjønt og ikke, og hvorfor, stimulerer Syk pike samtaler om å forvalte et ordskifte preget av et post-postmoderne verdenssyn, der absolutt alt er bøyelig og relativt.
I NRKs dårlige dokumentar om Sløseriombudsmannen (Prosjekt sløseri) og dennes kommisjon, møter vi kunstmaleren Odd Nerdrum, som er oppgitt over at man i dag anser popmusikk for å være kunst, over at alt er blitt relativt i den postmoderne tidsalder; artisten Madonna er like stor som Raphaels madonnaer, et cetera. Sløseriombudsmannen, med sin borgerlige smak, er så blendet av det han ser der oppe på Nerdrums seter (med hans døtre og sønner i typecastede roller, iført historiske klær) at det ikke er mulig for ham å kontre maleren med opplagte kritiske spørsmål som: Men er ikke du også postmodernist, som lager pastisjer over tidligere tiders kunst? Er ikke det vel så nivellerende, for ikke å si kommersielt? Ligner ikke dette stedet en reaksjonær temapark, en seksjon på Tusenfryd? Var det ikke også skikkelig postmoderne da du stod halvnaken på strender i det deilige Italia og malte bilder med pittoreske motiver og doserte om Renessansen imens Arne Brimi foret deg med de herligste rustikke retter i beste sendetid på nittitallet?
Håndverket, som Sløseriombudsmannen evner å se, er upåklagelig, endog imponerende, men hva vil de oss, disse bildene? Nerdrums opptrinn i filmen om Sløseriombudsmannen er latterlig; hele livsprosjektet hans blir redusert til kjøleskapsmagneter, fordi det bare fremstilles og patineres i stedet for å bli imøtegått og diskutert.
Når Signe begynner å konkurrere med samboeren idet karrieren hans som samtidskunster skyter fart, griper hun etter en autentisitet hans væremåte og arbeider mangler. Signe vil noe konkret og rystende som står i kontrast til det antatt «formålsløse» i Thomas’ abstrakte kunst, men akkurat som Nerdrum-familien feiler i sitt forsøk på å gjenreise «de skjønne kunster», mislykkes hun fordi motsvaret er like fake, overfladisk og kalkulert som det hun ønsker å utfordre.
*
Pragmatisme
En virkelighet der nesten alt er relativt, resulterer i at mange blir pragmatiske, selv om de påstår og vil noe annet. Motedesigneren Lisa (Bræin Hovig) hevder at hun synes Signe med sin nye «Lidexol-look» er vakker, at det ødelagte ansiktet blir dypere og skjønnere fordi det bærer på en historie med sine kraterlignende arr. Hun finner poesi i en overflate andre snur seg vekk fra, ettersom hun følger med i tiden og vet at avvik er kult og tradisjonelle skjønnhetsidealer er patriarkalske og undertrykkende. Med sitt klesmerke Regardless* vil hun skape mer inkluderende klær hva gjelder design og størrelser, og henvende seg til alle: Du er god nok for Regardless* sine moteklær, «uansett». (Plaggene er både plausible og parodiske på samme tid, perfekt balansert av kostymedesigner Jostein Wålengen.)
Når Signe dukker opp til fashionshoot, forsinket utover det såkalte akademiske kvarter, med et ansikt så kjøttkakesmadret at det nesten detter av (body horror à la Cronenbergs The Fly), får likevel pipa en annen lyd. For er det ett krav bransjen har, så er det at modellene dukker opp i tide – og i form. Altså er det ingen egentlig aksept for helsemessige utfordringer; stylistene er aldri interesserte i noe annet enn utseendet, noens look. Og nå har det åpenbart gått for langt: Ingen orker å se bilder av noen som sikler blod fra gommene sine i lange strenger nedover moteskjortene. Ærlig talt! (Dette minner meg om den foreløpig/forhåpentligvis siste sesongen av det konkurransedrevne realityshowet Top Model Norge [2013], der den ene av dommerne, Donna Ioanna [for et navn!], snakket varmt om viktigheten av en inkluderende bransje der ideer om skjønnhet for lengst var modernisert, samtidig som hun hyppig bemerket at den ene av deltagerne la på seg og «måtte slutte med alle pølsefestene».)
Idet Lisas blinde assistent ved et uhell bommer og knuser et glass, besvares det av sukk og skjenn. Et av få eksempler på at Borgli ikke stoler på at publikum for lengst har skjønt poenget; opptrinnet faller pladask og burde vært redigert ut. Men selv om alt er satt på spissen her, er nok virkeligheten verre. For bare noen uker siden slo leketøysprodusenten Mattel seg på brystet for å ha banet vei med sine nye Downs-barbiedukker. I avisene ble det slått opp som en seier for demokratiet, selv om alle kunne se at det ikke var mulig å identifisere at de nye og Downs-messige dukkene faktisk hadde Downs syndrom. Barbiedukker må tydeligvis se ut som barbiedukker, uansett.
Et snapshot fra kulturen som fikk meg til å tenke på Syk pike, og innse hvor godt den har festet seg.
*
Solipsisme
I Dag Solstads Ellevte roman, bok atten (1992) ender hovedpersonen Bjørn Hansen med å, av egen vilje, sitte i rullestol, i protest mot samfunnets konformitet. Overfladisk sett ønsker han å forsyne seg av velfredsstatens goder, som han lenge har bidratt til å finansiere, men egentlig vil han noe annet.
Bjørn Hansen vil se tingene fra sin egen utkikkspost, ut ifra jeg-et, snarere enn å oppleve jeg-et gjennom kulturens forventninger. Ved å melde seg ut og miste kontrollen, kontrollerer han alt. Vi ser noe lignende når Signe med sin avanserte selvskading blir regissør i eget og andres liv: Ved å vansire ansiktet sitt, stempler hun seg ut av sin opprinnelige demografi, og oppstår på nytt som trengende.
I likhet med Bjørn Hansen, leker Signe med forventningene våre til hva det vil si å være en ansvarlig samfunnsborger; selv om hun sliter med helsa, etter selvpåførte lidelser, er hun per definisjon priviligert. Og kanskje er det akkurat denne posisjonen som gjør henne til en slags eksistensiell helt. Kombinasjonen av reell smerte og evnen til å spesialkuratere sitt eget liv, av fordervelse og selvoppholdelsesdrift, gjør at Signe havner i midten av alt sammen.
*
Syk pike er en skillingsvise om tidens smerte, mer utstudert og treffende enn andre satiriske forsøk fra de siste årene, inkludert Ruben Östlunds Gullpalme-vinner Triangle of Sadness (2022). På det postmoderne nittitallet var det på moten å kritisere noe ved å på en overdrevet måte fremstille det kritikkverdige – være seg problematiske kjønnsfremstillinger, fascistisk estetikk, volds- eller mediekultur. Natural Born Killers (1994), Showgirls (1995) og Starship Troopers (1997) er eksempler på slike subversive filmer. Nå er det en utbredt oppfatning at det å fremstille noe også innebærer å anerkjenne; at film potensielt hjernevasker passive tilskuere og bidrar til å skape og/eller reprodusere ukultur, og derfor må ansvarliggjøres for sine motiver. Den skoldende mottagelsen av Andrew Dominiks Blonde (2022) er et ferskt eksempel: Mange kritikere syntes filmens fremstilling av overgrep i Hollywood fetisjerte og poetiserte lidelsen, og i seg selv ble et overgrep. Akkurat nå anklages Sam Levinsons nye HBO-serie The Idol for et lignende paradoks.
Altså er det mulig å hevde at Syk pike faller på steingrunn som kritikk av overfladiskhet fordi den selv er grunnleggende overfladisk. At den bare er det den viser, snarere enn å egentlig mene noe eller foreslå et bedre alternativ – at den er en Ut i vår hage-sketsj strukket ut. Men strikken holder; Borglis intertekstuelle moebiusbånd er lumskere enn hos filmskapere man opplagt kan sammenligne ham med. Östlund, for eksempel, som nå er blitt en stusselig parodi på seg selv og samtidig helt ugjenkjennelig, fordi de identifiserbare, skandinaviske markørene som stod så sentralt i visjonen hans (i De ufrivillige, Play og The Square) er erstattet av fremmedgjørende turiststeder og oppblåsbare arketyper. Triangle of Sadness, som til alt overmål vant Gullpalmen i Cannes (hans andre på rad) og senere ble nominert til tre Oscar, er badedyrversjonen av Östlund.
Knausgård har sagt at hvis man zoomer tilstrekkelig langt inn på noe, så blir det universelt; at hvis fremstillingen er nær nok, så flates det konkrete ut og blir allmenngyldig. Rent optisk er det selvforklarende – et motiv vil nødvendigvis ligne andre ting sett gjennom et makroperspektiv. Syk pike sin spesifisitet gjør at det klaustrofobiske miljøet den skildrer blir noe vi i Norge drar kjensel på (som i å identifisere det og det åpne bakeriet eller den og den arkitekttegnede restauranten, i tillegg til bestemte sjargonger, sosiale koder, buzzwords); for internasjonale tilskuere gjør dette at stedene og typene ikke bare ligner «alt annet» på en utflatende måte (og slik fremstår mer gjenkjennelige). Det er en lei tendens at satire per 2020-tallet synes å søke seg mot resorter og ikke-steder, som i f.eks. The Menu (2022), Infinity Pool (2023), serien The White Lotus (2021-2022) og nevnte Triangle of Sadness.
At Syk pike avgrenser og har et bestemt mål for sitt kameraøye, aksentueres av den utstrakte bruken av zoom, et virkemiddel som altfor sjelden tas i bruk på denne siden av søttitallet. Syk pike er skutt på analog film (35mm) med masse tekstur, og fotograf Benjamin Loebs høstlige lyssettinger skaper «peiskos» i rom befolket av kynikere – en visuell dialektikk man sjelden ser utenfor Woody Allens mesterverker: Verden og livet er mye bedre enn de aktivt projiserende, nevrotiske hovedpersonene evner å se, blendet som de er av forestillinger om seg selv.
Standarden innenfor filmsatire er blitt iskalde værelser med antiseptisk produksjonsdesign, der ingen synes å leve vanlige liv, fotografert på stygg digital video for å understreke avstanden mellom det «egentlig menneskelige» og menneskeskapte. At Borgli og Loeb motarbeider denne klisjéen med en grovkornet, varm estetikk, burde kunne inspirere flere smartinger med ambisjoner om å rette skråblikk på virkeligheten.
Syk pike er i det hele tatt påfallende grundig kunstnerisk behandlet, med et ambisjonsnivå som er sjelden å se i norsk film.
*
Fotnoter:
[1.] «Alt dette vekket assosiasjoner til da TV-reporterne mer eller mindre «anmeldte» Dronning Elisabeths begravelse i fjor høst: «Nå er det et litt langsomt parti her med noen seremonielle ting.» Er det nå et krav at alt skal være et show, tilrettelagt for å tekkes alle? ↩
*
