Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Park Chan-wooks Oldboy (2003) vises fra og med torsdag 9. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
Artikkelen nedenfor inneholder spoilere og ble opprinnelig publisert i filmtidsskriftet Z, Nr. 1, 2010: Asiatisk film. Med godkjenning fra Z og artikkelforfatteren trykker Montages teksten her på nytt. Hør også vår podkastepisode om Parks hevntrilogi og vårt intervju med regissøren.
*
Protagonistene i Park Chan-wooks «Hevnens trilogi» er besatt av brennende ønsker om hevn, men hevnaktene får svært ulike psykologiske og moralske konsekvenser for rollefigurene.
Regissør og manusforfatter Park Chan-wook er en av de viktigste aktørene bak den kreative og særdeles innovative utviklingen av filmkunsten i Sør-Korea siden årtusenskiftet – en slags koreansk bølge som har resultert i en rekke internasjonale priser og applaus fra kritikerkorpset. Et av de sentrale trekkene ved denne utviklingen, og ikke minst et sentralt trekk ved Parks egne filmer, er en konfronterende og kompromissløs vilje til å dykke dypt ned i de mørke sidene ved menneskets tilværelse.
Interessen for og tematiseringen av voldelig hevn som naturlig impuls og menneskelig instinkt står særlig sterkt i «Hevnens trilogi», som består av filmene Sympathy for Mr. Vengeance (2002), Oldboy (2003) og Lady Vengeance (2005). Her viderefører Park hevnens historisk sett sterke plass i verdens muntlige fortellertradisjoner, og gjennom en sterkt stilisert filmestetikk, som har blitt hans auteursignatur, legger han intrikate puslespill av handling sammen til et tematisk fokus på hevnens funksjon som både narrativ drivkraft og psykologisk terapi.
Som natt og dag
Den «koreanske bølgen», som kanskje heller bør kalles en eksplosjon, ivaretar den kunstneriske friheten fra de siste tiårenes koreanske film ved å i fremste rekke karakteriseres av en ekspansjon av det visuelle uttrykkets muligheter, samt en gyngende og ofte urovekkende bro mellom det intenst mørke og det skinnende lyse ved menneskesinnet.
Den ofte uklare og moralsk ambivalente grensen mellom det gode og det onde – der hevn, vold, drap og sadisme er essensielle ingredienser – har satt preg på arbeidet til Park Chan-wook. Allerede i den engelske tittelen på hans debutfilm, The Moon Is… the Sun’s Dream (1992), får vi et symbolsk innblikk i den omtalte syntesen mellom symbolsk natt og dag. Etter å ha utforsket den militære nord/sør-konflikten på den koreanske halvøy gjennom JSA: Joint Security Area (2000), begynte Park arbeidet med det som sannsynligvis vil bli hans store legat til internasjonal og koreansk filmhistorie; «Hevnens trilogi».
Årsaken til at tittelen på Parks debutfilm på poetisk vis kan oppsummere essensen av både «Hevnens trilogi», og arbeidet til en rekke av hans samtidige kolleger, er ideen om at det lyse og vakre ved menneskenaturen er en del av det samme psykologiske systemet som menneskers grusomme og voldelige handlinger – en slags etisk relativisme som strekker seg langt i å avstå fra å dømme de voldelige handlingene til rollefigurene.
Samtlige protagonister i trilogiens filmer har nemlig et så brennende intenst og desperat ønske om hevn at den voldelige utløsningen de søker må ses på som en terapeutisk metode for å bli hele og friske mennesker igjen. Hevnønskene og hevnaksjonene får likevel på ingen måte enkle og lettkjøpte psykologiske konsekvenser hos Park: Er det noe det er mye av i trilogien hans, er det pur smerte – og både fysisk og psykisk lidelse.
Den nødvendige hevnen
Den første filmen i trilogien, med den megetsigende tittelen Sympathy for Mr. Vengeance, er på mange måter den mørkeste av de tre: For rollefigurene finnes ingen utvei, ingen lindring, intet håp. Hevnprosjektene i filmen – for her er det flere parallelle hevnprosjekter, som utløses av hverandre i en ond sirkel – er alle drevet av sorg, desperasjon, svartsyn og en slags morbid nødvendighet.
Den døv-stumme fabrikkarbeideren Ryu (Shin Ha-kyun) forsøker å skaffe penger til en nyretransplantasjon som den svært syke søsteren hans behøver for å overleve. Men herfra går det meste galt, og det er nettopp en slik type undergangsfortelling Sympathy for Mr. Vengeance er: Ondt avler ondt, nedtur følger nedtur, og alt er logiske konsekvenser av hverandre. Ryu får først sparken, før han forsøker å selge en av nyrene sine på det svarte markedet for å finansiere søsterens operasjon. Dette slår uheldig ut for Ryu: Organhandlerne stjeler nyren hans og etterlater ham naken, blødende og blakk.
Sammen med sin anarkistiske terroristkjæreste Yeong-mi (Bae Du-na) kidnapper derfor Ryu sin tidligere sjef Park Dong-jin (Song Kang-ho) sin seks år gamle datter Yu-sun, og krever løsepenger. Da Ryus søster forstår at broren har kidnappet ei lita jente for å redde livet hennes, begår hun selvmord. Ryu skal så begrave søsteren ved en elv som har stor symbolverdi for søskenparet, men fordi han er døv, hører han ikke Yu-suns desperate rop om hjelp idet hun drukner.
I begynnelsen av filmen bruker Park Chan-wook flere sekvenser på å bygge opp en genuin aura av sympati rundt Ryu. Vi ser den unge mannen hjelpe en gammel uteligger med å få på seg buksa etter at han har gjort fra seg på gata, og han hjelper den skjelvende, narkomane kvinnen som senere skal stjele nyren hans, med å sette et skudd heroin. Ryu er, i likhet med en annen av Parks hevntørste rollefigurer som vi skal returnere til senere, en slags engel; han er for god for denne jorda. Det er aldri meningen at kidnappingen skal få tragiske konsekvenser, men når både søsteren og den lille jenta dør, er hevn det første som dukker opp i Ryus tanker.
Som for å fortrenge sin egen skyld i de tragiske omstendighetene som har oppstått, projiserer Ryu ensidig skylden for sin bunnløse tragedie over på andre mennesker. Denne psykologiske forsvarsmekanismen er noe han deler med flere av de andre rollefigurene i trilogien: Hevntørsten blir til en tvangstanke som blokkerer for andre syn.
Ryus primære hevntørst retter seg mot organhandlerne, og han dreper hele banden på spektakulært vis. Samtidig har fabrikkdirektør Park begynt sin egen etterforskning av datterens kidnapping og død. Også Park er drevet av begjær etter blodig retribusjon, intet annet, og politietterforskeren som er satt på saken, ser ikke ut til å ha noe imot Parks private undersøkelser.
Den onde sirkelen i Sympathy for Mr. Vengeance foregår gjennom en slags stafett: Da Ryu har fått sin hevn over organhandlerne, har direktør Parks effektive etterforskning allerede ledet ham til Yeong-mi. I prosessen med å få henne til å avsløre Ryus oppholdssted, blir Yeong-mi avhørt, torturert og drept. Dermed jakter de to hevnsøkende mennene med ett på hverandre, og begge har hevn i tankene. Før hun dør, rekker Yeong-mi å advare Park om at terrorcellen hennes vil finne ham og drepe ham hvis hun dør. Konturene av en tredje hevnstruktur begynner å avtegne seg.
De to mannlige protagonistene, som i starten av filmen var henholdsvis en kjærlig bror og en dedikert alenefar, har nå utviklet seg til blodtørste korsfarere for privat vendetta og sanseløs voldsbruk med innslag av sadisme og tortur. Allerede i den første filmen i trilogien ser vi dermed at Park Chan-wook fremhever hevnlyst som en naturlig reaksjon på sorg og tap, uten at hevnen får den samme terapeutiske effekten den har i de to senere filmene.
Sympathy for Mr. Vengeance ender like dystert som den utvikler seg: Park overmanner Ryu og dreper ham, og idet fabrikkdirektøren kutter hælscenene på Ryu, er det nærmest så han unnskylder seg: «Du forstår vel at jeg bare må gjøre dette,» sier Park. Det går dog ikke stort bedre for Park, da de anarkistiske terroristvennene til Yeong-mi finner ham og stikker ham ned, brutalt og nærmest rituelt i utførelse. For de to protagonistene får altså ikke hevnen noen virkelig legende virkning, bortsett fra den umiddelbare tilfredsstillelsen det gir å ha lyktes med å hevne seg. De har begge mistet alt de holder kjært, og fordi de ikke lenger har noe å miste, blir hevnaksjonene deres nærmest suicidale.
Majoriteten av voldshandlingene i trilogien er av sadistisk art, med innslag av tortur. Ryu nøyer seg ikke med å drepe organgangsterne, han fjerner også nyrene deres etter at han har drept dem. Park bruker elektrosjokk for å få opplysninger ut av Yeong-mi, og går så langt at hun dør av skadene. Senere kutter altså Park hælscenene til sin nemesis Ryu, noe som fører til at han blør i hjel. Volden i Sympathy for Mr. Vengeance er særdeles brutal, og peker frem mot volden som også preger de to neste filmene i trilogien.
*
Hevn som kur
«Å søke hevn er den beste kuren for noen som har blitt såret,» sier «skurk» Lee Woo-jin til «vår helt» Oh Dae-su i Oldboy, film nummer to i «Hevnens trilogi». Skjønt helt og skurk; klassisk filmhistories to motpoler for å måle publikums sympatier og antipatier får seg en kraftig utfordring i denne filmen, som sikret Park juryens spesialpris ved Cannes-festivalen i 2004.
Etter et kortvarig flash forward til en situasjon på toppen av en boligblokk, presenteres vi for en full, kranglevoren og arrestert Oh Dae-su (Choi Min-sik), som skaper dårlig stemning på en lokal politistasjon. Men denne kortvarige og ufrivillige frihetsberøvelsen er ingenting mot det Oh Dae-su snart skal få oppleve. Etter at han er blitt hentet på politistasjonen av sin nære – og eneste? – venn Joo-hwan (Ji Dae-han), blir Dae-su kidnappet og plassert i et privat fengsel i 15 år. Ingen avhør, ingen tiltale, ingen rettssak, ingen dom.
Dae-su blir medisinert og reddet fra selvmordsforsøk mot sin vilje, alt for å holde ham relativt frisk til sinns. Gjennom nyhetene på cellas lille tv-skjerm får Dae-su vite at kona hans er blitt myrdet, og at han selv er i politiets søkelys som hovedmistenkt. Selv kan han verken forklare eller bevise sin uskyld, forsvunnet som han er fra samfunnets overflate. Mens Dae-su er innesperret blir ønsket om hevn til en besettelse som driver ham videre. Tanken på hevn er hans eneste motivasjon, og samtidig hans eneste terapi – det eneste som hindrer ham i å bli fullstendig gal. Men idet Dae-su er i ferd med å finne en mulig rømningsvei, blir han satt fri, like plutselig som han ble fanget. Ikledd svart dress tumler han forvirret rundt i omgivelser som har blitt ham fremmed, før han like uventet får utdelt en mobiltelefon og lommebok full av penger.
Som publikum blir vi satt i en posisjon der vi nærmest automatisk sympatiserer med Dae-su: Hva om det var vi som ble utsatt for en slik privat frihetsberøvelse, uten dom? Slik arbitrær maktbruk kan i Oldboy oppfattes og tolkes som en kommentar til det tidligere militærdiktaturet i landet, men mens Oh Dae-su sitter innesperret, avholdes Sør-Koreas første frie presidentvalg. Landet er altså et annet enn det han forsvant fra, men hvem er han selv, etter så mange år i ei lita celle? Er han fortsatt den forfylla, notorisk utro og usympatiske Dae-su? Eller er han «monsteret» han selv har begynt å kalle seg; monsteret som tørster etter hevn?
Etter hvert som mannen som holdt Dae-su fengslet, rikmannssønnen Lee Woo-jin (Yu Ji-tae), avslører sin identitet for både publikum og Dae-su, tvinger et annet spørsmål seg frem: Ikke hvorfor Dae-su ble holdt fanget, men hvorfor han ble satt fri. Et innviklet spill settes i gang mellom Dae-su og Woo-jin, men etter hvert som det komplekse narrativet i Oldboy faller på plass, tvinges vi som seere til å ta innover oss og reflektere over hvilken skyld «helten» Dae-su har i sin egen undergang. Filmens moralske fabel blir slik snudd på hodet, og vi får vite at hele Woo-jins prosjekt med Dae-su også er drevet av et intenst hevnønske; et hevnønske som er så sterkt at Woo-jin har investert hele sitt liv og all sin kapital i det. De er altså begge «monstre».
Det er altså ikke bare for Dae-su hevnønsket har fungert som en form for terapi etter store menneskelige tap. Også Woo-jin har erfart tap, sorg og savn, og han gir Dae-su skylden for sin livslange sorg. Så når Woo-jin sier at «å søke hevn er den beste kuren for noen som har blitt såret», gjelder det altså ikke bare Dae-su, men også ham selv. Hevnstrukturen i Oldboy er dermed av dobbel art: Den ene søker hevn over den andre, og ønsket er gjensidig.
*
Posttraumatisk stressyndrom
Ifølge psykiatrisk forskning er det ikke uvanlig at personer som er under behandling for ulike former for stress, blant dem mennesker som har blitt utsatt for en forbrytelse og lider av posttraumatisk stressyndrom, kan utvikle intenst hat og hevnfantasier mot overgriperen. I artikkelen Understanding and Ameliorating Revenge Fantasies in Psychotherapy (2007) skriver psykiateren Mardi J. Horowitz at utløsende årsaker til slike hevnfantasier hos pasienter kan være så ulike fenomener som at pasienten er blitt utsatt for voldtekt, ran, avvisning, skilsmisse, fornærmelser, omsorgssvikt og brutte løfter.
Horowitz skriver: «Symptomatic revenge fantasies go beyond normal bitter thoughts; they are unwanted, uncontrollable, dangerous, or intensely evocative of shame or guilt. Revenge fantasies also may permeate the thinking of people with paranoid traits when they feel under stress». Horowitz hevder at hevnfantasier er vanlige, men ikke spesifikke, symptomer for personer som lider av posttraumatisk stressyndrom, komplisert sorg og andre responser på stress.
Den typen hevnfantasier som Horowitz beskriver, anses som en alvorlig psykisk lidelse innenfor psykiatrien. Horowitz skriver blant annet at det i traumebehandlingen av kosovoalbanere etter borgerkrigen i landet, kom frem at femti prosent av mennene og 43 prosent av kvinnene hadde en form for hevnfantasi mot sine serbiske fiender. I de alvorligste tilfellene kan disse fantasiene ta over en pasients psyke fullstendig, og fantasiene kan også manifestere seg som vrangforestillinger og svekket virkelighetsforståelse. I artikkelen understreker Horowitz at dette er en lidelse som bør behandles med psykiatrisk terapi, og ikke ved å leve ut fantasiene, slik rollefigurene i Parks filmer gjør.
I Oldboy fungerer likevel hevnen som effektiv terapi for Woo-jin: Da han har fullført hevnen mot Dae-su, finner han endelig roen til å ta sitt eget liv. I likhet med Ryu og direktør Park, har ikke lenger Woo-jin noe å leve for, og når hevnen er fullbyrdet, føler han at han har gjort sitt. Med tanke på hvilke ekstreme voldsforbrytelser Woo-jin begikk for å ramme Dae-su, kan man likevel gå langt i å konkludere med at han er rammet av en slags psykisk lidelse. I motsetning til hevnprosjektene i Sympathy for Mr. Vengeance er ikke Woo-jins hevnprosjekt spontant, men snarere nøye planlagt, velstrukturert og svært langsiktig. For Dae-su fremstår hevnen som mer mislykket, men også for ham finnes løsningen på problemet innenfor psykoterapeutisk behandling: For å fortrenge de grusomme konsekvensene av Woo-jins hevn, lar Dae-su seg hypnotisere til å glemme alt han har vært utsatt for. Slik kan monsteret fordufte, og Dae-su kan leve i en viss harmoni resten av sitt liv.
Skyldbevisst hevnerske
Til tross for en noe utradisjonell form for terapi, der altså fullbyrdelse av hevn har en legende effekt, blir ønskene om hevn fremstilt som både forståelige og som svært menneskelige instinkter hos Parks rollefigurer. En av årsakene til dette, er at syndene som er blitt begått mot de hevnsøkende er så alvorlige at de aller fleste seere vil føle en en form for sympati med dem. Hevn som tema for fiksjon har vært en integrert del av kulturhistorien fra eldgamle folkeeventyr, via Euripides’ tragedie Medea til 1970-tallets rape/revenge-dramaer som Wes Cravens The Last House on the Left og senere Quentin Tarantinos Kill Bill.
Aristoteles’ teori om katharsis, den moralske renselsen, står sterkt i denne typen hevndramatikk, nettopp fordi hevn er et naturlig ønske etter å ha bli utsatt for grov urett. Publikums muligheter til identifikasjon, og med det muligheten til å bli renset, styrkes når vi kjenner igjen oss selv på lerretet, opplever at vi selv blir såret, men deretter får den moralske balansen gjenopprettet ved at de skyldige blir straffet. Men det er altså langt fra å ønske hevn til å planlegge i detalj og utføre de spektakulære hevnprosjektene vi kan oppleve med virtuos presisjon i Parks trilogi.
For det er ikke bare rollefigurene i Sympathy for Mr. Vengeance og Oldboy som drives av et besettende ønske om hevn. Også Lee Geum-ja (Lee Yeong-ae), den kvinnelige protagonisten i den tredje filmen i trilogien, Lady Vengeance, er på hevntokt. Og i likhet med Oldboys Woo-jin har hun også planlagt hevnen lenge: Da filmen åpner, blir hun løslatt fra fengsel etter å ha sonet 13 år for kidnapping og drap på en seks år gammel gutt.
Etter hvert viser det seg at Geum-ja var involvert i kidnappingen, men at det var hennes eldre elsker som drepte gutten. Geum-ja, som da ugjerningen skjedde bare var tjue år gammel, tok på seg skylden og straffen med en intrikat plan om en mer privat hevn over den virkelige gjerningsmannen i tankene. Geum-jas plan er så avansert og nitid at den involverer både etterforskeren som arbeidet med saken hennes, og flere av hennes tidligere medfanger. Alle som en synes å være innforstått med rettskaffenheten bak Geum-jas hevnprosjekt.
I motsetning til Oh Dae-su, som ikke forstår hvorfor han blir holdt fanget, er Geum-ja fullstendig bevisst sin egen skyld og rettmessigheten av sin soning. Da hun blir løslatt, føler hun fortsatt enorm skyld for at den kidnappede gutten ble drept. Hennes mulighet til forsoning med seg selv og med foreldrene til den myrdede gutten er helt avhengig av at hevnplanen blir utført til punkt og prikke. Det er altså bare hevnen som kan fungere terapeutisk og kurere sorgen hun føler. Men da Geum-ja klarer å fange morderen, gjør hun en enda mer grufull oppdagelse: Mannen har drept flere barn, og det finnes flere foreldre der ute som står uten mulighet til å ha forsonet seg med barnas skjebne. Ved hjelp av etterforskeren sporer hun opp alle de etterlatte, og tilbyr dem alle å delta i voldelig hevn over mannen som har berøvet dem for det kjæreste de hadde.
Ved å involvere alle de etterlatte etter ofrene i hevnprosjektet – som alle er lovlydige borgere – blir Lady Vengeance i større grad enn de to øvrige filmene i trilogien en film som berører samfunnets syn på straff og soning for alvorlige forbrytelser. Geum-ja tilbyr nemlig de etterlatte å levere morderen til politiet, men etter en intens diskusjon blir foreldregruppa samstemte i ønsket om en privat, voldelig hevn med dødelig utgang. Slik sett tar Lady Vengeance opp flere av de samme trådene som tv-serien Dexter (2006-2013), der tittelrollen utgjøres av en seriemorder som kun dreper drapsmenn som slapp unna lovens lange arm. I likhet med Dexter viser Lady Vengeance at det gammeltestamentlige prinsippet om øye for øye, tann for tann, lever i beste velgående innenfor populærkulturen.
Er det moralske prinsippet om å straffe drap med drap virkelig et naturlig instinkt som holdes fanget av vår impulskontroll eller samvittighetsfulle sosialisering? Ønsker vi alle egentlig å se mordere drept? Mye kan tyde på det: Dexter ble en svært populær serie, men dens fiktive premiss er ekstremt etisk problematisk, fordi dens narrativ og karakterskildringer i stor grad bygger på en empatisk pakt mellom en patologisk morder og den (forhåpentligvis) ikke-voldelige seeren.
Både Dexter og Lady Vengeance er i overkant skjønnmalende i sin presentasjon av blodhevn som moralsk forsvarlig. I tillegg trenger både Dexter og Geum-ja den voldelige utløsningen for å fungere som samfunnsborgere; Geum-ja trenger denne ene, voldelige utløsningen, mens Dexter trenger den på nytt og på nytt. Han har bare skapt sitt rituale og sin metode for å holde sin egen monstrøse psyke fanget. Det er også noe rituelt over den voldelige utløsningen i Lady Vengeance, for én og én går de etterlatte inn og bidrar til å uskadeliggjøre monsteret som har drept deres barn, drept deres håp om en fremtid.
At Park Chan-wook har malt disse sekvensene med strøk av svart komikk og absurditet, gjør ikke handlingene mindre problematiske. Som seriøs kunstner bidrar han helt klart til en problematisering av blodhevn, men han virker i utgangspunktet svært sympatisk innstilt til både Lee Geum-ja og Oh Dae-sus hevnbegjær. Selv har Park uttalt at han lager så ekstreme filmer fordi hans eget liv er så kjedelig, så vi kan jo spørre oss hvor alvorlig man skal ta disse hevnfablene, og hvor alvorlig man skal se på deres flørt med sympati, empati og hevnlyst.
Anger og soning
Lady Vengeance inneholder også symbolske referanser til soning og sjelens renhet. For å overbevise fengselsvesenet om at soningen fungerer rehabiliterende, knytter Geum-ja sin sjelelige frelse til en religiøs sektleder, som hun bryter tvert med straks hun blir satt fri. Mye tyder sånn sett på at hun bare har utnyttet ham for å gi seg selv et skinnhellig ytre. I scenen der Geum-ja forlater fengslet, har Park badet scenebildet i et hvitt, nærmeste himmelsk, lys, og tolkningen av Geum-ja som en slags engel blir derfor nærliggende – noe det for øvrig er nærliggende å gjøre gjennom resten av filmen også. Selv det onde hun gjør, får gode konsekvenser.
Utenfor portene står sektlederen og hans flokk og venter på henne, og han rekker henne et stykke tofu som hun oppfordres til å spise. Denne handlingen skal symbolisere hennes intensjoner om å leve hvitt som snø, og aldri mer synde. Dette avslår Geum-ja, og i stedet tar hun fatt på det som skal bli hennes virkelige rehabilitering: Hevnen. Hun skal synde mer, og hun skal synde bevisst. Gjennom ondt skal ondt fordrives.
Da Oh Dae-su forstår hvorfor han blir utsatt for Woo-jins hevn, viser han genuin anger og vilje til soning: Siden det er Dae-sus ungdommelige ryktespredning som har ledet til Woo-jins sorg og hevntørst, kutter Dae-su av seg tunga i en desperat forsoningsakt. Men den eneste reelle religiøse referansen i Oldboy er at Dae-su og Woo-jin gikk på en katolsk skole, for selve syndsforlatelsen de søker blir mer intern og rettet mot dem selv, enn en form for religiøs botsgang.
De blir aldri lovet sjelens frelse, men paradoksalt nok søker til slutt Dae-su tilgivelse fra sin egen overgriper. Geum-ja, på sin side, er så bestemt i sin vilje til å hevne seg, at hun ser ut til å ignorere ethvert løfte om fremtidig absolusjon. Det eneste som kan frelse henne som menneske, er å drepe mannen hun gir skylden for sin store synd. Slik ser vi at samtlige rollefigurer har til felles at de gir noen andre skylden for lidelsen deres, selv om de alle har en viss skyld i sin skjebne selv. Denne projiseringen er derfor også en slags forsvarsmekanisme mot å ta inn over seg den smerten de har påført andre, men både Dae-su og Geum-ja viser i tillegg en genuin anger for det onde de har gjort og den lidelsen de har forårsaket. Paradoksalt nok, men det paradoksale er en pilar i Parks trilogi.
I tillegg til å være totalt kompromissløse fortellinger om hevn som psykologisk terapi, er alle filmene i Park Chan-wooks «Hevnens trilogi» barokke mesterstykker i virtuos filmestetikk. Måten Park bruker ellipser, symfonisk, originalskrevet musikk som tematiske ledetråder og en helt særegen, overlappende klippeteknikk som overganger mellom scener, kunne vært verdt en artikkel i seg selv. Teknisk sett er filmene på mange måter overdådige, men de blir aldri til stiløvelser som fjerner fokuset på den indre dramatikken de forteller om. Filmene er også unike på grunn av fokuset på hevn som et tematisk bindeledd dem imellom.
Samlet står filmene derfor igjen like mye som et slags baconsk triptyk av et skrik av menneskelig smerte, voldelig utfoldelse og lidelse, som en filmatisk trilogi med et sublimt formmessig uttrykk.