I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
*
Da Michael Haneke i 1997 presenterte Funny Games i hovedkonkurransen i Cannes, nådde tematiseringen av vold på film – som både regissøren og 1990-tallet som epoke hadde vist stor interesse for – sitt iskalde, brechtianske senit. Haneke konfronterte publikum direkte: Vil dere virkelig se dette? Er dere bevisst manipulasjonen? I anledning at de digitale cinematekene nå løfter frem igjen Funny Games for visninger rundt om i landet, byr vi på en meny bestående av filmer om vold som Haneke signerte både før og etter 1997.
Selv om det opprinnelige franske ordtaket peker på at det er hevn som er en rett som best serveres kald, passer det godt med en omskrivning i overskriften for denne menyen, bestående (i hovedsak) av Michael Hanekes tidlige, voldstematiserende filmer. For mange er kanskje regissørens navn først og fremst assosiert med hans Gullpalme-double punch med Det hvite båndet (2009) og Amour (2012), som begge også nådde et bredt publikum, men uten å ha sett nøkkelverkene Haneke signerte tidlig i karrieren mangler man noen svært sentrale brikker i helhetsbildet av Hanekes filmografi.
I 2014 stilte den østerrikske regissøren til en masterclass med den danske filmviteren Peter Schepelern i København, med Montages til stede i salen, og i sin todelte rapport fra begivenheten (les del 1 og del 2) gjenga vår utsendte, Truls Foss, et sitat fra Haneke om hans interesse for å dykke inn i voldstematikken i disse tidlige filmene: «Etter å ha laget Bennys Video satt jeg igjen med en følelse av at jeg ikke hadde sagt alt jeg hadde på hjertet om vold i media. Det er årsaken til at jeg laget Funny Games.» (Og heller ikke da var Haneke mett, for som vi vet returnerte regissøren til Funny Games i form av en engelskspråklig remake i 2007, som var motivert av «at prosjektet kunne bli en trojansk hest, som ville snike seg inn til det amerikanske publikummet og eksplodere innenifra.»)
Og når Schepelern spør om det vi kan beskrive som Hanekes kjølige fortellerperspektiv, fritt for sentimentalitet, svarer regissøren: «Sentimentalitet er ikke en ekte følelse. Det er en løgnaktig følelse jeg som sagt forsøker å unngå. […] Film er manipulasjon, og manipulasjon kan åpenlyst benyttes til å lure penger ut av tilskuerne, men det kan også bli brukt til å engasjere tilskueren mer seriøst med hva man ønsker å fortelle. Å benytte seg av falske følelser, eller løgnaktige følelser, er i mine øyne en uredelig måte å manipulere på.»
Og med dette Haneke-sitatet som oppvarming (nedkjøling?) kan vi gå til Omakase-presentasjonen, som passende nok da altså er satt i de kalde serveringers tegn. I menyen nedenfor presenteres filmutvalget kronologisk, slik at dere kan følge utviklingen fra spillefilmdebuten i 1989 frem til Funny Games og ekkoet som fulgte på 2000-tallet.
Det er også påfallende at strømmetidsalderen ikke har vært nådig mot Hanekes tidlige filmer, så i våre pekere til hvor publikum kan se disse filmene, har vi funnet linker til DVDer enten til salgs eller bibliotekslån, samt henvisning til amerikanske The Criterion Channel, der flere av titlene kan strømmes, dog via VPN. Og visningene av Funny Games hos Cinematekene i syv norske byer kan man altså finne detaljerte datoer og tidspunkter for hos hvert lokale cinematek.
Gerne geschehen!
*
Isvann og gazpacho
«Michael Haneke lager ikke filmer som støpes i handling der det ene skal følge det andre, sammenkjedet som om det er følger av hverandre. Filmene hans finner sin form ved hjelp av andre mekanismer. Dette vises i Det sjuende kontinent,» skriver forfatter Cathrine Knudsen i sitt Montages-essay Hvordan det er: Om dyr, død og virkelighet i Michael Hanekes filmer (2020). «Familien som lever det som virker som et alminnelig godt og vanlig liv gjennom mesteparten av filmen, skal senere velge å utslette seg selv. Alle de trivielle detaljene og handlingene filmen har vist oss, må forstås på en annen måte. Vi som ser må reversere denne familiens tilværelse. Vi må forstå filmen baklengs. Vi kan ikke få øye på det uutholdelige som tydeligvis var der før vi ser det fra den andre siden, når det uhørte alt har skjedd. Når akvariet er knust og fiskene gisper i dødskramper, når vi skjønner at familien snart skal følge etter.»
«Haneke har uttalt at vi liker å se voldelige og ubehagelige filmer fordi det skjer med noen andre. Det som skjer kan ikke nå oss, derfor er det en lettelse, en tilfredsstillelse. Vi er ikke fanget i filmen slik som den stakkars uskyldige familien, vi er trygge. Haneke sier at det gir oss en følelse av kontroll. Samtidig som vi jo vet at vi ikke har kontroll over filmens handling. Det er det bare regissøren som har. Illusjonen om at en utspilt grusomhet har rammet noen, gjør det mindre sannsynlig at den vil ramme oss. Når det skjer med dem, skjer det ikke med oss. Vi vet at volden finnes, men at den langt fra rammer alle. Ved å bli avspilt der foran øynene våre går den sin gang og blir ”brukt opp” og vi har sluppet unna. Ved å avspille og være vitne til volden en gang til, har den foregått uten oss denne gangen også. Vi var trygge.»
▷ Se filmen via lån av DVD (Bibsøk), kjøp hos Platekompaniet (boks med flere filmer fra denne menyen), eller digitalt via The Criterion Channel (med VPN).
~~~
Tartar
En hylende gris dras ut på et gårdstun. En sylinderformet innretning trekker av. Bildet fryses idet grisen gjennomgår voldsomme kramper, før det spoles tilbake til selve dødsøyeblikket, og tilskueren innser at hen opplever scenen fra hovedkarakterens synsvinkel. Dette er åpningsscenen i Bennys video (1992), som skaper en ubehagelig fornemmelse av å iaktta dette makabre spetakkelet gjennom øynene til en forstyrret person – en som er i stand til å utøve vold. Ved hjelp av slike virkemidler skrur Michael Haneke oss fast i en ubehagelig posisjon, og retter søkelyset på at vi mennesker har for vane å konsumere vold – et tema han altså returnerer til gang på gang i løpet karrieren.
Det ubehagelige anslaget får en grusom reprise idet Benny (Arno Frisch), tilsynelatende umotivert, skyter og dreper sin venninne, samtidig som han fester hendelsen til en videotape. Haneke motsetter seg å gi konkrete begrunnelser for ondskapen han fremstiller, og fokuserer i stedet på selve handlingens vesen, fenomenet som stilles til skue. Situasjonenes vilkårlighet og meningsløshet gjør de bare enda mer groteske, og desto virkeligere.
▷ Se filmen via lån av DVD (Bibsøk), kjøp hos Platekompaniet (boks med flere filmer fra denne menyen), eller digitalt via The Criterion Channel (med VPN).
~~~
«Hvorfor dreper dere ikke oss med en gang?» hikster en gråtkvalt og resignert Anna. «Vi kan jo ikke det, vi må jo tenke på underholdningsverdien,» kommer det kaldt fra Peter. Denne replikkvekslingen fanger mye av essensen i Michael Hanekes Funny Games (1997). Videoformatets økende tilgjengelighet og flere grove kriminalepisoder inspirert av film, gjorde «videovold» til et brennhett tema på 1990-tallet, og ingen har formidlet sjangerfilmers negative påvirkningskraft på en så effektiv og ubehagelig måte som Haneke gjør her.
Funny Games står igjen som en treffende kritisk kommentar til hvordan film ufarliggjør vold, ved å aktivt bruke voldens nærvær som et «underholdningselement» og reflektere over egne konvensjoner. Fiksjonsuniverset vrenger innsiden ut. Selv uten å fremstille grafisk vold, har Funny Games vært en beryktet film helt siden den hadde sin verdenspremiere i Cannes, der billettene til visningene ble merket med røde advarsler.
▷ Se filmen på de digitale cinemakene fra torsdag 23. september. Sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. Filmen er også til salgs på DVD hos Platekompaniet (boks med flere filmer fra denne menyen).
~~~
Sashimi
Skjult forteller om den velstående familien Laurent, som mottar videokassetter i posten, bestående av opptak som viser inngangsporten til deres eget hjem. Bildene er observerende, «uten mening», men oppleves likevel sterkt truende. Når politiet blir nødt til å melde pass, forsøker Georges (fremragende spilt av Daniel Auteuil) å finne løsningen på mysteriet ved å grave i sin egen fortid. Har han fornærmet eller såret noen? Har han skaffet seg fiender? Bærer han skyld?
Filmen diskuterer blant annet hvordan mennesker lar seg bryte ned av irrasjonell frykt, og på samme måte som M. Night Shyamalans The Village, kan den leses som en kommentar til den paranoide verdenssituasjonen som oppstod i kjølvannet av terrorangrepet 11. september, 2001. Menneskelige relasjoner bukker under for ytre, destruktive krefter, og kjernefamilien selvantenner. Umiskjennelig Haneke, men Skjult er spennende på en klassisk måte som skiller seg fra resten av filmografien.
▷ Se filmen via lån av DVD (Bibsøk), kjøp hos Platekompaniet (DVD/Blu-ray).
~~~
Sorbet
Happy End kan ligne en slags medley av Michael Hanekes filmer, og tar opp i seg motiver regissøren har jobbet med helt fra sine første produksjoner. Hos den borgerlige familien Laurent er det ingen som ser eller snakker med hverandre. Undertrykte erotiske impulser tilkjennegir seg i mikroaggresjon og masochistiske tilbøyeligheter. Isabelle Huppert er nådeløs, og gamle penger investeres i nye, risikable byggeprosjekter. Grandiose hus har naturpastoraler som veggheng. Karriere settes foran intime forbindelser. Den komplette mangelen på åpenhet mot verden gjør familien til en selvoppholdende organisme, blottet for utsyn.
I det nøytrale som preger familien Laurent sin omgang med hverandre, i fraværet av personlighet hos så å si alle, ligner de nettopp en hvilken som helst familie, og i dette ligger også filmens mest urovekkende skremmebilder. Det er som om de 107 minuttene Happy End varer bare gir oss et lite glimt av de meningsløse katastrofene som med jevne mellomrom inntreffer innenfor herskapshusets vegger. (Les vårt essay om filmen.)
▷ Se filmen på Filmoteket (digitalt, gratis med nasjonalt lånekort), hos Blockbuster eller Google Play (begge digitalt, leie kr. 29,-/kjøp kr. 69,-).
*