På det tyske film- og fjernsynsmuseet i Berlin finnes en oversikt over hva som har vært de mest sette filmene i den tyske hovedstaden hvert år. Da jeg besøkte museet for noen år siden, ble jeg overrasket over å se at Christiane F. – Wir Kinder vom Bahnhof Zoo var den mest populære filmen i 1981. Hvordan kunne en film om en heroinavhengig prostituert trettenåring bli en slik suksess?
Jeg ser for meg jungeltelegrafen gå mellom Berlins boligblokker etter premieren – gjenfortellingen av scenen der Christiane spyr utover Detlev idet han er ferdig med å dandere en stripe, skapte vel neppe køer av tyske kjernefamilier utenfor kinoene. Men selv om Christiane F. gir et sjokkerende innblikk i et ungt narkotikamiljø, kan populariteten forklares. For det første er filmen basert på en sann historie, skrevet av journalistene Kai Herrmann og Horst Rieck. De møtte Vera Christiane Felscherinow – virkelighetens Christiane F. – i 1978, da hun var vitne i en sak mot en mann som hadde hatt sex med mindreårige prostituerte. De to journalistene gjorde omfattende intervjuer med Christiane, som resulterte i en artikkelserie i nyhetsmagasinet Stern. Fortellingen om jenta, som hadde blitt narkoman og prostituert i en alder av 13 år, ble lest av flere millioner. Artiklene ble til bok, og fant deretter veien til lerretet – for så å spille inn mer penger den første måneden enn noen tidligere tysk film.
Filmen, som fikk den norske tittelen «Å være ung er for jævli», er en betraktelig sterkere advarsel enn ”marihuana gir slapp banana”-foredragene jeg vokste opp med på ungdomsskolen. Men den rystende og realistiske skildringen av ungdommene gjør at man lett kan glemme det som etter min mening er filmens viktigste kvalitet, nemlig estetikken. Dette rettferdiggjør også en påstand om at filmen forherliger narkotika – selv de forferdeligste scener får et snev av romantikk og skjønnhet over seg. De tyske tenåringene ser slitne, men kule ut. Samtidig kan tendensen også gå motsatt vei. Etter en nydelig sex-scene med Christiane og Detlev beveger kamera seg vekk fra paret, over til en junkie, vegg-i-vegg, med sprøyte i beinet. Personlig synes jeg det styggvakre uttrykket bare bidrar til vemmelsen.
Christiane F. er til syvende og sist en lidelseshistorie, der destruktivitet og romantikk går hånd i hånd. Christiane er forelsket i Detlev, og veien inn i heroinhelvetet er beklageligvis også veien til hans hjerte. Christiane oppdager at flere og flere rundt henne prøver heroin, som tidligere har hatt et tabubelagt stempel blant de pilleglade ungdommene. Når det viser seg at også Detlev har hevet seg på trenden, henvender Christiane seg til vennen Axel, som bare reagerer med et skuldertrekk. Den påfølgende stumme bildemontasjen er et filmatisk mesterstykke, der kamera zoomer inn på Axels mørke øyne, før vi får se Christianes skuffede ansikt idet hun innser at også Axel har tatt heroin. En stund etter ender Christiane opp med å gjøre sin egen heroin-debut, før nok en hjerteskjærende scene oppstår når hun oppsøker Detlev på klubben «Sound». Hun forklarer ham at hun prøvde heroin for ”å få vite hvordan han føler det” – øynene hennes er tunge av rusen, men stråler likevel når hun ser sin utkårede.
Det utilslørte livet på gatene utenfor t-banestasjonen Bahnhof Zoo, hvor ungdommene plukker opp horekunder, oppveies med myke lysnyanser i bildene. Innendørs er stasjonen, i likhet med et par andre steder i filmen, ofte trukket i et pent, grønnaktig skjær. I scenene fra «Sound» lar fotografene Jürgen Jürges og Justus Pankau rollefigurene smyge seg sømløst mellom lys og skygge. Alt som omkranser ungdomsmiljøet rundt klubben og t-banestasjonen er nær sagt uvesentlig. Regissør Uli Edel skjærer bort resten av Berlin og åpenbarer ungdommenes verden – et spennende univers som gradvis blir mer begrenset og klaustrofobisk i takt med heroinavhengigheten. Fraværet av voksne er nesten totalt. Hvorfor ser vi ikke mer til Christianes mor når datteren faller dypere og dypere? Det er vanskelig å svare på, men Christiane har blitt voksen for fort og må komme seg ut av uføret på egenhånd. I store deler av filmen forsøker hun å hjelpe andre, men ender med å selv bli dratt ned i elendigheten.
Det føles litt banalt å snakke om ”de store kontrastene” i møtet med denne filmen. Sammenblandingen av skittenrealisme og romantikk er ikke konstruert. Men som nevnt mener jeg at den til tider romantiserende ungdomsskildringen gjør fortellingen ekstra effektiv – det samme gjelder den klassiske kontrasten mellom barnlig uskyld og en hensynsløs voksenverdenen. Dette antydes bare glimtvis i små, men sterke scener: Kakebakingen med moren før Christiane går ut om kvelden; bamse-tapetet som kommer til syne etter at Christiane i abstinenssmerter klorer av den nåværende; kakestykket hun tar med seg til prostituerte Detlev på sin 14-årsdag – etter at venninnen har ligget i badekaret hennes med en sigarett i den ene hånden, kake i den andre. Filmen er aldri moraliserende, og når Uli Edel tilfører en estetisk dimensjon til fortellingen, heves den opp til noe langt mer enn ”en sterk historie”.
Skal man først snakke om det estetiske i Christiane F. kommer man ikke utenom de hypnotiserende, musikalske sekvensene. David Bowie står bak soundtracket i sin helhet, som inneholder låter plukket fra hans såkalte ”Berlin-trilogi”. Bowie bosatte seg i Berlin på midten av syttitallet, der han ristet av seg sin egen dopavhengighet. I løpet av sine tre år i Tyskland laget han like mange plater. I mine ører er disse albumene Bowies ypperste, og låtene svøper inn bildene i Christiane F. på en stemningsladet måte. Av og til dystert, av og til drømmende forhåpningsfullt. Tonen settes med den industrielle saksofonflørten «V2 Schneider», som ledsager de distanserte kveldsbildene av Berlin i begynnelsen av filmen. Et annet musikalsk høydepunkt er ungdommenes herjing inne på et kjøpesenter, akkompagnert av «Heroes», før Christiane og Detlev til slutt løper opp på taket av en bygning som prydes av et digert Mercedes-symbol. Etter hvert kommer de andre i vennegjengen etter, og sammen danner de et nydelig bilde på taket i grålysningen over Berlin.
For meg utløser Bowie (som også dukker opp i egen person) en lengsel etter et Berlin som jeg aldri har opplevd – et yrende kunstnermiljø blant etterkrigstidens fascinerende ruiner, industri og t-banestasjoner. Klærne, lyset og fargene i Christiane F. er med på å forsterke dette bildet, og det er dette som gjør filmen så innbydende. Kanskje mitt Berlin aldri eksisterte? Elendigheten i filmen vet jeg at er basert på noe virkelig – hele utgangspunktet for historien om Christiane var det økte heroinmisbruket blant unge i Berlin. I kjølvannet av Christiane F. dro visstnok mange unge jenter til Bahnhof Zoo, for paradoksalt nok å ta etter den Christiane de hadde sett i filmen.
Ikke bare er Natja Brunckhorst utrolig god i tittelrollen, hun har også et betagende ytre, og at hun ble en tidlig inspirasjon til heroin chic-looken er ikke spesielt overraskende. Særlig i lys av dette kan man kritisere Christiane F. for sin relativt happy ending – i motsetning til virkelighetens historie om Christiane, som visstnok fortsatt sliter med avhengighet. Men når virkeligheten er så kjent og tilgjengelig, og resten av filmens handling er så fæl, hva er da vitsen med å strø salt i såret mot slutten?
Christiane F. er en utmattende film, men sjenker oss altså et pusterom helt til slutt, slik at vi kan se den igjen, oppdage nye fasetter i dens estetiske detaljrikdom, og samtidig vite at det skinner et matt lys i enden av t-banetunnelen.