Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Paraplyene i Cherbourg (1964) vises rundt omkring i landet fra og med torsdag 16. januar (sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek).

*

Regissør Jacques Demys mesterverk, Paraplyene i Cherbourg, forteller den enkleste av historier: Et ungt par i en liten havneby, Genevieve (Catherine Deneuve) og Guy (Nino Castelnuovo) kan ikke forestille seg å leve uten hverandre. Han blir kalt ut til krigen i Algerie. Hun oppdager at hun er gravid. Praktiske, pragmatiske valg gjør at de begge havner med noen andre. All dialog synges.

Jeg vet ikke hvor denne fikse ideen kommer fra, men jeg har hørt om flere som ikke liker det når rollefigurer begynner å synge på film. De forteller at de synes det er «unaturlig» eller «teatralsk». Selv har jeg alltid tenkt på musikalen som en av de mest filmatiske sjangrene som finnes: samspillet mellom lyd og bilde, rytmer, farger, kameraet som følger kropper i bevegelse og ikke minst et filmisk rom som tilsynelatende er uten grenser, som stadig ekspanderer både på lyd- og bildesiden.

I Paraplyene i Cherbourg forflytter vi oss aldri fra stedet i tittelen, Cherbourg, en prosaisk liten nord-fransk havneby ved Atlanterhavet. Det meste av handlingen foregår i måneder som november og februar, det er tilsynelatende nesten aldri solskinn, det regner og snør, er grått og tåkete. Demy benytter seg av en rekke kunstgrep som gir disse prosaiske omgivelsene en magisk dimensjon, men får oss likevel aldri til å glemme det hverdagslige, vi glemmer ikke at vi befinner oss i Cherbourg, blant paraplybutikker, bilverksteder, bensinstasjoner og slitne kafeer. Paraden med paraplyer i forskjellige farger i begynnelsen av filmen, som registreres ovenfra idet de paraderer over den våte brosteinen, er like mye en fest for øyet som en påminnelse om det våte klimaet.

Det mest spesielle ved filmen og det den naturlig nok er mest kjent for er, som nevnt, at den er helt uten talt dialog – alle replikker synges. Alt vi ser er tonesatt av komponist Michel Legrands melodier, som i seg selv refererer til et antall musikalske tradisjoner og sjangre, som snirkler seg av gårde i et rasende tempo, full av repetisjoner og moduleringer, og som gir filmen en helt egen rytme og fremdrift. Musikken blir som et eget rom i filmen, et mentalt rom for følelser, drømmer og lengsler, som eksisterer parallelt med hverdagslivet og det begrensede rommet som havnebyen innebærer.

Og her ligger noe av denne filmens storhet. Det finnes mange eksempler, særlig fra de siste tiårene, på såkalte «revisjonistiske» musikaler der sang- og dansenumre fremstilles som dagdrømmer og fantasier som skilles ut fra handlingen og ofte stilles i kontrast, noen ganger en grell sådan, til «virkeligheten» og hverdagen. TV-serien The Singing Detective (1986) er ett eksempel, det kanskje mest hardtslående eksemplet er Lars von Triers Dancer in the Dark (2000). Men Paraplyene i Cherbourg har ikke denne strukturen der fantasi og hverdag adskilles, der vi først får se og høre det ene og så det andre. I stedet eksisterer de simultant, fantasien absorberes og blir en del av hverdagen.

Selv om denne filmen handler om sterke følelser og fremtidsdrømmer, så er det meste av dialogen (som altså synges) preget av hverdagsspråk: høflighetsfraser, diskusjoner om økonomi, sosiale koder, bilmotorer og paraplyer, anspente samtaler ved middagsbordet, pauser der dialogen stopper opp, venting, opphetede diskusjoner som blir avbrutt av fremmede som spør om veien – og alt blir tonesatt.

På samme måte som musikken beveger seg uanstrengt mellom ulike sjangre, gir også den visuelle siden av filmen assosiasjoner i alle mulige retninger, i alle fall for oss som har det med å assosiere. Fotografen Jean Rabiers elegante, sirkulære, «musikalske» kamerabevegelser i mange scener minner om Max Ophüls’ skildring av betydelig mer fornemme miljøer i filmer som La Ronde (1950) og Madame de… (1953) på 1950-tallet. Demy var selvfølgelig også assosiert med den franske nybølgen på 1960-tallet (han var gift med Agnès Varda), og Paraplyene i Cherbourg er også full av den typen selvrefleksive metaelementer som man forbinder med den bevegelsen, og ikke minst noen kraftfulle nærbilder der Catherine Deneuve ser rett inn i kameraet, rett på oss, som gir assosiasjoner til både Godard og Bergman.

Og ikke minst finnes det en bruk av gjentakelser, ikke minst av bestemte rom som minner veldig om Yasujirô Ozus filmspråk. Rom der vi allerede har vært, der viktige scener har funnet sted mellom rollefigurene, dukker opp igjen, men tømt for mennesker. Vi ser tomme gater der Guy og Genevieve nettopp gikk, tomme kafébord og stoler der de en gang satt. I den første halvdelen av filmen får vi følge det unge paret sammen i løpet av noen få uker, før Guy blir utkalt til å delta i krigen i Algerie. Den andre halvdelen av filmen handler om de påfølgende seks årene hvor de er fraværende for hverandre. De tomme rommene synliggjør dette fraværet og minner oss om det viktigste temaet i filmen: hvordan alt er i stadig forandring.

Dessuten refererer Demy til seg selv og tidligere filmer. Den velstående juvelerhandleren og globetrotteren Roland Cassard (Marc Michel), som inntar rollen som Genevieves beiler, og som et tryggere alternativ enn Guy, var også hovedpersonen i Demys debutfilm, Lola (1961), der han blir ulykkelig forelsket i en pike med navnet Lola. I den filmen er han som en helt annen person: ung, rastløs, uten bart.

I Paraplyene i Cherbourg synger Roland om Lola, og melodien han synger på er nettopp Legrands hovedtema fra musikken i den tidligere filmen. Mens han synger får vi se bilder fra et ytterligere tomt rom, en handelsarkade i Nantes der en av de viktigste scenene i debutfilmen fant sted, men som nå er tomt for mennesker. De to filmene bindes sammen gjennom overlapping av rollefigurer, handling, steder, musikk og tekst. Ikke minst markerer sekvensen hvordan Roland er blitt noe helt annet enn han ga bud om i den første filmen.

Og det er også det som skjer med hovedpersonene i Paraplyene i Cherbourg. Når de møtes tilfeldig etter å ha vært borte fra hverandre i seks år, er de blitt andre mennesker, som lever helt andre liv enn det de hadde forestilt seg, som fortsatt har noe uoppgjort seg imellom, men som også har det bra hver for seg. Avslutningsscenen er hjerteskjærende, men ikke tragisk: som resten av filmen kombinerer den det skamløst romantiske med en nøktern, pragmatisk tilnærming.

Jeg har inntrykk av at mange cinefile foretrekker Les demoiselles de Rochefort (1967) blant Demys musikaler, kanskje fordi den gjør et større poeng av sin lekenhet og sjangerblanding, men jeg liker Paraplyene i Cherbourg aller best. Alt det mangslungne og tilsynelatende uforenlige i den som jeg har beskrevet ovenfor – et eklektisk filmspråk som samler stilgrep fra alle mulige hold, Michel Legrands musikk, sterke følelsesutbrudd, nøkternhet, drømmer, anerkjennelse av livets prosaiske realiteter, ironi, hverdagsspråk, pauser, det magiske og det hverdagslige – alle disse motsetningene inngår i én og samme strøm av bilder, ord og toner, som om alt er støpt i én og samme form.

Det er en helt unik film, formfullendt og konsekvent.