«A Star is Born» (1954)

En fabel om drømmer og nederlag: George Cukors A Star is Born (1954)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. George Cukors A Star is Born (1954) vises rundt omkring i landet fra og med torsdag 26. september (sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek).

*

Show biz-fabelen A Star is Born eksisterer i fire Hollywood-inkarnasjoner – fra 1937, 1954, 1976 og 2018 – og i hver utgave finner vi en historie om drømmer som blir til virkelighet og illusjoner som fører til nederlag. George Cukors versjon fra 1954 regnes av mange som den beste, med sin virtuose Technicolor-visualitet, Judy Garland i sitt senit og en rystende god James Mason, og kanskje er den i særstilling fordi fortellingens tematikk også gjenspeiles i myten om filmens tilblivelse og etterliv.  

Med Lady Gagas overbevisende rolleprestasjon og kraftfulle fremføringer av nyskrevet musikk friskt i minne fra Bradley Coopers A Star is Born (2018), som tok hjem en Oscar for beste originalsang («Shallow»), vil nok de fleste først og fremst forbinde denne fabelen med musikkbransjen. (Og rock’n’roll var også bakteppet for Frank Piersons A Star is Born (1976), der Barbra Streisand og Kris Kristofferson gjennomlevde samme plott som Cooper og Gaga.)

I William A. Wellmans originale A Star is Born (1937) er det derimot Hollywood og filmbransjen som gir ramme til fortellingen, med Janet Gaynor og Fredric March i hovedrollene. Og allerede den gang ble George Cukor tilbudt prosjektet (av produsent David O. Selznick), men han avslo, anigvelig fordi han allerede følte ideen var filmatisert (av ham selv) i What Price Hollywood? (1932).

Sytten år (og fire Oscar-nominasjoner for beste regissør) senere, tok Cukor likevel på seg å lage sin nytolkning av A Star is Born, nå for Warner Bros. Igjen utspilte dramaet seg i Hollywood, og med tanke på hvordan filmindustrien hadde vokst og utviklet seg siden 1930-tallet, og hvilken dyp kjennskap Cukor allerede hadde til både skuespillere og drømmefabrikkens mange sørgelige skjebner, lå alt til rette for at det var verdt å fortelle A Star is Born på nytt.

Judy Garland som Esther Blodgett/Vicki Lester i «A Star is Born» (1954).

Dramatiker og manusforfatter Moss Hart utvidet omfanget av fortellingen og miljøene som ble skildret i originalen, og på studioets oppfordring aksepterte Cukor å skyte filmen i det nye formatet CinemaScope og med sprakende Technicolor-farger. Med flere ambisiøse musikalnumre vevet inn i fortellingen, der nyskrevne sanger av komponist Ira Gershwin (An American in Paris) skulle bli fremført av superstjernen Judy Garland i hovedrollen, vokste filmens omfang – og produksjonen ble en kostbar og prestisjepreget affære.

Da Cukors tre timer lange originalversjon var ferdig og ble vist på glamorøse premieretilstelninger høsten 1954 ble den godt mottatt av kritikerne, men studioet fant ut at spilletiden måtte reduseres. Mot regissørens vilje ble en halvtime klippet ut, og selv om publikum og presse den gang støttet ham med offentlig kritikk mot avgjørelsen, kunne Cukor aldri tilgi at studioet ødela hans versjon. Det skulle også vise seg at ingen tok vare på originalen, og før noen rakk å snu seg var den tapt. History became legend. Legend became myth.

*

Spol frem til begynnelsen av 1980-tallet, over 25 år etter at Cukors A Star is Born hadde hatt premiere. Judy Garland har for lengst gått bort (hun døde i 1969), og dedikerte fans er godt i gang med å dyrke hennes arv – med myten om «den tapte halvtimen» fra A Star is Born kjent som en slags enhjørning. Man visste at filmen var blitt vist et knippe ganger i sin tre timer lange versjon, og ut fra omtaler og pressemateriell forstod man omtrent hva det var som manglet – studioet hadde blant annet fjernet flere av Garlands musikalnumre.

Filmarkivaren Ronald Haver, som på dette tidspunktet var ansatt ved filmavdelingen på Los Angeles County Museum of Art (LACMA), hadde vært en av de mange unge film buffs som vokste opp med å gå på kino under Hollywoods gullalder på 1950-tallet, og Cukors A Star is Born var en av hans favorittfilmer. Da han i 1981 får i oppgave å organisere en hyllest for komponist Ira Gershwin, graves det frem en sang fra A Star is Born som aldri ble å finne i filmen («Trinidad Coconut Oil Shampoo», fra en sjamporeklame Garlands rollefigur spiller i) – fordi studioet hadde klippet den ut.

Dette igangsetter en nysgjerrighet hos Haver, som forsøker seg på et videre dypdykk ned i hvordan det kunne ha seg at Cukors originalversjon ikke var å oppdrive. Det ene leder til det andre, og i samarbeid med arkivarene hos Oscar-akademiet i Hollywood, tar Haver kontakt med Warner Bros. og ber om hjelp til å forsøke å lokalisere eventuelle rester av materialet fra A Star is Born i deres bunnløse arkiver av filmruller på filmruller.

De neste par årene dedikerer Ronald Haver all sin tid til å lete etter, spore opp og etter hvert også restaurere George Cukors film – så godt det kunne la seg gjøre – tilbake til den tapte originalversjonen. Historien om hvordan han får det til er gjenfortalt boken han skrev i etterkant, A Star is Born – The Making of the 1954 Movie and its 1983 Restoration (1988), og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er en av de mest fascinerende og spennende fortellingene jeg har lest om ikke bare det å lage en film, men å redde en film.

*

Versjonen som er tilgjengelig i dag av Cukors A Star is Born – på DVD, Blu-ray og som digital kinokopi med nært forestående visninger på norske cinemateker – er den restaurerte utgaven som Haver og hans medarbeidere satte sammen i 1983. Den er 176 minutter lang (de klarte ikke å finne de siste seks minuttene av Cukors original) og i scener der de fant hele lydsporet (men ikke alle bildene) er scenene gjenopprettet ved bruk av stills fra produksjonen og animerte bevegelser i dem – som for å illustrere for oss hva som var tenkt med scenen. Dette grepet føles riktignok stivt og rykker oss ut av narrativets flyt (hvis man ikke er forberedt), men tilfører samtidig en sober påminnelse – om at ingenting er evig (også tematisert i filmens eget drama).

To komplette musikalnumre som var antatt tapt – «Here’s What I’m Here For» og «Lose That Long Face» – ble funnet og restaurert, til den store gruppen Judy Garland-fans’ store glede, og når man ser A Star is Born med 2019-øyne er det nesten ubegripelig at studioet fikk seg til å klippe ut disse scenene – som det bare er flaks at ble pustet liv tilbake i, nesten tretti år senere. Den aller beste og mest innovative Cukor-sekvensen som ble reddet, er scenen der James Mason og Judy Garland snakker om å gifte seg, mens de er på en filminnspilling. Lydfolkene skjønner hva som er i ferd med å skje, og stiller mikrofonen på bom over dem (uten at paret vet at de blir sniklyttet til). Alt dette utspiller seg i en musikalsekvens, men Cukors lek med lyd og bilde gjør at vi inviteres til å høre noe (men også ikke høre), og til slutt får vi være med på at Mason og Garlands rollefigurer får høre seg selv snakke om ekteskap – en herlig gjennomført og lekent filmatisert idé.

Selv om Ronald Havers bok om restaureringen hovedsaklig er en glede å lese, inneholder den noen triste anekdoter også – som at Haver er i dialog med George Cukor om prosjektet som pågår, og at han skal til å vise ham den ferdigrestaurerte versjonen i januar 1983 – for bare å motta nyheten om at Cukor dør av et hjerteattakk kvelden før visningen. I alle årene siden 1954 hadde Cukor aldri vært tilstede på en visning av A Star is Born (som bare eksisterte i studioets klipp) og idet Haver – som ikke bare elsker A Star is Born, men også er en stor Cukor-fan – har reddet filmen, går regissøren bort.

Da jeg leste disse sidene i boken merket jeg at jeg ble overstrømmet av følelser og veldig rørt, noe som overrasket meg. (Filmhistoriebøker byr ikke vanligvis på emosjonelle leseropplevelser.) Men skjebnens ironi ble så bitende å innse i akkurat dette tilfellet, og dette insisterende grepet som et nederlag kan feste rundt et menneske gjenspeiles på samme måte i filmen – det er så fryktelig og uutgrunnelig trist (men nesten også forståelig) når James Mason bestemmer seg for at han står i veien for Judy Garland, og går ned på stranden mot slutten av filmen. Evig eies kun det tapte.

A Star is Born har vist seg å ha en tidløs kvalitet som fabel – på tvers av alle de fire filmatiseringene og tiårene som har passert i mellom dem – og det virker på meg som om populariteten til én (i disse dager Bradley Coopers versjon) bidrar til å vekke interessen for en annen. George Cukors A Star is Born står i alle fall støtt som et verk fylt til randen av visuell og musikalsk skaperkraft, og det skal nok godt gjøres å overgå – selv om enda en eventuell nytolkning i fremtiden bør ønskes velkommen, tradisjonen tro.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>