Makaber symfoni: Robert Eggers’ Nosferatu

Robert Eggers går i tett dialog med filmhistoriens mest kanoniserte vampyrstudier. Kinoaktuelle Nosferatu er samtidig markant eggersk.

Nye Nosferatu åpner med et minne: Ellen Hutter (en nattkjolekledd Lily-Rose Depp) vandrer barbent i en disig, nesten mørklagt, viktoriansk park. Hun legger seg ned på bakken, som om hun venter, og rykker til i krampetrekninger idet en heslig skikkelse legger seg over henne, og de trekkes dypere ned i jorden. Med oppfinnsomhet kan man se en forbindelse til Catherine Breillats Til min søster («A Ma Soeur!», 2001) i den innledende, erindrende drømmesekvensen, i måten ungjenta tilsynelatende villig tar imot monsteret på det fuktige gresset.

Derfra følger bråvåkningen: Ellen Hutter setter seg likblek opp i ektesengen. I nåtid er hun en gift kvinne, og plages av mareritt. Antydninger og hint gjør det klart at hun ble behandlet for vrangforestillinger i barndommen og har lidd av en tilbakevendende «melankoli» vel inn i moden alder. Ekteskapet med Thomas Hutter (Nicholas Hoult) har vist seg å være den mest effektive resepten. Og sex – for Ellen er en lidenskapelig kone, og Thomas må avvise henne om morgenen på vei til kontoret. Han er nemlig sent ute til en avtale, og skal utføre et viktig oppdrag for den krumbøyde Herr Knock (Simon McBurney), som man mer enn aner at er disippelen for en annen ondsinnet fyrste.

*

Filmhistoriske monstre

Bill Skarsgård inntar rollen som Grev Orlok i Eggers sin adapsjon. Plotet er velkjent, og hyppig resirkulert, fra Bram Stokers opprinnelige roman fra 1897 til Tod Brownings Dracula (1931) med den ikoniske Bela Lugosi i rollen som greven, og videre til Romans Polanskis tøysete komedie-grøsser The Fearless Vampire Killers (1967) – der han spiller selv, sammen med sin daværende kone Sharon Tate, to år før hun døde – til Francis Ford Coppolas romantiske Bram Stoker’s Dracula (1992), med Winona Ryder som utsatt muse.

Blant de mindre kjente vampyrfilmene er Jean Painlevés The Vampire (1945), som trekker en tråd fra filmhistoriens monstre til den søramerikanske vampyrflaggermusens makabre spisevaner. Eller: det tsjekkiske nybølgeeventyret Valerie and Her Week of Wonders (1970), lagt til et middelaldersk, surrealistisk landskap der vampyrer inngår i den sirklende dagdrømmen, sammen med hekser, nonner, onde bestemødre og en overgripende katolsk prest. I et stillbilde i Nobuhiko Ōbayashi visuelt oppfinnsomme Emotion (1966) drikker den hvitsminkede fyrst Dracula blod med sugerør fra halsen på en kvinne i hvit kjole.

Filmhistorien er i det hele tatt rik på skildringer av det blodsugende uhyret, og Eggers forsyner seg grådig fra tradisjonens koldtbord. Mest iherdig siteres de tyske stamfedrene F.W. Murnaus stumfilmgrøsser Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (1922) og Werner Herzogs Nosferatu: Phantom der Nacht (1979). Isabelle Adjani spiller Mina Harker i sistnevnte, mot notoriske Klaus Kinskis Grev Dracula. Mina ligner en prerafaelittisk nymfe, dekket av grønne og hvite kronblader, idet døden kysser henne.

«Nosferatu» (foto: © 2024 FOCUS FEATURES LLC).

Grotter, fjell og dype huler

Murnaus svart-hvitt-symfoni er uten tvil den skumleste Dracula-adapsjonen jeg selv har sett, og Max Schrecks Grev Orlok den mest uhyggelige skikkelsen. Eggers sin versjon fremkaller færre gysninger; den appellerer vel så mye til intellektet som til nervesenteret og alarmberedskapen, uten at det trekker ned. Visuelt er filmen en makaber-teatralsk hyllest til skrekkfilmsjangerens forløpere (og, kan man håpe, videre arvtagere), penslet ut i svarte, hvite og grå toner – hvite, transparente tekstiler mot svarte kapper og brokade, tett tåke og damp over innsjøen der Ellen Hutter skuer ut før hun faller sammen i et delirisk anfall i sanden, dunkle skygger i interiørene, voldsomme regnskurer mot porøse vindusruter, flaggermus og pilende rotter på brosteinsgater.

Venninnen Anna Harding (Emma Corrin, som spilte den unge Lady Diana Spencer i The Crown) og ektemannen Friedrich Harding (Aaron Taylor-Johnson) blir Ellens trøst når Thomas forlater hjemmet. Med sine to viltre døtre med blonde lokker er venneparet et viktoriansk idealbilde, mens Ellen rammes stadig hardere av fortidens – og presensøyeblikkets – traumer. Thomas har satt seg et mål om å tjene bedre for å gi konen et større hus. Rivaliseringen mellom de to kameratene presenteres som et tidlig premiss: Friedrich er den selverklært brunstige, tilfredse patriarken, stolt og struttende, mens Thomas foreløpig ikke har gjort Ellen gravid, og dermed har til gode å demonstrere sin potens.

Selv kunne jeg ønsket mer stemning og atmosfære i konstruksjonen av det gotiske universet – elementer som de tyske mesterne så til de grader skapte i 1922 og 1979. Herzog er for eksempel mer interessert i å påkalle det sublime i filmspråket, i den klassiske betydningen, slik Edmund Burke befestet det i sin svært konservative avhandling A Philosophical Inquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (1757). Det sublimes struktur tar form som karrige grotter, dype huler, bratte fjell og voldsomme fossefall, slik det ser ut i det østeuropeiske landskapet som Jonathan Harker (Bruno Ganz) bestiger på vei til Klaus Kinskis fryktinngytende slott. Naturen blir stadig mer vidstrakt, uendelig og altoppslukende, for hver kilometer nærmere han er vampyrens borg med spisse spir.

På Hoults ferd gjennom Transilvania får jeg mindre følelse av naturens Sturm und Drang, selv om flere av scenene er direkte siteringer av Herzogs forløp: Hoult tar inn på et hotell der han møter en livlig sigøynerflokk, og advares av lokalbefolkningen mot å nærme seg Orlok. Da han ikke har en hest til rådighet neste morgen, går han den siste etappen til fots.

«Nosferatu» (foto: Aidan Monaghan © 2024 FOCUS FEATURES LLC).

Transe, galskap og dyreaktige kvinner

Et vedvarende og urovekkende mørke er det vitterlig mye av hos Eggers; paletten ligner i så måte på den i The Lighthouse (2019). Willem Dafoe spiller i begge – i Nosferatu står han for de mer komisk forløsende, humrende innslagene, i rollen som vitenskapsmannen Albin Eberhart Von Franz som har spesialisert seg på det okkulte. Dafoe har tidligere inntatt rollen som den tyske skuespilleren Max Schreck – Grev Orlok i Murnaus klassiker – i E. Elias Merhiges Shadow of the Vampire (2000).

I Eggers’ rollebesetning minner han vel så mye om den uortodokse vitenskapsmannen og legen Godwin Baxter, som han gestalter i Poor Things (2023). Vitenskapsmannen med en skrue løs er en populær figur i viktoriansk fiksjon. Bram Stoker skal ha møtt hypnotisøren Charcot og latt seg inspirere av datidens teorier om transe og galskap. Dr. Wilhelm Sievers (Ralph Ineson) melder snarlig sin ankomst i Nosferatu, og spiller en avgjørende rolle i handlingsforløpet. Det er også han som tilkaller Albin Eberhart Von Franz for å bidra til å løse Ellens gåte.

Dafoes karakter påpeker at vampyren velger seg kvinner som er mer dyriske, og mindre intellektuelle; det er disse «typene» han vil besitte og suge blod av. Seksualiteten er monstrøs både i Stokers Dracula og i Eggers’ manus. Kvinnelig begjær – Ellens tidlige erindring om lyst og lengsel – er den utløsende forstyrrelsen i det ellers så pertentlige, pittoreske viktorianske hjemmet. Dracula er et effektivt vrengebilde, en kroppsliggjøring av makt og ødeleggelse, og sexen, hvis den forekommer, er bloddryppende og brutal. Eller? Ellen besitter også makten til å redde landet fra pest – men må da betale med sitt eget liv.

*

«Nosferatu» (foto: © 2024 FOCUS FEATURES LLC).

Det er alltid en interessant øvelse å gjette seg frem til hvorfor nettopp denne klassikeren får nytt liv akkurat nå – en fortelling som dypest sett handler om undertrykte følelser, plaget maskulinitet, og frykten for kvinnelig begjær, like sterk som redselen for makt på avveie. En allegori over Trumps USA? Neppe, for Eggers virker ikke spesielt interessert i kulturanalyser – for regissøren er dette utelukkende et estetisk landskap. Beretningen om Dracula er først og fremst et fortellerteknisk potent mareritt.

Der Stokers roman var nyskapende for sin tid – en brevroman fortalt av de ulike rollefigurene, ut fra deres begrensede kunnskap, slik at helheten inviterer til tvetydighet og ambivalens – er Eggers heller tradisjonell, på grensen til konservativ, i fortellerstilen. Bortsett fra en innledende undertekst er det lite som tyder på at filmens handling er lagt til Tyskland, all den tid dialogen presenteres på skoleflink britisk og det periodekledde bybildet sender tankene til en BBC-produsert Sherlock Holmes-adaptasjon.

Dialogen, spesielt mellom ekteparet, er tidvis parodisk, men disse haltende valgene kan jeg tilgi, så lenge Eggers viser en så oppriktig vilje til å underholde, og til å demonstrere mulighetene innenfor sjangerkonvensjonenes begrensinger. Lily-Rose Depp har gjort en overbevisende innsats for å øve inn aksenten, og tilfører den besatte Ellen en dempet lidenskap, og en fruktbar veksling mellom besluttsomhet og panikk.

Nosferatu er sjangertro neoviktoriansk skrekk, og i så måte vellykket. Robin Carolans lydspor bidrar til en hjemsøkt klang og teatralitet, og bygger opp mot et dramatisk, høystemt crescendo i filmens sluttsekvens. Den opprinnelige plottvisten er dessuten så appellerende, at jeg rives med.

Nosferatu er selvbevisst gotisk og leverer velkomponerte støkk i vintermørket.