Artikkelen nedenfor inneholder spoilere.
Henrik Martin Dahlsbakkens nye film Forbannelsen bæres frem av glimrende skuespillerprestasjoner i en ellers sprikende fortelling om overnaturlige mysterier i et religiøst miljø. Regissøren og staben hans skaper et filmatisk rom som imponerer, og selv om Forbannelsen har noen mangler, bør den også berømmes for det den lykkes med.
Dahlsbakkens kunstneriske produksjon siden spillefilmdebuten Å vende tilbake (2015) har vært uten sammenligning i norsk filmbransje. Forbannelsen er hans åttende spillefilm, og den niende – De fredløse – går også på norske kinoer denne høsten. Regissørens utgivelsestakt ble bremset av pandemien, men innspillingsfrekvensen er opprettholdt – og vi venter allerede i spenning på hans film om Edvard Munch i 2023.
Men tilbake til Forbannelsen: Her tar Dahlsbakken oss med mer enn hundre år tilbake i tid, og forteller en historie som dreier seg om menneskelige konflikter og tilsynelatende overnaturlige hendelser i forbindelse med gruvevirksomhet i Nord-Norge, samtidig som spanskesyken herjer.
I 1918 vender pastor Lauritz Smith (Jan Sælid) hjem fra sin misjonærvirksomhet på Madagaskar for å stifte en ny menighet og bygge ei kirke i et lite gruvesamfunn i Nord-Norge. Gruvesjefen Timann Flage (Dennis Storhøi) har bange anelser, men Smith beslutter å bygge kirka på samisk grunn. Pastorens yngste datter, My (Eva Nergård), er adoptert fra ukjente foreldre, og det er hun som blir tilskuerens emosjonelle holdepunkt og vårt kikkehull inn i det lille samfunnets problematiske mellommenneskelige forhold og de mystiske hendelsene som begynner å utspille seg.
Etter at pastorens kone (Ellen Dorrit Petersen) dør av influensaen, blir Smith en stadig mer maktsyk og kontrollerende person. Hans mørke fortid på Madagaskar, som også hans sønn Oscar (Tarjei Sandvik Moe) var del av, truer med å komme til syne, og spørsmålet om hvem som egentlig er Mys biologiske opphav melder seg. Pastorens nye kirke brennes ned før den står ferdig, og grusomhetene tiltar på flere fronter. Oscar voldtar sin blinde søster Agathe (Anna Filippa Hjarne), som også er Mys beste venn, og til slutt er det Mys kontakt med åndeverdenen som avslører pastorens ondskap og hennes egen forbindelse til både Timann Flage og den samiske befolkningen.
Det er særlig to ting ved Dahlsbakkens virke som regissør som imponerer meg. For det første, den usedvanlige mengden spillefilmer han har signert på kort tid: Fra 2015 til og med 2022 har han ferdigstilt ni spillefilmer, i tillegg til kortfilmer og TV-episoder. Det må være nær en norsk rekord. Noen vil sikkert mene at produktiviteten kan gå på bekostning av kvalitet, men det kan også argumenteres for at tempoet gir Dahlsbakkens filmer en sterk energi. For det andre vil jeg berømme hans vilje til å gi seg i kast med ulike sjangre: Spillefilmene hans spenner vidt, fra thrilleren Cave (2016) via julekomedien Gledelig jul (2020) til action- og krimfilmen De fredløse (2022). Forbannelsen er Dahlsbakkens oppdagelsesferd i terrenget til den psykologiske grøsseren og dens overnaturlige aspekter.
Som produsent i selskapet Filmbros har Dahlsbakken vist at det fungerer å gi seg hen til regional filmforvaltning og finansiering. Dette bidrar til at kreativiteten opprettholdes mens produksjonene fortsetter å bli gjennomført med hyppighet. I Norge er vi ikke bortskjemte med denne typen kompromissløs produktivitet fra norske filmskapere. Forbannelsens tilblivelse kan eksempelvis tilskrives finansiering fra blant annet Filminvest, et investeringsfond for audiovisuell produksjon i Trøndelag og Innlandet.
Etter mitt syn er nok Cave og samtidsdramaet En affære (2018) å regne som Dahlsbakkens mest kunstnerisk vellykkede filmer, mens hans svakeste er grøsserkomedien Prosjekt Z (2021). Forbannelsen er en helt annen type spenningsfortelling enn både Cave og Prosjekt Z – den sikter høyt både i kompleksiteten i historiefortellingen og filmens stilgrep og estetikk. Dahlsbakken og hans team treffer blink med det sistnevnte, men klarer ikke helt å innfri sine egne ambisjoner med det førstnevnte.
Vi får vite at samene har oppnådd at området der pastoren vil bygge kirke skal holdes utenfor gruveselskapets skjøte, ifølge Flage fordi det er noe ved området som samene «ikke har kontroll over, noe åndelig». Pastor Smith insisterer likevel på å bygge der, og da kan vi lett trekke paralleller til grøsserklassikere som Ondskapens hotell (Kubrick, 1980) og Poltergeist (Hooper, 1982). Det er altså rollefiguren My som later til å ha en forbindelse til de ukontrollerbare kreftene som etableringen av kirka fremprovoserer. Skjeletter av barn kommer til syne idet området i nærheten av gruvene graves ut. Pastoren beordrer knoklene oppbevart i sin egen kjeller mens kirka ferdigstilles, og skumle stemmer hvisker og roper til My fra det hinsidige.
Samtidig gjennomfører My og søsteren seanser der ånder med «barnestemmer» på «et annet språk» tar kontroll over Agathes kropp. Men idet My tar seg inn i gruvene på egenhånd og møter en demon kledd i flammer, slipper filmen tråden og lar tilskueren lure på hva dette har med saken å gjøre. My har evnen til å tenne og slukke ild med tankens kraft, og filmen har et subplott knyttet til at hun er plassert hos prestefamilien med vilje, den ene av to søstre. Ingenting av dette fortelles på en måte som gir noen kausal sammenheng, og slik ender filmen med en forvirrende understrøm, noe som uunngåelig vil frustrere mange tilskuere.
Til tross for denne kritikken av manglende narrativ flyt og organisering er skuespillet godt, og her er vi ved en gjennomgående styrke i Dahlsbakkens filmografi. Han har gjort flere filmer der skuespillerprestasjonene står i førersetet, ikke minst med den overveldende rolleprestasjonen fra Andrea Bræin Hovig i En affære. Om vi ikke er bortskjemt med ekstremt produktive filmregissører i Norge, så er vi definitivt bortskjemt med gode skuespillere, og Dahlsbakken er i ferd med å etablere seg som en regissør som lar skuespillerne skinne. I et norsk filmår som har blitt preget av flere imponerende skuespillerprestasjoner – i så vidt forskjellige filmer som for eksempel Syk pike (av Kristoffer Borgli) og Krigsseileren (av Gunnar Vikene) – holder Dahlsbakken sin personlige tradisjon i hevd ved å iscenesette en fortelling der skuespillernes nærvær på kinolerretet er det som virkelig sitter igjen i ettertid.
Eva Nergård gjør en rørende og engasjerende innsats som My, der hennes autentiske tilstedeværelse i små og gjenkjennelige hverdagsøyeblikk byr på overraskende velspilte scener av en så ung skuespiller. Nergård er så imponerende at det er lett å glemme de mange glimrende skuespillerprestasjonene rundt henne. Anna Filippa Hjarne er strålende som Agathe, Mys adoptivsøster og moralske kompass, den personen som til gjengjeld er avhengig av Mys øyne i hverdagen. Samspillet mellom de to fungerer godt og det er her vi finner filmens bankende hjerte. Sammen med Tarjei Sandvik Moe i rollen som broren Oscar er de begge suverene i samspillet med filmens definitive omdreiningspunkt: Jan Sælid som pastor Lauritz Smith.
Sælids utfordring er å spille en person det mildt sagt er vanskelig å like, og samtidig gi ham nyanser nok til at rollefiguren ikke blir et simpelt monster. Pastorens fortid er bekmørk – han har muligens stått bak barnedrap i Madagaskar under sin misjonsgjerning – og nåtiden preges av hans brutale behandling av sine egne døtre og drapet på Timanns håndlanger Gustav (Benjamin Helstad). Når datteren Agathe blir kurtisert av den sympatiske Anton (Alfred Ekker Strande), ser pastoren det som sin oppgave å ødelegge den gryende romansen.
Sælids imponerende prestasjon er å gi alle disse bestanddelene av rollefiguren den rette klangen av levd liv, som utgjør pastorens magnetiske personlighet. Dermed blir publikum sittende klistret i påvente av truende blikk og hver sønderknusende replikk.
Forbannelsen er både ibsensk og bergmansk i sitt drama. Den strenge pietistiske autoriteten som pastor Smith personifiserer dominerer både hans egen familie, som representerer et relativt velstående borgerskap, og det mindre velstående samfunnet rundt dem som lider under en lammende redsel for pandemiens herjinger og mangelen på levebrød. Fysisk og psykisk mishandling av barn er en sterkt ubehagelig realitet i Forbannelsen, men også pastor Smith (den store undertrykkeren) møter sitt poetisk uunngåelige endelikt til slutt, da balansen gjenopprettes i favør for My, Agathe og Anton. Noe annet ville ikke ha vært til å holde ut, for lidelsen disse tre utsettes for er vanskelig å se og høre på.
Det sier en hel del om kvaliteten på norsk filmskuespill i våre dager at jeg ennå ikke har nevnt den alltid pålitelige Dennis Storhøi. Hans skyhøye standard er noe vi har blitt vant til. Det kanskje mest imponerende i Storhøis arbeid er hvordan han glir umerkelig inn i de ulike dynamikkene rollefigurene hans tar del i, uten å ta mer av rampelyset enn nødvendig. Hans rolle som Timann Flage understreker hvordan Dahlsbakkens ensemble er den virkelige stjernen i Forbannelsen, hele veien fra Storhøi til Nergård.
Men det er også slik at de mest imponerende skuespillerprestasjoner, de mest fengslende rollefigurer, ikke har noen grobunn uten et troverdig rom. Da mener jeg fortellingens steder, der handling og hendelser utspiller seg, der rollefigurene eksisterer og kjemper sine kamper. Det er i komposisjonen av filmens rom, hvordan ulike stilelementer smelter sammen, at Dahlsbakken og staben hans viser høy klasse. Og det er her at filmen går utover sin sjangermessige hang til grøsserens intime overskridelser og tilføres et snev av westernfilmens overveldende landskaper.
Tilskuerens innlevelse blir gjerne forklart med betydningen av vårt forhold til rollefigurer (karakterengasjement), vår opplevelse av underholdningsmønstre (sjanger), eller fortellingens konstruksjon (narratologi). Et ofte undervurdert aspekt av innlevelsen er betydningen av det filmatiske rommet, det som gjerne kalles filmstil, og hvordan tilskuerens opplevelse påvirkes og dirigeres av filmskapernes stilgrep. De frosne viddene i Forbannelsen gir rollefigurene et lite gjestmildt land de skal beherske, en taktil trussel mot trygghet og overlevelse, og oppføringen av en kirke midt i den samiske naturkatedralen fremstår som et visuelt hån mot kreftene pastor Smith påstår å være hevet over i sin troskap til Herren. Selvsagt kan ikke slik hybris ende godt.
Fremragende lyddesign av Tormod Ringnes og Svein-Ketil Bjøntegård, og den vekselvis illevarslende og sørgmodige musikken av Nils Martin Larsen, får anledning til å gjøre inntrykk, fordi Dahlsbakken ikke vegrer seg fra å la scenene ta den tiden som behøves. På denne måten bygges en dvelende og truende stemning, noe som kjennetegner den overnaturlige og psykologisk anlagte grøssertypen Forbannelsen stiller seg i slektskap med, mens landskapene leder tankene til klassisk westernfilm og nyere varianter som Coen-brødrenes No Country for Old Men (2007).
Lydbildet ledsager de fabelaktige bildene fra innspillinger i Røros og Tolga, der arbeidet til produksjonsdesigner Lise Hillkirk Olimb, kostymedesigner Miriam Lien, maskør Maria Bjørnnes Hermansen og fotograf Oskar Dahlsbakken må roses. Regissør Dahlsbakken syr sammen bestanddelene med hjelp av den eminente klipperen Kristofer Nordin, og resultatet er en audiovisuelt helstøpt film som tar seg bedre ut enn det fortellingen den framstiller klarer å bære. Likevel, når ambisjonsnivået matches av kunstnerisk og teknisk kompetanse på høyt nivå (hele veien fra skuespill til rekvisitter), så er det mulig å tilgi en viss grad av fortellermessig og tematisk villrede.
En av grunnene til min avmålte vurdering av fortelling og tema er at problematikken knyttet til staten Norges undertrykkelse av den samiske urbefolkningen holdes nokså bestemt i bakgrunnen av fortellingen. Kanskje vil noen mene at dette er et lurt grep for å unngå at filmen blir for tung på labben. Like fullt må det innvendes at filmen går glipp av en aktualisering når denne tematikken ikke betones sterkere. Vi lever i en tid der samenes rettigheter som urfolk fortsatt krenkes i overveldende monn, for eksempel med ulovlig utbygging av vindparker i beiteområder like nord for Trondheimsfjorden. Siden My har samisk bakgrunn, noe som hun selv opplever som skambelagt, havner filmen i en konflikt med seg selv ved ikke å la disse følelsene ta plass i handlingens forgrunn.
Hva som egentlig er Forbannelsens bærende tematikk forblir nokså uklart. Noen momenter (slik som religiøs undertrykkelse og maktmisbruk innenfor og mellom familier) synes i forgrunnen, mens andre (slik som konflikten mellom nybyggere og urbefolkning, og Mys overnaturlige evner) holdes i bakgrunnen. Filmen har likevel et betydelig overskudd av stilmessige idéer og en tilsvarende overflod av sterke skuespillerprestasjoner som gjør den severdig og sørger for at den biter seg fast i minnet. Forbannelsen er en stemningsfilm mye mer enn en klassisk sammenhengende fortelling, og den plasserer seg selv (om det er med vilje eller utilsiktet) i den psykologiske grøsserens tradisjon for umulige plott. Langt fra alt henger på greip; årsaker og virkninger stokkes om på forvirrende måter, men opplevelsen av stedene og rollefigurene som Dahlsbakken og kompani pensler ut gjør likevel sterkt inntrykk.
Det er med andre ord grunn til å se fram til Henrik Martin Dahlsbakkens kommende prosjekter, med forventninger om et fortsatt høyt ambisjonsnivå. Forbannelsen bærer bud om dette, men varsler også at filmskaperen har noe å hente på å fokusere blikket og formidlingen på færre handlingslag og tematiske tråder. Det ligger et uforløst potensial i de ulike forholdene i Mys bakgrunn og opprinnelse som en annen manusforfatter eller produsent muligens kunne ha hjulpet til med å realisere.
Paradoksalt nok står en overflod av idéer i veien for filmens ønske om å bevege og provosere. Likevel sørger skuespillet og stilkomposisjonene for at Forbannelsen sitter igjen i magen.
