I Piggy går den tjukke jenta fra (hat)objekt til subjekt, i et blodig oppgjør med både patriarkat og bygdedyr.

Filmer, TV-serier og realityprogrammer som framstiller overvekt og fedme er interessante analyseobjekter. Den tjukke, og kanskje særlig den tjukke jenta, er en kulturell trope som det er heftet noe stakkarslig og ensomt ved. Etter noen år med kroppsaktivisme og bevissthet rundt stigmatisering er kanskje den oppdragende og ofte nedlatende retorikken som har preget framstillinger av den overvektige litt i endring.

Men fortsatt har overvektige, pussig nok, status som kulturens frastøtte, noe masseproduksjonen av ulike slankeprogrammer i alle varianter (Helsekost Furuseth på NRK er et aktuelt eksempel) understreker.

Pikerommets stengsler

I Carlota Peredas Piggy – basert på en kortfilm med samme tittel fra 2018 – er omgivelsenes forakt for fedme på alle måter eksplisitt og uttalt. Handlingen er lagt til en spansk landsby, der hovedpersonen Sara (Laura Galán) daglig utsettes for mobbing av sine medelever på grunn av kroppen sin. De kaller henne Cerdita (lille gris), som også er filmens spanske tittel. I tillegg til at det refererer til kroppen hennes, henger kallenavnet sammen med at Sara er datter av den lokale slakteren.

I filmens anslag presenteres vi for slakterbutikken der kjøtt hugges opp og pølser lages. Arbeidet med kjøttet er et mulig frampek mot brutalitetene senere i filmen, men henspiller kanskje også på den symbolske ødeleggelsen av Saras kropp som mobbingen fører med seg. Familiebedriften har få kunder, og er i ferd med å utkonkurreres av supermarkedet. I tillegg til å være overvektig og mobbeoffer, har altså Saras familie lav status i landsbyen generelt.

Slakterbutikken har rosa vegger, og Saras rom er utpreget barnslig innredet. Rosa- og pastellfargene som går igjen (Saras sko er også rosa) gir en morsom og litt ubehagelig vekselvirkning mellom Saras kallenavn – smågris – og det barnslige ved henne og tilværelsen hennes. Selv om Sara antagelig går på videregående, er pikerommet småjenteaktig – et tilfluktssted hun oppsøker på grunn av mobbingen, samtidig som hun nesten holdes fanget der av moren, og dermed også i tilstanden som barn.

Rosas hjem fremstår klaustrofobisk, understreket av dunkel lyssetting. Sommeren utenfor trenger aldri igjennom husets murvegger. Når kameraet glir igjennom første etasje, viser det også hvor kort avstanden er mellom de ulike rommene i huset.

Handlingen foregår over ett døgn, og mobbingen av Sara når sitt toppunkt ved bassenget om ettermiddagen. Når hun skal til å gå uti, dukker mobberne Rocio (Camille Aguilar), Maca (Claudia Salas) og Claudia (Irene Ferreiro) opp. De roper skjellsord til henne og tar en håv over hodet hennes, slik at hun får vanskeligheter med å holde seg flytende i vannet. Mobbingen foregår i det skjulte, men en mann som også er i bassenget, og som etter hvert viser seg å være en morder (Richard Holmes), blir vitne til opptrinnet.

Unnslipper håven

Når Sara omsider unnslipper håven, stjeler mobberne sekken hennes, med klær og mobiltelefon, slik at hun blir nødt til å ta seg hjem kun iført bikinien. Mens hun går langs veien tilbake, stopper en bil, noen gutter hopper ut og Sara blir nok en gang trakassert på grunn av kroppen sin. Matt og nedbrutt kommer Sara seg inn på en skogsvei der hun støter på enda en bil. Denne stanser også, men ikke for å hetse henne.

Bak rutene ser hun en blodig Claudia som roper om hjelp, og sjåføren er mannen som vi tidligere så i bassenget. Han gir henne et håndkle, og idet blikkene deres møtes, er det i en slags overensstemmelse der Sara gir sin tillatelse til at han tar med seg mobberne videre. Sara blir altså medskyldig i drapene. Ved ett tilfelle vises dette gjennom parallelle klipp; bilde av et knivangrep avløses av et klipp der Sara skjærer opp vannmelon.

Dynamikken mellom morderen og Sara har i utgangspunktet et spennende potensiale, og i starten av filmen (og i kortfilmen ved samme navn), framstår Saras takknemlighet og sympati iblandet avsky overfor morderen tvetydig og interessant. Hun er ikke bare et offer, men også aktivt hevngjerrig når hun så å si gir drapsmannen sin velsignelse til å gå løs på mobberne. Utover i filmen blir ambivalensen mer eksplisitt, noe som forsterker Saras oppjaga væremåte.

Nikk til mobbeklassikerne

De brutale framstillingene av dynamikken mellom tenåringsjenter og mobbing ispedd horrorelementer gir assosiasjoner til klassikere som Carrie (1976) og Heathers (1988). Noen anmeldere har også trukket paralleller til Catherine Breillats Fat Girl («À ma soer!») – særlig i kortfilmversjonen kan man spore elementer fra Breillats film. Jeg syns ikke Piggy tåler sammenligningen helt.

Det er også store sko å fylle. Fat Girl gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, blant annet spenningen mellom det idylliske og uskyldige premisset som stadig destabiliseres av mer og mer urovekkende og brutale hendelser. Filmene er veldig ulike i uttrykk og tempo, men Piggy kunne kanskje vært tjent med en tydeligere kontrast mellom et mer stabilt utgangspunkt og voldselementene.

Noe tydelig harmonisk eller stabilt nivå finnes ikke i Piggy. Saras utgangssituasjon er nærmest uutholdelig og hun har ingen allierte i livet sitt, med unntak av morderen. Det grusomme som skjer står ikke i kontrast til andre elementer i Saras liv, utviklingen går bare fra vondt til verre. Galan gjør stort sett en god innsats i tolkningen av Sara, men filmen er ganske tettpakket, og det er kanskje grunnen til at rollefiguren av og til blir vel heseblesende.

Der kortfilmversjonen av Piggy holder seeren fast i spenningen mellom det synlige og uvisse, blir spillefilmen noe overtydelig og tværende. Fatshamingen som Sara blir utsatt for er overveldende og kommer fra alle hold; selv de bak kassa på supermarkedet kommenterer at Sara kjøper godteri.

Jeg har sjøl bodd i Spania i oppveksten, og har erfart spanjolenes lemfeldige forhold til å kommentere hverandres kropper – så i en spansk kontekst, er det ikke sikkert at kroppsfokuset og kommenteringen framstår like karikert. Etter hvert i filmen, når spenningen intensiveres og dragkampen mellom hevnlyst og moral får mye fokus, inntreffer det uansett noen litt seige, forutsigbare partier, der mye av det som skjer kunne blitt fortalt mer effektivt og ryddig.

Blodig alvor

Som Carrie, har Sara også en streng og kontrollerende mor, troverdig fremstilt av Carmen Machi. Morens respons på at datteren blir mobbet og kalles Cerdita, er å nådeløst sette Sara på slankekur, selv om det antydes at masingen og kontrolleringen bare øker datterens behov for trøstespising. Moren hundser Sara, buser inn på badet mens hun dusjer og bestemmer at Sara ikke kan sitte i naboens bil fordi hun har mensen.

Mensensporet er kanskje også et nikk til Carrie, og til bølgen av mensen-aktivisme de siste årene, uten at dette følges videre opp. Men sammen med slankekuren viser denne hendelsen hvordan Saras kropp er overvåket av moren; både syklusen og matinntaket er under strengt oppsyn. Morens kontroll er en forlengelse av samfunnets disiplinering der Saras kropp skal formes etter bestemte idealer, om ikke ved egen vilje, så ved tvang. I Saras overvektige kropp ligger en motstand; hun føyer seg ikke.

I Piggy blir Saras ønske om løsrivelse fra morens og samfunnets kontroll en kamp om livet. Og det er gjennom å bestemme over moren, broren og mobbernes liv og død at hun får agens. Siden morderen tar Saras og de trakassertes parti, fungerer han som en pervertert helt eller frigjører. Når Sara likevel ikke «lar seg redde av en mann», men blir fri på egne premisser, er det ikke ved å hensynsløst eliminere sine fiender – hennes vei til frihet går gjennom et annet terreng. Til slutt står hun tilbake blodig og utmattet, men også åpen mot verden.

Piggy er en intens, underholdende thriller og samtidig en betimelig samfunnskommentar. Det skal bli spennende å følge Carlota Pereda, som allerede har en ny film på trappene, videre.