Den danske skrekkfilmen Speak No Evil («Gæsterne») hadde premiere ved Sundance i januar, og har reist til en rekke ulike festivaler siden da. 16. september kommer den på kino i Norge. Tidligere i sommer opplevde jeg filmen på en utendørs nattvisning i 1600-tallsfestningen Kaštel i Pula, og den kroatiske filmfestivalens kunstneriske leder holdt en oppglødd introduksjon, som ble avsluttet med en advarsel: «Jeg sov ikke på fire netter etter at jeg så denne filmen første gang».

I lyset av projektoren og under den klare stjernehimmelen ved Adriaterhavet, ble forventningene til en helt særegen filmopplevelse skapt. Og det innfridde.

Regissør Christan Tafdrup åpner Speak No Evil med en illevarslende og klassisk oppbygget skrekkfilmscene. En bil kjører urolig langs en mørklagt skogsvei, og lyden av truende musikk peker mot at noe skremmende kan inntreffe når som helst. På dette tidspunktet er publikum intetanende om at de kan holde pusten lenger enn de tror. Tafdrups intensjon er nemlig ikke å orkestrere skvettfremkallende øyeblikk, eller hyppig å henfalle til grafiske motiver typisk for sjangeren. Han holder oss på pinebenken, og han gjør det lenge. Samtidig gir Tafdrups pinebenk en annen form for ubehag – en dypere og mindre håndgripelig følelse av det er noe som ikke stemmer.

Filmen åpner i idylliske omgivelser i Toscana, der vi tas med på sommerferien til et dansk par, Bjørn (Morten Burian) og Louise (Sidsel Siem Koch), og deres felles datter Agnes (Liva Forsberg). Behagelige dager varmes opp av sol og kjærlighet for hverandre, og kjøles ned av forfriskende bad og drikke. Det er en kulinarisk opplevelsesreise, et etterlengtet avbrekk fra en monoton hverdag, og samtidig en mulighet til å møte nye mennesker.

Ved bassengkanten veksler Bjørn inviterende blikk med en nederlandsk mann, Patrick (Fedja van Huêt), som også ferierer med sin kone, Karin (Karina Smulders), og deres sønn Abel (Marius Damslev), som er omtrent på samme alder som Agnes. De to familiene møtes senere til middag og trives tilsynelatende i hverandres selskap, med muntre samtaler over mat og vin. De skåler enstemmig og gemyttlig over hvor lik dansk og hollandsk kultur viser seg å være (til forskjell fra den politisk korrekte svenske, bemerkes det), før de reiser hjem til hvert sitt land.

Med avstand til ferien fremstilles Bjørn som et modernitetsoffer, i en midtlivskrise over egen eksistens og mannlighet. Han føler seg ikke fri i den elegante København-leiligheten han deler med Louise (som er innredet etter hennes delikate interiørsmak), og plages av hennes ryddighet og kontrollerende oppførsel. Det er som om han vil noe annet, men samtidig er for ukomfortabel til å uttrykke det. Idet Bjørn får i hende et postkort fra det nederlandske paret, som inviterer dem på besøk til sitt landlige hjem i Holland, blir han merkverdig oppjaget og røsket ut av den kjedsommelige og rutinepregede A4-hverdagen. Louise er derimot mindre entusiastisk og bemerker at det jo virker i overkant pussig å reise så langt for å besøke noen de egentlig ikke kjenner.

Samtidig forstår vi på Bjørns kroppsspråk at han ikke gir slipp på tanken om å reise. Under en parmiddag ser han muligheten til å trekke historien frem i håp om å høste ekstern støtte for egen lyst. Det er som han våkner fra egen emosjonell nummenhet og lyser opp når han forteller om invitasjonen. «Det hadde jo vært fint å ha et vennepar i et annet land», lyder hans håpefulle replikk, mens Louise kontrer miljøbevisst med at hun ikke ønsker å fly og at det er for langt å kjøre bil. Men hvor langt kan det egentlig være, undrer Bjørn, og de finner ut at det kan være snakk om sju-åtte timer. Da blir holdningen rundt bordet at det jo ikke er så veldig stor avstand likevel. Bjørn smiler diskret triumferende i møte med besøkets positive tilbakemeldinger. Når de stiller det retoriske spørsmålet «Hva er det verste som kan skje?», er det allerede avgjort at familien på skal reise på langhelg til Nederland. Totalt uforberedt på hva som faktisk skal skje.

Reisen forløper uten problemer, og det er ikke noe konkret som gir bange anelser ved ankomst til det riktignok dunkle og eventyraktige skogshjemmet, hvor de påtatt joviale hollenderne ønsker dem velkommen. Likevel, så snart den danske familien får tatt inn de første inntrykkene, kommer en snikende og udefinerbar følelse av at noe ikke stemmer. Agnes vil ikke sove på den lille madrassen hun har fått tildelt på Abels rom – og hele familiens forstyrres av de merkverdige og smertefulle lydene som gutten skaper på kveldstid. Patrick forsikrer dem om at Abel ikke har vondt, og at han lager disse lydene fordi han har en sjelden sykdom og ble født med avkortet tunge. Dette gjør også at han ikke kan snakke.

NB: Milde spoilere i de neste to avsnittene.

På kvelden inviteres det danske paret til en lokal restaurant, uten barna som overraskende må bli igjen med en barnevakt som plutselig dukker opp. Bjørn og Louise opplever det nederlandske parets oppførsel på kvelden som så ubehagelig at de bestemmer seg for å pakke og dra i løpet av natten, usett og uten å lage en konfrontasjon. De sniker seg ut til bilen, men snart oppdager Agnes at hun ikke finner kaninbamsen sin. Bjørn, som tidlig i filmen måtte finne samme bamse som Agnes også mistet på Toscana-ferien (hvor en stolt Bjørn ble omtalt som «helt» av Patrick), snur bilen etter å ha sett datterens triste tårer i bakspeilet.

Tilbake i huset oppstår den grenseløst ubehagelige konfrontasjonen. En stotrende Bjørn mislykkes i å forklare hvorfor de ønsket å forlate huset midt på natta. Det nederlandske paret responderer ikke med sinne, men virker lei seg over å ha mislykkes som verter. Det hele ender med at danskene blir værende, og «den gode stemningen» gjenopprettes utover dagen. Men det er naturligvis forbigående. Det skal bli verre. Mye verre.

Speak No Evil er ingen skrekkfilm i tradisjonell forstand. Lenge oppleves materialet som en mørk harselering med sosiale situasjoner, som dissekeres av Christian Tafdrup på en måte som gir assosiasjoner til flere av Ruben Östlunds filmer. Den bekmørke satiren på bekostning av det moderne menneskets oppførsel i møte med større eller mindre ubehageligheter som truer den gode stemningen, er både treffende og morsomt observert. Ofte ligger det ukomfortable i stemningen mer enn dramatiske situasjoner, men på et tidspunkt blir det også umulig å se forbi handlingene som beveger seg fra ubehag til ondskap.

Når den skandinavisktypiske trygghetsfølelsen konfronteres med banal voldsutøvelse, er det som om Tafdrup viser det som en uunngåelig endestasjon – der instinktene for å gjenkjenne og beskytte seg mot slik vold er blitt fremmedgjort av kulturen. Kulminasjonen blir en forestilling av tilsynelatende umotiverte brutaliteter, og konfrontert med spørsmål om motivasjon – stilt av filmens hovedfigurer – svarer de skyldige med en parafrasering fra Funny Games (1997): Ondskapen skjer fordi det tillates at den kan skje. Om denne kynismen har helt samme grad av urovekkende effekt som i Hanekes ikoniske 90-tallsvoldsfilm er usikkert, men den bevisst ambivalente holdningen virker i flukt med filmens idé. Virkeligheten er dessuten ikke alltid ladet med tenkte motiver, og en psykologisk eller rasjonell forklaringsmodell hadde virket malplassert i en satirisk skrekkfilm med blikket rettet andre steder.

Det er selvsagt ingen tvil om hvem som står bak de ondskapsfulle handlingene i Speak No Evil, men filmen handler like mye om å peke harselerende på samfunnet og enkeltmenneskers toleranse og passivitet, som om dét i seg selv er en passiv og umotivert form for ondskap, kun styrt av en trang til å unngå konflikter. Filmen er på sitt beste og tidvis ustyrtelig morsomme, når den kvesser kniven i retning disse sosiale konvensjonene og forventningene – om hvordan vi ønsker å fremstå, hvordan ting skal være for at vi skal holde oss komfortable. Men hva skjer når noe rokker med denne forestillingen? Hva skjer når velbehaget bikker over i ubehag? Hvordan reagerer vi?

Det nederlandske paret møter ingen reell motstand når de ikke tar hensyn til at Louise er vegetarianer (og gjør narr av at hun jo likevel spiser fisk), eller når de lar gjestene betale hele regningen på restauranten. De opptrer ikke etter motpartens forventninger og ønsker. Grenseoverskridelsene kan kun skje fordi de holdes usynlige, fordi viktigheten av å bevare den gode stemningen trumfer instinktene om å si fra før nedbrytningen har eskalert fra bagateller til noe som må reageres på. Som psykisk og fysisk avstraffelse av eget barn.

Det tar lang tid før det går virkelig galt. Tafdrup tar gjerne i bruk effektive sjangerkonvensjoner (hovedpersoner som opptrer ulogisk, tom bensintank, manglende mobilsignal, osv.), men da som varianter av ertende sceneoppbygging – for å tviholde på spenningen eller et uforløst ubehag. Speak No Evil er nervepirrende, ikke for hva den viser, men for hva den unnlater å vise. Tafdrup holder kortene tett til brystet smertefullt lenge, inntil det avsløres hva som faktisk er galt. At det er mer enn kulturforskjeller.

Oppbyggingen i form av det atmosfæriske og foruroligende kammerspillet, det omsluttende naturlandskapet, følelsen av å vente på noe skrekkelig, og et svulstig partitur som stadig griper inn på lydsiden, samt avslutningens grenseoverskridende vold med bibelske elementer, er ingredienser som sammen har en smak av Lars von Trier og hans Antichrist (2009). (Selvsagt uten at Tafdrup helt ennå er på samme majestetiske nivå som sin landsmann.) Geografien og historiens sjokkartede vending gjør det også umulig ikke å tenke på det bekmørke, nederlandske mesterverket Spoorloos (1988) av George Sluizer. Det er definitivt spor av den samme mørke avslutningspondusen i Speak No Evil, uten at den har helt samme gjennomgående nervepirrende suspense-kvaliteter. Om plottvendingen og finalen likevel er snedig, føles den mer som en konstruksjon enn rotfestet i en form for realisme, selv om det føles fullt og helt i samsvar med Tafdrups prosjekt.

Viktig for den bortimot fullkomne formen på filmen er de udiskutabelt briljante audiovisuelle bidragene fra fotograf og komponist. Erik Molberg Hansens fotoarbeid i høstlige farger sender kontinuerlig alarmerende signaler, uten å bli påtrengende, mens det kraftfulle orkesterpartituret av Sune Kølster er sterkt og tungt inngripende, i positiv forstand.

Til slutt må jeg få nevnt at skuespillet holder en tidvis glødende kvalitet. Om det finnes én MVP, er det i Morten Burian som Bjørn; en representasjon av en mann som slites av modernitetens forventninger til mannsrollen, fremmedgjøringen i samfunnet og mulig i konflikt med egen undertrykt seksualitet. Hans bedre halvdel, Louise, er kvinnen som kan virke usympatisk – fordi vi gjerne ser henne fra den misfornøyde Bjørns perspektiv – men det er hennes faktiske instinkter, selv om de viser seg å være rette, som må vike for Bjørns trang til å opprettholde sosial høflighet. Og det er en nytelse å følge Fedja van Huêt i rollen som Patrick, som djevelsk godt bærer samtlige av filmens fasetter av komedie, drama og skrekk på en befriende underspilt måte. Effektiv er også Karina Smulders som den nederlandske kvinnen. Ofte er hun plassert i bakgrunnen, men kanskje er hun likevel den som er aller mest skremmende ved oppgjørets time.

Speak No Evil er overhodet ikke for alle. Antagelig kan den oppleves som langsom, utydelig og uspennende – og til slutt viser filmen at det verste som kan skje er hinsides hva du kan forestille deg. Samtidig har regissør Christian Tafdrup levert en av de rikeste og mest fascinerende verkene i randsonen av skrekksjangeren på flere år.

*