Denne teksten inneholder spoilere som avslører handlingen i filmen.
*
Henrik Martin Dahlsbakkens Prosjekt Z er en satirisk metafilm som ser både skrekkfascinasjon, filmproduksjon og moderne relasjoner i latterspeilet.
Det er snart tjue år siden regissør Pål Øie for alvor introduserte skrekkfilmen i Norge med Villmark. Siden premieren på Øies film i 2003 har vi fått et trettitalls norske skrekkfilmer. Både filmer som utforsker uhyggelige psykologiske tilstander og indre psykiske forstyrrelser, og spenningsmettede slashere av typen blod-og-gørr. Etter mitt syn finner vi høydepunktene fra perioden i titler som Naboer (Pål Sletaune, 2005), Fritt vilt (Roar Uthaug, 2006), Trolljegeren (André Øvredal, 2010) og Thelma (Joachim Trier, 2017). Disse eksemplene illustrerer også mangfoldet og variasjonen innenfor den norske skrekkfilmen.
I senere år har imidlertid noe av kraften og vitaliteten som preget genren midt på 2000-tallet ebbet ut, og ektefølte horrordramaer kommer sjeldnere. Isteden er de ofte blitt erstattet med parodier og pastisjer, og Prosjekt Z kan føyes til på listen over disse. Allerede med Trolljegeren viste André Øvredal at også vi i Norge kan leke oss og fleipe med skrekkfilmklisjeer og finne et stort publikum som er med på notene. Patrik Syversen og Nini Bull Robsahm gikk fra å lage den uironiske grøsseren Rovdyr (2008) til å se med humor på seg selv (og norsk film) i Hjelp, vi er i filmbransjen (2011), der to videobutikkansatte kamerater iscenesetter en audition til innspillingen av en «rollespillhorrorfilm» som ikke eksisterer.
Samtidig signaliserer kanskje den økende mengden produksjoner med meta- eller selvrefererende sjangergrep at norsk skrekkfilm gjennom 2010-tallet nådde et slags modnings- eller kanskje til og med metningspunkt. Filmer som Juleblod (Reinert Kiil, 2017) og VampyrVidar (Thomas Aske Berg og Fredrik Waldeland, 2018) er eksempler som på svært ulike måter krever et selvbevisst publikum, som kjenner genrens regler og som kan smile og flire av etablerte temaer, stilgrep, handlinger eller karakterer.
Prosjekt Z er allerede den syvende spillefilmen fra 31-årige Henrik Martin Dahlsbakken, som debuterte med Å vende tilbake i 2015. Selv om hans tredje film, Cave (2016), kan sies å ha tatt i bruk thrillerens genrekonvensjoner, har ikke Dahlsbakken fremstått som noen typisk genreregissør. Med sin forrige film, Gledelig jul, viste Dahlsbakken riktignok at han mestret komedieformen, som jeg beskrev i min analyse her på Montages. Ved å bruke komedien til å tematisere vår tids problemer, lyktes han med å ta opp aktuelle samfunnstemaer. Spesielt familierelasjonene i Gledelig jul ble skildret med lattermild satire, og selv om noe av dette også er å spore i Prosjekt Z, blir Dahlsbakkens forsøk på humor langt på vei skivebom denne gangen.
Fingerspissfølelsen som er nødvendig for at noe skal bli ordentlig morsomt, eller virkelig skrekkinngytende for den saks skyld, mangler her – så noen særlig vellykket film kan man dessverre ikke si at Prosjekt Z er. Til det er filmen for ujevn og ufokusert. Den finner ikke riktig tonen, eller kanskje skal man si tonene, ettersom det veksles mellom latter og gru. Det settes for mange elementer i spill, og det er for lite originalitet i framstillingen, slik jeg ser det. Humoren blir for innforstått og intern, samtidig som skrekken blir for tam og mild. Som ekspert på lavbudsjettfilm får Dahlsbakken heller ikke like mye ut av midlene denne gangen. Det er billig, og det ser billig ut.
Henrik Martin Dahlsbakken romsterer i skrekkfilmens kostymelager og motivarkiv, og prøver å blande genrer i en vill og gal lek med filmmediet, men det blir rett og slett verken skremmende eller morsomt nok.
De døde våkner
Åpningen av Prosjekt Z slår an tonen. Første tagning er en leken referanse til åpningen av Stanley Kubricks Ondskapens hotell (1980), komplett med svimlende helikopter- eller dronetagninger og hvinende musikk. Vi befinner oss et sted mellom naturen og bebyggelsen, i et sivilisatorisk limbo som ofte preger den klassiske skrekkfilmen. To tekster forteller at tittelen på filmen er «De døde våkner» og at tiden er «November 1989».
Thomas (Arthur Berning) og Rebecca (Iben Akerlie) kjører en stor bobil, og Thomas spør først forsiktig hva partneren tenker på. Idet hun avfeier ham med et kort «Ingenting» blir han aggressiv, men den begynnende krangelen avbrytes straks med at Rebecca kaster opp. Så brytes det av på nytt. Det hele viser seg å være en filminnspilling. «Takk, vi må justere for en til», sier regissøren Julie (Eili Harboe), og diskusjonene i teamet starter. Alle synes å ha en mening om dialogtempo, spillestil, lydopptak og lyssetting. Fotografen og regissøren begynner å krangle. Lydmannen har også noe han skulle ha sagt. Skuespillerne vil innynde seg eller ha kaffe. Det hele observerer vi fra en statisk, ubrutt tagning i omtrent tre minutter, som avsluttes idet fotografen ser inn i linsen og forstår (litt senere enn oss) at filmopptaket har rullet videre «ved et uhell».
Det blir altså raskt klart for oss at Prosjekt Z er en film om film, og en film som gjør narr av det å lage film. Rebecca kaster opp, men inne i bilen og slik at hun får spyet på buksene. De har ikke tatt høyde for dette under innspillingen. Regissøren er bekymret for dialogens tempo og vil ha mer snert over replikkvekslingene, mer ping-pong, som Tarantino, sier hun. At dette er en hjelpeløs filmproduksjon, der ingen riktig kommuniserer godt med hverandre, og at innspillingen er amatøraktig og retningsløs, er klart allerede før to nye tekstplakater informerer oss tilskuere om at dette dreier seg om en studentproduksjon. En gruppe studenter er på vei til et nedlagt hotell for å lage en zombiefilm. Et genreverk med «et dypere budskap», som regissøren sier. Filmen vi ser er satt sammen av opptakene de etterlot seg. Prosjekt Z vil altså forsøke å bygge en slags bro mellom Ondskapens hotell og The Blair Witch Project (Myrick/Sanchez, 1999), to svært ulike portalfilmer i den moderne skrekkfilmens historie.
Innledningen av filmen har introdusert en rekke mindre handlingstråder. Ikke minst at forholdet mellom regissøren Julie og fotografen Felix (Vebjørn Enger) er dårlig. De to er et par, men Felix er mer opptatt av å flørte med Iben enn å støtte kjæresten sin, og hans «motstand» som han kaller det – hvordan han stiller spørsmål ved Julies kunstneriske valg – undergraver ikke bare hennes autoritet, men også deres forhold. Vi har også fått et frampek på den glidende overgangen mellom skuespillernes identitet i filmen-i-filmen og på settet. Når de «er i karakter» og når de er seg selv blir stadig mer usikkert.
Det veksler mellom tre ulike virkelighetsnivåer i Prosjekt Z, og spenningene mellom de tre nivåene skal skape humor og satire. For det første er det filmen-i-filmen. Dette er historien om Thomas og Rebecca. De kjører på en hund, og Rebecca går opp til et forfallent hotell for å varsle eieren. At hotellet er fullt av zombier kommer ikke som noen stor overraskelse. Det andre nivået er selve innspillingen. Temperaturen blir ikke mindre av at de plukker opp skuespilleren Dennis Storhøi. Han er litt av en selvopptatt diva, som soler seg i svunnen glans, og som krever mer oppmerksomhet og profesjonalitet. Dette bidrar til å øke noen av de mange små konfliktene på settet. Det tredje og siste nivået er bakom-filmen som fotografen Felix og lydmannen Leon (Jonis Josef) lager, og alt det som skjer utenom innspillingen.
Ytterligere et spenningsnivå bryter inn og skaper problemer for produksjonen. En meteorittsverm treffer området, og filmteamet blir bedt av politiet om å holde seg inne. Leon og Felix gir selvsagt blaffen i alle gode råd og undersøker meteoritten, en type risikovillig oppførsel som hører til skrekkfilmens standardklisjeer. Her leker Dahlsbakken med et flertall av filmreferanser, fra The Little Shop of Horrors (Roger Corman, 1960) til Alien (Ridley Scott, 1979). Det er litt underlig at filmnerden Leon (som tidligere har referert til Den 13. krigeren [1999] overfor Storhøi) ikke også nevner Alien idet han oppsøker en utenomjordisk, egglignende meteoritt som åpner seg og oser av organisk materiale, men det får gå. Åpenbart har et insektlignende monster landet på den norske landsbygda, og den utenomjordiske skapningen tar etter hvert bolig i… Dennis Storhøi. Dermed er ondskapen på plass, og går inn for slakt av alle på hotellet.
Prosjekt Z har ikke bare én slutt, men minst tre, noe som bidrar til ytterligere forvirring omkring ulike virkelighetsnivåer i fortellingen. Det ser ut som om regissør Julie og innspillingsleder Maria skal være to final girls som slipper unna tingen fra verdensrommet, men nye scener fra bobilen utspiller seg plutselig på engelsk, med andre skuespillere. Så viser det seg at dette også er en del av filmen-i-filmen, eller kanskje er det oppfølgeren? Eller er sluttscenen fra en filminnspilling der Eili Harboes karakter har skrevet en film om opplevelsen vi har sett henne gjennomgå med studentfilmproduksjonen av «De døde våkner»? Ytterligere en slags slutt kommer midtveis i ettertekstene. Da ser vi den siste av en serie små videosnutter som Felix og Leon har laget, for sosiale medier. Denne gangen er de tilbake i guttekollektivet hvor de bor, og de harselerer over tittelen på studentproduksjonen de skal i gang med.
Skrekkparodi og samfunnskommentar
Først og fremst kan vi regne Prosjekt Z som en kjapp og billig skrekkfilmparodi. En lek med alle de grep, konvensjoner og klisjeer som preger genren. Det er kanskje nettopp som en slags gjettelek for genreentusiaster at filmen har sin fremste verdi, og metafilmaspektet tilfører ytterligere et nivå av refleksiv humor. Noe av leken føles gammeldags, som at Dennis Storhøi spiller hotelleieren Mor Monsen i drag. Dahlsbakken har tidligere tematisert flytende, moderne seksualitet i sine filmer, og cross dressing var et sentralt motiv i Rett Vest (2017). I Prosjekt Z er imidlertid det faktum at Storhøi kler seg i kvinneklær mer en referanse til gamle skrekkfilmer.
Alle velkjente genreelementer synes å være med. Det hjemsøkte huset spiller selvsagt en avgjørende rolle, og zombiene oppfører seg som zombier skal. Noen av de morsomste øyeblikkene kommer tidlig i filmen, da Leon gjør narr av zombiefilmer og Arthur Berning kommenterer at han kommer til å dø først. «De fra Stavanger dør først», som han sier. Her kommenterer filmen også det noe ihjelslitte ved at uhyggen finner sted på landsbygda og i naturen, noe som ikke bare er en konvensjon i genren som helhet, men som har vært ekstra betydningsfull i den norske skrekkfilmen.
Selv om Prosjekt Z neppe er en film som skal tas for alvorlig, og heller ses som en gjettelek for å finne referanser til andre skrekkfilmer, og selv om den fleiper med det aller meste i en slentrende tone, benyttes likevel genreparodien og fleipen til å kommentere noen av samtidens mange utfordringer og problemer. Noen ganger med tunga rett i munnen, som når unge menneskers mediegjennomsyrede verden skildres. Det som ikke er på Snapchat og Instagram finnes ikke for disse menneskene, og når en meteoritt treffer en bil løper man ikke til for å hjelpe sjåføren. Isteden filmer man det hele med mobilen først. Andre ganger blir det ikke like treffende og morsomt, som når klimabevissthet og feminisme får sine små sleivspark.
Et viktig underliggende tema som filmen ufrivillig eller bevisst kommenterer er moderne maskulinitet, og det man med et godt engelsk uttrykk kan kalle bro culture. Spesielt Leon og Felix gir uttrykk for en slik giftig guttekultur, og noen ganger er filmen mer på lag med dem enn å avsløre deres tankeløse og naive holdninger. Dennis Storhøis karakter er også knyttet til en giftig maskulinitet i sine mange temperamentsfulle vendinger og svulstige sitater. Når han setter seg ned for å lage en såkalt self tape til Spike Lee, er det ikke tilfeldig at det er en gammel barsk soldat han spiller.
Noe av det som gjør at humoren i Prosjekt Z ikke virker så godt, er nettopp hvordan Dahlsbakken på den ene siden gir uttrykk for en gutteaktig provokasjonskultur der oppkast og andre kroppsvæsker står sentralt, og hvordan denne guttekulturen spilles ut med åpenbar fascinasjon. Ikke for å avsløre det problematiske, pinlige eller umodne, men for å vise fram tøffe og selvsikre gutter. Det kan ikke være tilfeldig at Leon og Felix under rulleteksten får det aller siste ordet i filmen. I den spontane videoen, laget i guttekollektivet der de bor, fleipes det med mødre som liker analsex mens en av kameratene valser rundt uten underbukse. Det er ikke morsomt. Det er bare pinlig.
Jakten på maskuliniteten er et hovedtema i mange av Henrik Martin Dahlsbakkens filmer. Det er imidlertid skildret på svært forskjellige måter, fra transfaren i Rett vest til måten en av de myke mennene i Gledelig jul tar et oppgjør med sin egen passivitet og blir deilig brutal mot sin hustru. Som selvsagt elsker sin nye virkelig mandige mann. I Prosjekt Z er guttekulturen en slik utforskning, men uten tilstrekkelig kritisk og satirisk distanse. Det er snarere den svake mannen, eller kvinnene, man skal le av. De forstår ikke at de forholdene de er i ikke fungerer, og heller ikke hvordan språket bidrar til å løse opp eller avsløre sprekkene i relasjonene til kjærestene.
Språk og kommunikasjon
I Dahlsbakkens Gledelig jul er språket helt avgjørende – som et redskap for å forstå verden, og som en måte å nærme seg de andre på. Moderne terapi- og selvhjelpskultur blir kritisert med skarp humor, samtidig blir måten rollefigurene i filmen snakker forbi hverandre på et tegn på deres manglende evne til dialog eller virkelig å se den andre. Språket reduseres til floskler, svada og sjargong, eller blir et hinder – snarere enn et redskap – for kommunikasjon.
Fravær av kommunikasjon innad i filmteamet etableres som et hovedmotiv helt i begynnelsen av Prosjekt Z. At dette også preger forholdet mellom regissøren Julie og fotografen Felix er åpenbart. De snakker ut etter en krangel på settet, og Julie sier det i klartekst: «Ja, men du hører ikke hva jeg sier». Svaret fra Felix er typisk for måten de snakker til hverandre på, med passiv aggresjon som hovedsignal for undertrykte og uuttalte følelser: «Det er vanskelig å høre hva du sier når du har den tonen». At tonefall og intonasjon er avgjørende for at språk skal bli genuin kommunikasjon er noe filmen kommer tilbake til gang på gang, gjennom scener der skuespillerne ikke riktig finner tonen og må ta opptakene om og om igjen.
Språket blir på en forunderlig måte både tappet for og ladet med mening på en og samme gang. Tidlig illustreres det hvordan svada og floskler og pseudo-språk kan være morsomt, idet regissøren forteller om sine vidløftige visjoner for det vi allerede har sett er en amatørmessig studentskrekkfilm. Gapet mellom visjon og realitet blir så stort at det kaller på latteren. Langt senere møter vi Julies mor (Laila Goody), som ringer på FaceTime for å høre hvordan det går. Hun er velmenende og prøver å se kvaliteter i datterens prosjekt, og ser zombiene som symbol og tegn på noe annet enn monstre. Her gjør Dahlsbakken narr av svulstig tolkningsspråk på en treffende måte. Det er også morsomt når diskusjonene om hvilke ord som skuespillerne i filmen-i-filmen skal si blir absurd. Skal ordet «føkkings» med eller ikke? Det antydes at dette er snakk om å finne en presis nyanse, og da blir nettopp det unyanserte ordet «føkkings» det som gjør samtalen både absurd og latterlig.
Det er også symptomatisk for måten språket brukes på i denne filmen at ord ofte er for sterke. «Jeg tror det er litt mye», sier regissøren til Arthur som spiller Thomas. Han prøver å dempe seg, men hver eneste tagning blir en variasjon av samme desperate, fortvilede banning. Han er altfor grepet av situasjonen og rollen til å endre nivået gjennom språk og intonasjon. I bakgrunnen, utenfor bobilen, må Iben som Rebecca kaste opp gang på gang. Julie er ikke fornøyd med skuespillet og språket, og gir til slutt instruksjon ved å skrike. Slik tar Arthur omsider hintet og bryter ut i et skrik i stedet for ord, og da er regissøren med en gang fornøyd med tagningen.
Språk erstattes av banning, gutturale lyder og skrik, eller brukes nærmest som en trøst. Her er det en tydelig kjønnsdimensjon i filmens fortelling. Innspillingslederen Maria (spilt av Regina Tucker, også kjent som artisten Myra) har som oppgave å mildne gemytter og stryke alle egoer med hårene slik at produksjonen kan komme i havn, og det er typisk at når hun trøster, eller når Julies mor tolker, blir dette øyeblikk der vi ler av karakterene. Når Leon og Felix fleiper på guttemanér er det snarere meningen at vi skal le med karakterene.
Hvordan språk og kommunikasjon i Prosjekt Z knyttes til kjønn blir tydelig i et par scener som åpenbart er ment å være morsomme, men som heller blir mest pinlige og kleine. En kveld etter at en opptaksdag er ferdig ringer Arthur til sin kjæreste Alex. Han blir stuss idet han oppdager at kjæresten henger ut sammen med en av sine kompiser (Ole Christoffer Ertvaag, i rollen som seg selv), men vil ikke riktig ta innover seg det vi tilskuere forstår umiddelbart. «Vi må ikke snakke sammen nå», sier han til kjæresten etter at hun har fortalt ham at det er slutt. Han later som om han ikke har hørt, og at linjen var dårlig, og satser på å vinne henne tilbake ved å fortelle om en ferietur han har bestilt for de to. Senere er det han som vil snakke med henne, men han er beruset og noen har skrevet «kug» i pannen hans da han tok seg en lur på sofaen, så samtalen blir ikke som han ønsker. Så avbrytes det hele av Dennis, universets hypermaskuline farsfigur, som blir styrt av tingen fra verdensrommet. Riktignok er Storhøi latterlig pompøs, selvhøytidelig i n-te potens, og typisk norsk i sin selvgodhet, men han er likevel et slags sentrum i fortellingen, som alle beundrer. Og nok en gang løses alt opp i skrik.
Om forholdet mellom Arthur og Alex, eller forholdet mellom Julie og Felix, er latterlig med alle sine klamme følelser, misforståelser og doble motiver, er Dennis Storhøis råd til de unge glassklart. «Det er bedre å holde kjeft», sier han, som en endelig kommentar til forviklingene språket kan skape. På denne måten tematiseres kommunikasjon på en interessant måte, selv om motivet ofte knyttes til en kjønnsdimensjon der gutteaktig bro culture framstår som mer direkte, usminket og ekte, mens jentenes følelser er indirekte, falske og kleine. Måten karakteren Iben framstilles på i filmen er også problematisk, og også hun velger å spille inn en Snapchat-video på do mens monstrene angriper. Det hele blir mer kuriøst og pinlig enn spennende og morsomt.
Hjelp, vi lager zombiefilm
Den klassiske filmfortellingen opererer som regel med det som gjerne kalles en dobbel intrige. I Prosjekt Z er det snakk om et helt intrigenettverk, som gjør fortellingen mer sammensatt og komplisert, men også forvirrende. Selvsagt er dette kalkulert, og helt mot slutten vitser Dahlsbakken også selv med dette gjennom en liten replikk. «Vet dere hva som er sant eller ikke sant i fortellingen», spør en på settet, og ytterligere en forklaring på mange av de rare hendelsene vi har sett lanseres.
Denne overflatekompleksiteten kan kanskje bidra til at oppmerksomheten holdes ved like, men som komedie er Prosjekt Z mindre vellykket enn fjorårets Dahlsbakken-komedie Gledelig jul. Humoren spriker for mye, når latteren er et uttrykk for angrepshumor blir det lett pinlig, og guttehumoren er ikke treffende og satirisk nok. Det virker som om all selvironi er reservert for selve skrekkfilmparodien, og ikke helt har fått innpass i andre deler av filmen.
Som alltid er det imidlertid elementer å bli imponert av i en film av Henrik Martin Dahlsbakken. Noen av de lange tagningene viser et spesielt grep – og glede – over selve filmhåndverket, som er beundringsverdig. Leken med ulike medieformer og nivåer i fortellingen er også imponerende. At Dahlsbakken kjenner sin skrekkfilmhistorie er også åpenbart. Som nevnt er dette en film som egner seg utmerket som en gjettelek der man kan jakte på filmreferanser.
Det er med en kjærlig undertone at Dahlsbakken gjør narr av konvensjonene og klisjeene i genren, og parodien er kompetent utført, med leken oppfinnsomhet, og blir det mest fornøyelige i filmen. I mange scener viser regissøren også dobbeltheten til konvensjonene og klisjeene. Selvsagt må rollefigurene stikke en hånd inn i et slimete objekt som ligner et egg og som har kommet fra det ytre rom, og selvsagt må de også ned i kjelleren for å lete etter en sikringsboks i mørket. Ofte smelter latter og gru sammen på en forunderlig måte, slik at vi forstår både hvorfor vi ler av de velbrukte klisjeene, men også hvorfor konvensjonene faktisk fungerer.
Til syvende og sist er imidlertid Prosjekt Z en film som ikke riktig finner tonen. Den vil for mye og samtidig for lite, og blir verken morsom eller spennende nok. Selv om det finnes morsomme øyeblikk, og underfundige replikker, er Prosjekt Z altfor løs i fisken, uvøren, ujevn og episodisk. Vi blir også litt usikker på noe av humoren, som kaller på et grøss av pinlighet mer enn en befriende latter. Om det pinlige er intendert eller ikke forblir usikkert.
Villmark satte i gang det norske skrekkfilmeventyret i 2003. Her var det et fjernsynsteam som skulle sveises sammen under en hyttetur før innspillingen av en reality-serie, men teamet ble snarere testet av en seriemorder i skogen. Filmen sluttet i en leken referanse til Ondskapens hotell, og en siste vri på en spennende og omtumlende genrefortelling. Prosjekt Z åpner med en referanse til samme Kubrick-film, og slutter i samme overraskende og omtumlende vending der film og virkelighet problematiseres, men underveis blir filmteamets test av utenomjordiske vesener en tam parodi.
Ringen er imidlertid neppe sluttet, og selv om de nye skrekkparodiene viser at den norskproduserte skrekkfilmen har nådd en ny fase, håper vi på nye filmer som kan blåse liv i konvensjonene igjen. Kanskje gjør Dahlsbakken det selv, i sitt periodeskrekkdrama Possession, som nylig er spilt inn og etter sigende skal få kinopremiere i 2022.
