Denne analysen er skrevet i forbindelse med filmens videolansering.
Kvinner fra Venus og menn fra Mars: Frode Nordås’ På bølgelengde var sannsynligvis den mest upretensiøse norske filmen i hele 2011. En god ting kanskje, om man er redd for å bli domfelt etter janteloven. Men hva skal vi egentlig med atter en sjangerfilm, denne gangen en romantisk komedie, med norsk natur, lokalkoloritt og sosiale mønstre fra utkantstrøk?
Et retorisk spørsmål, egentlig. For selvfølgelig er det ikke noe som helst som tilsier at distriktsnorge ikke skulle være det perfekte stedet å oppgradere og fornye denne kommersielt potente sjangeren. En mulighet til å fronte andre erfaringer. Spille på, og motbevise, stereotypiske forestillinger om trausthet, tilforlatelighet, manglende ambisjoner og tradisjonelle kjønnsrollemønstre. En mulighet til å produsere et dynamisk forviklingsplott basert på forelskelse og intriger i et miljø som er mer gjennomsiktig enn den anonyme urbane tilværelsen (som vi for øvrig ikke er så altfor bortskjemt med her på berget). Til å utforske mekanismer som sosial kontroll, definerende normfellesskap og sosial avhengighet gjennom komedien. Og ikke minst, en mulighet til å gjøre relevans av spørsmålet: kjærlighet i byen og kjærlighet på landet, er det egentlig kvalitetsforskjellig?
Dermed det mindre retoriske spørsmålet, er På Bølgelengde en film som griper denne muligheten? I begrenset grad, vil jeg nok si. Riktignok er den romantiske forviklingskomedien om paret Vivian og Jonny hensatt til rurale vestlandsstrøk, nærmere bestemt i Stord-området, men filmen gjør seg til tider til eksponent for en moral som er salige Bollywood verdig. Fiskeren Jonny og frisøren Vivian har vært sammen en god stund, uten at vinglepetteren Jonny har fått somlet seg til å fri. Og før han innser alvoret i denne slumretilstanden, er toget altså på vei ut fra perrongen. For i dette uskyldige universet er selve livsprosjektet for enhver kvinne å bekjempe alle forhindringer på vei mot giftemålet.
Vivian vil gifte seg. Og klarer hun ikke å overbevise Jonny om at det er akkurat dette han også innerst inne vil, trass i mer umiddelbare ønsker om å forbrødre i drukkenskap med kompisene på galeien, eller fortsette å dyrke sin lidenskap for motorcross, så er det altså det nest beste som gjelder. I kulissene lusker Jonnys erkerival (på motorcross-banen som på kjærlighetsstien), testosteronbomben Jan-Perry, som på selveste vulgærversjonen av nordnorsk velter ut den ene mer misogyne bemerkningen enn den andre. Han er så absolutt en mann av den gale sorten, det vil si de som har web-cam på soverommet og andre uedle hensikter. At han i det hele tatt kommer i betraktning som potensiell make, er vel mer enn noe en bekreftelse på Vivians desperasjon etter å bli gift. Komisk? Eller deprimerende kvinneframstilling? Jeg er neimen ikke sikker.
Nå er komedien naturligvis ikke et format med noen selvsagt omsorg for sine karakterer. Tvert imot er det et univers som gjerne krever overdrivelse i en eller annen form, og hvor stereotypier ofte kan fungere. Dette gjør at mange komedier ofte kan være moraliserende eller didaktisk på et litt uangripelig – eller ansvarsfraskrivende – vis, gjennom presentasjonen av karakterene som korttenkte, stolte, naive og det som verre er. Vi ler fordi vi vet bedre. Og samtidig bekrefter vi oss selv som del av et normfellesskap, en sosialt integrerende enighet. Men latteren føles ikke like presserende om opplevelsen av overlegenhet ikke ledsages av et element av gjenkjennelse.
Når filmen insisterer på at kvinner og menn er forskjellige, er det på sett og vis legitimert i komiske ambisjoner grunnet i kommunikasjonsproblemer. Her representerer Jonny det moderne, frie og egoistiske. Vivian det tradisjonelle, trygghetssøkende og altruistiske. Jonny realisten. Vivian romantikeren. Og stereotypifiseringen understrekes da også i en slags selvparodierende gest: I en sentral scene etter at det nok engang har skjært seg med Vivian da han var på nippet til å vinne henne tilbake, plukker Jonny opp et eksemplar av boka Kvinner er fra Venus, menn er fra Mars. Og hvor ikke, om på stedet hvor man gjerne kjøper litteratur i distriktet, nemlig på bensinstasjonen. Her trer Jonny inn i karakter som den virkelige antihelten – forkommen i kvinnens kompliserte emosjonelle univers, men like fullt drevet av oppriktig kjærlighet og hengiven dedikasjon. Forsøket vinner ikke frem, men vitner om at han ikke lenger er redd for å dumme seg ut ved å ikke fremstå som mann, og hva er det om ikke en ekte romantiker?
Kjønnsstereotypier er et nokså konvensjonelt sjangertrekk og så utbredt i formatet at det er verd å spørre seg om moderne likestilling og romantisk komedie er uforenelige størrelser? Og dog. Tenk på gnistrende Katharine Hepburn og Spencer Tracy i Adams ribbein fra 1949, hvor radarparet spiller et gift advokatektepar som møtes på jobb i retten. Who wears the pants in your family?, var tagline i filmens reklamekampanje.
Vi gifter oss
Etter et til tider ellevilt forløp gjennom biljakter og hjemmelaget funk, der Jonny blant annet har kidnappet Vivian, The Graduate-stil, og paret har vært gjennom like mange seremonier som i romkomen over alle Fire bryllup og en gravferd, slår til sist den romantiske komediens matematiske nødvendighet sløyfe på visa, og Vivian + Jonny er ren algebra. Jenter får det jenter vil ha, med like deler list, manipulasjon, overbærenhet og handlekraft, slik vi allerede så i 1961 i Jean-Luc Godards forunderlige En kvinne er en kvinne. Og Jonny får kurert forholdspanikken, et obligatorisk rituale i overgangen til voksen fra forvokst tenåring. (Om vi altså ikke skal se dette som en prequel til Nils R. Müllers Vi gifter oss (1951) – det er nå ”moroa” begynner.)
For har man noen grunn til å ønske seg noe annet i livet enn ekteskap og barn? Hva risikerer man om man ikke er villig til å ofre bilcrosskjøringa i helgene til fordel for innflytningsfest hos venneparet? I På bølgelengde er det å tre utenfor dette mønsteret lik med amoral, og de forviste representeres ved rivalen Jan-Perry og hans like perverterte entourage. De er den kroppsliggjorte trusselen mot kjernefamilien – utro, sexfikserte, respektløse og egoistiske på grensen til sosiopati.
Det kan lett oppleves som om filmen i stor grad skildrer et univers der alt gjøres på tradisjon – kjønnsrollene, giftemålet, ungene – festen i samfunnshuset. Det gir uttrykk for en konformitetsdyrking som ikke gjengis som undertrykkende, men som et slags teleologisk, automatisk mål. Kanskje er det en sorts parodisk pedagogikk, men jeg kan ikke la være å føle at det står i fare for å bekrefte de mer fordomsfulle forestillingene om livet i norske rurale strøk. I representasjonens navn – er dette troverdige forestillinger om bygdenorge? Å tviholde på et enhetlig bilde som dyrker tradisjonen, og legitimerer at det er greit å ikke ha ambisjoner om å utfordre sosiale og kulturelle mønstre? Hvor samfunnet er en uendelig iscenesettelse, et teater hvor man gjentar sine foreldres eller forfedres roller, og hvor forandring og løsrivelse skaper brudd og truer ideen om faste og stabile identiteter. Hvor er det nye, naturromantiske Norge, med festivaler på hver fjellhylle og proklameringer om safting, sylting, hjemmevevd iPad-etui og kortreist mat?
Norsk romantisk komedie
Det er naturligvis ingen grunn til å mistenke at realisme her er blant filmskapernes mål, selv om det kanskje er noe litt ufrivillig ”realistisk” over kulisser, kostymer og lyssetting: Dette er en lavbudjsettfilm, nærmest en dugnadsfilm å regne, som så absolutt preges av det, ikke minst i produksjonsdesign og i festscenenes begrensede antall statister. Regissør (og manusforfatter, produsent, distributør) Frode Nordås har uttrykt et ønske om å lage en lokalt forankret filmfortelling, og historien er inspirert av en sak i lokalavisa Sunnhordland om et par som ble tatt i promillekontroll på vei i sitt eget bryllup. I stedet for å gå lange runder med støtteordinger, sponsorer og potensielle produsenter, har han samlet gjengen og satset arven. Filmens produksjonsmetode gjør dette litt ujevnt – både hva gjelder skuespillerprestasjoner og lyssetting. Det kanskje mest påfallende er at filmens virkemidler i større grad blir brukt fortellende enn ekspressivt: belysningen bidrar ikke som stemningsskapende element, det gjør sjelden også fotografi og billedkomposisjon. De gode replikkene er få, og komikken hviler på situasjonskomikk heller enn skruball.
Når det er sagt, så er dette ikke verre enn flertallet norske romantiske komedier, der Mirakel (Thomas Kaiser, 2006) er et av mange flaue eksempel, for ikke å nevne Kvinnen i mitt liv (Alexander Eik, 2003) med den (riktignok sjangermessig programmatisk) usannsynlige utroverdige foreningen av Ane Dahl Torp og Thomas Giertsen. Filmer som hadde atskillig større budsjett enn På bølgelengde. Faktisk er det her noe forfriskende over miljø, og ikke minst, hovedrolleinnehavere. På tross av replikkleveringene som veksler mellom komisk realisme og revy, aksepterer jeg etter hvert Vivian og Jonny som virkelige mennesker i en slik grad at jeg faktisk ønsker å se de lykkelige sammen. Det er ikke sjarmfritt, kanskje nettopp på grunn av den komplette mangelen på jåleri. Og det er alltid en fornøyelse å se nye fjes på film. Likevel, enn så mye jeg beundrer grasrotinitiativer, må jeg innrømme at jeg opplever det som kunstnerisk blindspor med nok en film som forholder seg til sjangeren uten forsøk på distanse.
Hvorfor finnes det så få norske romantiske komedier? Jeg husker at regissør Elsa Kvamme stilte dette spørsmålet i Rushprint for noen år tilbake. Kvamme spurte hypotetisk om vi var for nedtynget av Ibsens demonisering av kjønnsdriften og hans hang til å la det hele ende tragisk. Kanskje er det sadisten i meg, men sant å si hadde jeg foretrukket om det var tilfellet.
De fleste av oss har det alt for godt i Norge til å dyrke behovet for å flykte inn i motstandsløs feiring av den store og evige kjærligheten eller annen eskapisme. Det kan vi overlate til USA, resten av Europa og alle de andre som trenger det.
