Regissør Kjersti Helen Rasmussen spillefilmdebuterer med Marerittet, et særegent nytt verk i norsk film og et originalt tilskudd til den mer etablerte norske grøssersjangeren.

Med lett hånd har Stian Kristiansen laget en emosjonelt vakker film om mennesker som forløser kunsten og kunsten som forløser livet, via en uimotståelig Eili Harboe som framfører tenåringens kvaler med sårhet og sjarm.

Vi går gjennom undersøkelsessekvensen bilde for bilde, filmens mest imponerende del, en kontrollert kakofoni av bilder og lyd, framført med kontemplativ intensitet.

Vi fortsetter dypdykket ned i Thelma, ved å se på Joachim Triers mange elegante visuelle løsninger, ekko og speilinger, og vi gjenopptar tråden fra vår Analysen-artikkel når det gjelder motiver og helhet.

«All den tid filmen følger den klassiske tanken om at rollefigurer skal utvikle og forandre seg, og setter menneskets kreativitet og fleksibilitet i sentrum, støtter den seg i svært stor grad på klisjéfulle typer og konvensjonell filmgrammatikk for å bevege seeren.» [22]