Norske byggeklosser kan ikke sies å være radikal eller progressiv, men sammenlignet med majoriteten av kommersielle kinofilmer, er det oppsiktsvekkende at den bevisst unngår forslitte ideer om «kvinner og menn».

Grand Hotel bruker velprøvde Hollywood-grep til å lage en enkel film med bred appell, og kan sees som et forsøk på å lage et drama for voksne basert på en barnefilmoppskrift – en historie om den ensomme gutten som finner en venn.

«Synsvinkler, perspektivendringer, ansiktsinnramminger, linsevridninger og et utall audiovisuelle motiver, skaper en filmatisk følelse av å se med og gjennom barna. Et vesentlig grep for å fange rollefigurenes opplevelse av verden. » [1]

«Med Doktor Proktors prompepulver skisserer ikke regissør Arild Fröhlich bare en uvirkelig virkelighet og en selsom verden, men han gjør dette med et gjennomgående interessant filmatisk håndlag.» [2]

I et norsk filmlandskap preget av trettende anstendighet og "den gode historien", er Arild Fröhlich en redningsmann. [4]