Arild Fröhlich har åpnet en filmatisk lekegrind som er rimelig unik i norsk filmsammenheng, men likevel er han sjeldent nevnt blant våre største regissørnavn.
En sentral del av den pågående, kritiske norske filmdebatten er at vi har en svært mager ansamling med lekne, virkelig særpregede filmstemmer. Ettersom Norge tidligere – med noen hederlige unntak – nesten ikke klarte å lage film i det hele tatt, begynte vi årtusenet med å bejuble den stabile kvaliteten til den såkalt «gode fortellingen». Istedet for å lage kunst, ble norsk film et slags nasjonalprodukt som skulle oppfylle bestemte kvalitetskrav, og som ble anerkjent på bakgrunn av dette. Tydelige karakterer, noenlunde realistisk dialog og klassisk dramaturgi var basale egenskaper som på bakgrunn av å være prestert i Norge nesten ble sett på som oppskriften til noe fantastisk.
Den norske filmskolen var på mange måter selve forbannelsen; de nevnte egenskapene ble rendyrket og filmskaperne som spaserte ut i Lillehammer-sola etter tre års utdanning endte med å lage forbausende like filmer. Så kan man selvfølgelig stille meg til veggs og angripe usakligheten i argumentet og de manglende nyansene. For selvfølgelig kan man spore innbyrdes forskjeller mellom disse avgangselevene – og så videre. Men dypest sett er de som oftest flere sider av samme saklighet; ytterst konvensjonelt formspråk, skoleflink dramaturgi og forsiktige forsøk på svelgelig dybde. I seg selv er det ikke nødvendigvis noe galt i å lage film på denne måten, men selv har jeg merket et stadig eskalerende savn etter noe mer lekent, konfronterende og frekt i norsk film – noe som virkelig føles inspirert.
Derfor har jeg i lengre tid ønsket å rette litt oppmerksomhet til Arild Fröhlich, som for meg – ved siden av Joachim Trier – har seilet opp til å bli den mest interessante av de siste årenes ferske filmskaperne. Riktignok vant han fjorårets Amanda-pris for beste regi (som vel var utdelingens eneste positive overraskelse), men utenom denne anerkjennelsen synes jeg Fröhlich har fått forstummende lite oppmerksomhet. Ikke minst har norske kritikere neglisjert ham fullstendig, og bladde sjeldent opp mer enn middelmådige terningkast for verken Pitbullterje eller Fatso. Fröhlichs første verk som regissør var den moderne tv-klassikeren Ut i vår hage, og selv om Bårde Tufte Johansen, Harald Eia og Atle Antonsen skal ha æren for ideene, og han samarbeidet om regien med Ole Martin Hafsmo (Switch), er det tydelig at Fröhlich har stått for mye av den visuelle utformingen. Ut i vår hage er egentlig en samling sketsjbaserte flettverkskortfilmer, og den visuelle humoren er en helt essensiell ingrediens som opplagt har vært med på å gi serien kultstatus. Ikke minst viser regien en teft for å mestre ulike sjangre og formspråk -- gjerne i én og samme episode. Parodiene av alt fra NRK-program til tvilsomme norske filmklassikere må selvfølgelig tilskrives komikertrioen, men de visuelle pastisjene ligger hos Fröhlich.
Dette bragte Fröhlich elegant over til sin første langfilm, Pitbullterje – et klassisk mobbedrama filtrert gjennom sprelsk visualitet og regigrep som er befriende politisk ukorrekte. Filmen handler på mange måter om barns virkelighetsflukt; Pitbullterje flykter inn bak sitt eget kroppsfett og pansrer seg mot omverdenen ved å ha en truende og aggressiv natur. Han påkaller seg negativ oppmerskomhet, men ønsker heller å fryse ut seg selv enn å bli konfrontert med sosiale utfordringer i varmen. Jim, som er filmens hovedkarakter, er en liten stakkar som må finne seg i å bli trakassert for å få være med de andre gutta, og når han får tid for seg selv flykter han inn i Playmo-verden. Disse animasjonssekvensene er fantastisk godt gjennomført, og kontrasten mellom barndommens innlevelse og fantastirikdom, og ungdomsårenes vanskelige sosiale krav fremstår i all sin tydelighet som overraskende sår. Jim bærer byrden av å ha en psykisk syk mor, mens Pitbullterje sliter med en alkoholisert far, og når de to ender opp som venner får den klassiske læresetningen «like barn leker best» en viss resonans. For har vi ikke alle sett slike vennskap i virkeligheten? Men der denne fortellingen lett kunne blitt alt for ironiserende, fordomsfull eller alvorstung, skaper Fröhlich en balansegang som gjør at filmen mest av alt føles fri. Her er ingen elementer gjensidig utelukkende; alvor og læring skapes gjennom lek.
Også i sin neste film skulle Fröhlich ha fedme som et symbol for utilhørighet. Basert på Lars Ramslies kontroversielle roman med samme tittel, er Fatso en film om seksuell frustrasjon, sosial fremmedgjøring og virkelighetsflukt. Rent tematisk er filmen beslektet med Pitbullterje, men utførelsen er mildt sagt på andre siden av måteholdsgjerdet. I Fatso settes alle spaker i høygir for å gi oss et univers som formelig drypper av smør og sperm; gjennom en estetikk som først og fremst minner om syttitallets sydenbrosjyrer kan man nærmest lukte Fatso.
Jack Van Domburgs scenografi og måten Fröhlich anvender denne på er verdt billetten alene; sjelden har jeg følt meg så innestengt som i Rinos enorme, mørke bygårdsleilighet. Her sitter ensomheten klisret i veggene. Rinos eneste fritidssyssel er tegneserieprosjektet «Kaptein Kuk», hvor han får utløp for sine frustrasjoner i noen eksplisitt kjønnskritiske historier om kvinnens seksuelle overtak og mannssjovinistisk gruppepress. Som i Pitbullterje visualiserer Fröhlich denne fantasiverdenen gjennom animasjon, og disse sekvensene flyter utmerket sammen med resten av filmen. Dette skyldes tablåestetikken; her er hver karakter så karikert og så nitidig plassert i bildekomposisjonen, at det hele faktisk minner mer om en tegneserie enn en film.
Men bak de stiliserte arketypene og det utpreget kunstige utrykket finnes det en slående sannferdighet. Nils Jørgen Kaalstad står i sentrum for det hele og leverer etter min mening den mest sublime hovedrollen i nyere norsk film. Dels har han en kostelig mimikk med mesterlig komisk timing, dels mestrer han karakterens bekmørke dimensjon. Man blir faktisk glad i Rino, på tross av hans grisete, prepubertale tankeverdenen og lite attraktive fremtreden. Bak det bebrillede, svette ansiktet skjuler det seg en gutt med et oppriktig omsorgsbehov.
Både i Pitbullterje og Fatso viser Arild Fröhlich seg som de utilhøriges talsmann, og han fremstiller dem på en befriende sannferdig og derfor fordomsfri måte. Den uvirkelige virkeligheten fra filmer med små øyeblikk og milde gester får juling i bokseringen med Fröhlichs handsker. Her er verdenen i sannhet en skrudd, sammensatt og som regel ganske jævlig plass, der alle forsøker sitt beste men oftere oppnår det verste. Disse filmene gir oss mørke erkjennelser gjennom det tilsynelatende lystige, kunstige og eksplisitt iscenesatte.
En slik vilje til å leke med filmmediets omfattende uttrykksreservoar synes jeg er sørgelig fraværende i en norsk filmkultur preget av anstendighet og måtehold. Jeg håper virkelig at Arild Fröhlich får finansiell støtte til å videreutvikle sitt kunstneriske prosjekt i fremtiden, med produsenter som fortsetter å gi ham den friheten som sålangt har resultert i et imponerende særpreget filmunivers.