Da den 38. utgaven av Kortfilmfestivalen gikk av stabelen 10.-14. juni i år, var mye som før – spesielt spennet i kvalitet og problemstillinger. Men med rekordmange påmeldinger og egne programmer fra store internasjonale festivaler, føltes det likevel som en ekstra sterk årgang.
Solskinn, bølgeskvulp og klirrende Nøgne Ø-glass preget nok en gang Kortfilmfestivalen i Grimstad – like mye en bransjefest som det er en plattform for nye filmtalenter med spillefilm-ambisjoner. I år var 316 kortfilmer påmeldt, en økning på 31% fra i fjor. Av disse ble 55 filmer plukket ut av en forhåndsjury bestående av Oda Bahr, Geir Kamsvåg og Charlotte Blom. Som de selv sier i festivalkatalogen: «Vi har forsøkt å plukke ut de beste filmene av sitt slag: fra det helt eksperimentelle til den gode novellefilmen og små øyeblikksstemninger.»
I tillegg til faste avdelinger som musikkvideoer, helaftens dokumentarer, spesialprogram og seminarer (blant annet med Aardman-grunnlegger David Sproxton) hadde man også fått på plass et internasjonalt kortfilmprogram med utvalg fra de største filmfestivalene i verden: Tokyo, Sundance, Toronto, Clermont-Ferrand og Berlin. Flere av disse var usedvanlig sterke – spesielt Clermont-Ferrand – og løftet dermed helhetsinntrykket betraktelig.
Det betyr ikke at det norske programmet var svakt. Som alltid er spennet stort, og de beste filmene var helt på høyde med de internasjonale storhetene. Hvis det likevel er noe som kjennetegner årets utvalg, må det være det eklektiske uttrykksspennet. I motsetning til tidligere år, blir det dermed vanskeligere å lese rent tematiske trender ut av programmet – med unntak av noen få fellesnevnere.
Filmer om parforhold og ulike familiekonstellasjoner er et gjennomgangstema hvert år. Med så mange variasjoner over samme tema, betyr det at man setter ekstra høye krav til hvordan kammerdramaet er visualisert, skrevet og iscenesatt. Ikke alle filmene leverte på dette punktet. Dernest var det en større andel eksperimentelle kunstfilmer. Noen av dem famlet i pretensiøs navlebeskuelse, mens de som turde å la bildene tale for seg, lyktes bedre. Endelig kan man også spore et høyt antall samiske og nordnorske søkere til årets utgave, kokt ned til en god håndfull representanter.
I et slikt utvalg handler det om å begi seg ut på oppdagelsesferd; om å lokalisere filmene som ikke bare har noe på hjertet, men som makter å formidle det i et interessant filmspråk. Blant årets åtte bolker var det noen som presterte nettopp det.
Alexander Zwarts Stagnasjon er et innlegg om finanskrisen i Hellas, fortalt via skjebnen til en butikkeier og hans sønn. Det monokrome uttrykket, farens frustrasjon og det ektefølte forholdet mellom far og sønn sender umiddelbart assosiasjoner til Asghar Farhadi. Imponerende av Harald Zwarts halvbror. Svart/hvitt er også Oslos rose av Det sporadiske filmkollektivet, denne gang et enkelt, humoristisk uttrykk båret oppe av skuespillere og manus alene. Spesielt oppsiktsvekkende er det naturlige, komiske talentet til Nader (Nader Kadhemi) som kjenner frustrasjonen på kroppen når hans store kjærlighet Janne (Janne Heltberg) muligens viser seg å være lesbisk.
Skuespiller Janne Heltberg er for øvrig et annet gjennomgangstema under årets festival, med hele fire filmer på programmet, deriblant den Terry Gilliam-inspirerte Proletar (Øivind Holtmon) og det pulserende pardramaet Hong Kong (Lilja Ingolfsdottir) – begge i det øvre sjiktet av bidrag.
Norsk natur er som alltid en glimrende måte å speile historienes intrige. Kardo Manurs Kaptein bærer tydelig sin mentor Hisham Zaman på ryggen mens den beskriver en gruppe bulgarske gatemusikanter som traver seg gjennom et iskaldt og østblokk-inspirert Oslo, med strålende foto av Christian Karlsen. Vinter-Norge beskrives også nydelig i Rune Denstad Langlos Foul om et androgynt mobbeoffer som prøver å underholde seg selv etter skoletid. Her ligger kreativiteten først og fremst i en jevn strøm av overraskende innstillinger.
Et mer sommerlig skogslandskap presenteres i Mammas mann (Kristoffer Carlin), som beskriver det turbulente forholdet mellom en sjalu sønn og morens nye kjæreste på helgetur i marka. Den hyperaktive sønnen går snart publikum på nervene like mye som kjæreste Vegar Hoel, og det er til unge Axel Lyngstad Pharos fortjeneste. Det sterkeste bidraget i subsjangeren «norsk natur» er likevel Jørn Nyseth Ranums Skate (også kjent som Mot Nord), en portrettfilm om en gruppe skatere som jager over et forfrossent strandlandskap i Lofoten under mørketiden. Hele filmen er konstruert som et kinetisk dikt der vekslingen mellom ultranær og total setter det urbane opp mot det rurale.
Blant animasjonsfilmene er det særlig Kajsa Næss‘ It Was Mine og Robin Jensens The Final Frontier som skiller seg ut. Førstnevnte preges av enkel strek og formidler sitt budskap på en poetisk måte; den andre en science fiction-fabel som kombinerer datagrafikk og South Park-aktige rollefigurer med godlynt tunga-rett-i-munnen-humor. Animasjon er også tilstede i Helene Manghild Kjeldens The Outing – en hypnotiserende krysning av Jim Jarmusch og Tim Burton, der monokrom live action kombineres med burlesk stop motion, tonesatt av Nick Cave.
Blant det store utvalget kunstfilmer på årets program, er det imidlertid Eva Bakkesletts Breath som står sterkest – en film som våger å la bildene kommunisere vår organiske forbindelse til den pustende planeten rundt oss uten for mange prekende voiceovere (selv om det finnes noen av dem her også).
Men til syvende og sist er det relasjonsdramaene som inspirerer de sterkeste bidragene på årets program. Den lokalproduserte Small Talk (Even Hafnor) er en herlig liten satire over sørlandsgemytt, realisert gjennom klein, The Office-aktig humor. Verdensvevde kropper (Truls Krane Meby) presenterer en annen familie som bærer på ubehagelige hemmeligheter, satt til et 90-tallsunivers med trege modemlinjer og internettets mange fristelser – herlig nostalgisk for oss som hadde våre formative år i denne perioden.
Marte Volds Totem fremviser Ole Giæver og Marte Magnusdotter Solem i fri humoristisk utfoldelse som et kjærestepar i eksistensiell krise, innkapslet av tunge bregner og husplanter, som i en byjungel. Vold har dessuten fotografert Vibeke Heides Bunker, der barndomsvenninnene Monika (Marie Blokhus) og Irene (Ester Grenersen) prøver å gjenerobre deres gamle relasjon. Filmen kombinerer det beste av storslått nordnorsk natur med sterk, intim karakterutvikling.
Likevel står kanskje Aurora Langaas Gossés Vi som ser i mørket som festivalens sterkeste norske kortfilm. Filmen er regissørens avgangsfilm fra Den norske filmskolen, og er et imponerende dykk ned i det dynamiske forholdet mellom Emma (Inga Ibsdotter Lilleaas) og David (Benjamin Helstad), som løslates fra fengsel etter å ha sonet en dom de begge bærer skyld for. Gossé bruker varmt og kaldt foto for å speile forholdets varierende intensitet, bølgende klipperytme og naturlig dialog for å skape sitt eget lille univers i leiligheten der mesteparten av handlingen foregår.
Som denne gjennomgangen antyder, bar årets utvalg preg av et usedvanlig stort spenn. Som helhet var det norske kortfilmprogrammet neppe bedre enn tidligere år, men når det ble sammenstilt med de høyprofilerte, internasjonale bidragene og celebre gjester, er det lett å sitte igjen med den følelsen. I tillegg virket festivalens interne logistikk til å fungere noe bedre – i det minste var mange av vinner-regissørene på plass da prisene skulle deles ut. Det skjer ikke hvert år.