Analysen: Doktor Proktors prompepulver (2014)

Med Jo Nesbøs velkjente bokserie som utgangspunkt, og i tråd med trenden for de fleste norske barnefilmer, har Doktor Proktors prompepulver vært veldig populær hos det norske kinopublikummet denne våren. Hos filmkritikerne har også mottakelsen vært positiv, men i flere av anmeldelsene så det ut til å være viktigere å la det gå sport i prompeordspill enn å observere og skrive om hva kombinasjonen av Nesbø og regissør Arild Fröhlich har ført til i denne filmen: et lekent, overdrevent, uredd og – ikke minst – visuelt interessant filmunivers.

Uansett, ingen av anmeldernes ordspill har vært like tørre og teite – barnslige på best mulig måte – som filmens eget: en enorm anakonda som heter Anna Konda. Slangen dukker opp i filmens anslag, i den første av mange innbydende, vide komposisjoner, og ormer seg opp fra vannet for å «kysse» en stakkar på en bryggebenk. Dette er kanskje den eneste sekvensen i Doktor Proktors prompepulver som føles litt utaforstående, narrativt sett, men den er både visuelt og stemningsmessig legitim. En introduksjon som, sammen med en prompende isbjørnlogo fra distributøren Nordisk Film, setter tonen for det fantasifulle, fargerike kosmoset som snart møter store og små i kinosalen.

Fra et analytisk ståsted – i møtet mellom observasjoner jeg muligens ikke ville gjort, om ikke resten av de oppmøtte i kinosalen var overveldende innafor filmens tiltenkte målgruppe, og reflekterende retrospekt – ble denne scenen også et tegn på tre nært relaterte tendenser som preger Doktor Proktors prompepulver: eventyrlighet, besynderlighet og absurditet.

«Doktor Proktors prompepulver»
Anna Konda sikter seg inn.

For det første ble synet av Anna Konda opplevd som en sensasjon, møtt med gap og gisp. Riktignok er det ikke vanlig å se så oppsiktsvekkende spesialeffekter i norsk barnefilm, og reaksjonen var sånn sett forståelig, men dette ble samtidig et frampek mot hvordan filmen spiller på framvisning av attraksjoner og rariteter – fra en enorm anakonda som bor i kloakken, til et prompepulver som i teorien kan la deg fly helt ut i verdensrommet. Den typen ting som kan gjøre den uinnvidde både storøyd og ærefryktig, sånn som jeg selv husker det fra barndommen, uten at jeg med sikkerhet kan vite om dagens småtroll er blitt mett på avmålt spektakularitet som sådan, i et medielandskap der det har blitt normen. Denne lekne teften for det eventyrlige er tydelig fra første til siste svingom i Doktor Proktors prompepulver, og forblir et sentralt element i filmen.

For det andre var det mange av de minste som så ut til lete etter et skjulested, kanskje fordi de opplevde det hele som litt for skummelt, mens jeg selv erfarte det som søtt – i all sin fantasilada sjarm. Dette ble også en ledetråd til en estetisk og sjangerblandende karakteristikk i filmen: det «søtskumle» (noe som burde vært et ord, om det ikke allerede er det) og en underlighetens «quirkyness». I Doktor Proktors prompepulver spares det ikke på øyeblikk med potensiale for grøss og gru, men disse behandles med en bedårende «touch», og får dessuten ikke ulme særlig lenge før de suppleres av humoristiske sprell – i tilfellet med slangen Anna Konda går vi så rett til en scene med en katt som promper seg opp trapper, rundt i rom og til slutt ut av et vindu. Ei heller fortrenges sære og merkverdige elementer, som åsynet til denne megaslangen eller det keitete kysseøyeblikket det følger, og dette bærer bud om det noe fordreide og usedvanlige uttrykket Fröhlich benytter til filmens fordel.

Sist føltes også scenen ganske absurd, og både «sjokket» og den hoderistende latteren når det hadde lagt seg ga et godt varsel om den type humor som ellers er anvendt i filmen. Både bok og film – via Johan Bogaeus’ manus, som samtidig følger og tar seg friheter fra kilden – har bra sans for det absurde, og bruker tilfeldighetens, latterlighetens og meningsløshetens iboende morsomhet aktivt for å skape uredd skjemteri gjennom ordveksling og visuelle triks.

Doktor Proktors prompepulver«Doktor Proktors prompepulver»

Kort møte i Kanonveien

Doktor Proktors prompepulver handler ikke hovedsakelig om sin titulære rollefigur, men om to litt merkelige barn. Lise (Emily Glaister) har akkurat mista bestevenninna si. Hun har flytta bort og nå har Lise ingen å leke med. Men så ankommer det nye naboer til Kanonveien. En av dem er Bulle (Eilif Hellum Noraker); en bitteliten fyr med oppstående, knallrødt hår og et fregnefylt ansikt, så liten at Lise ikke ser ham når de først treffes, før hun titter over gjerdet han står bak – en scene som også får økt effekt på grunn av innramming og vinkling, slik at Bulle blir enda mindre (selv om han fremdeles er større på film enn i bokversjonen).

Allerede her har altså Fröhlich & Co. begynt å leke seg med materialet. Bulle blir på mange måter sin egen raritet, et eksentrisk sidestykke til Lises ”straight (wo)man” (les: en typekarakter fra komedier som holder «maska» og spiller opp til dans for sin mer hemningsløse motpart). Han er som snytt ut av Ivo Caprinos figurverden, eller som en slags menneskeversjon av en av Jim Hensons «muppets», men samtidig også bare en vanlig gutt, og både kamera og klipp brukes til å understreke denne balansen. Likedan blir Lise illustrert av hvordan hennes reaksjoner og væremåte skildres og formidles av diverse virkemidler, ikke minst av dialogen mellom de to, der Bulle snakker og snakker i vei mens Lise står noe forgapt uten å få inn så mange ord.

Bulle introduserer seg, og følger opp med kommentaren «Hva skal vi si om det?». «Om hva da?», svarer Lise. Hun vet ikke hva hun skal si om det. Dette er uvanlig kost for Bulle; han har et uvanlig navn og er vant til at andre erter han for det – for eksempel med at det rimer på «å tulle», som han selv påpeker. Når Lise introduserer seg gjengjelder han så tjenesten med å ikke komme på noe som rimer med navnet hennes. Dette er også uvanlig kost for Lise, hun er likeså vant til å bli erta gjennom rim, noe som gis gjenklang i neste scene, der bøllene Trym og Truls kaller henne «Fise-Lise», «Grise-Lise» og andre usmigrende navn.

Dette er smart og effektiv fortellerteknikk. Vi får vite mye om rollefigurene, våre primære protagonister, uttalt og antyda gjennom sammenstilling, og som bare vil bli klarere etter hvert. Lise er ei stille og flink pike, som er vant til å bli oversett og overhørt, og i møte med trøbbel går hun inn i seg selv. Bulle er derimot en utagerende og utadvent gutt, som heller anvender mer «aktive» forsvarsmekanismer når han blir utsatt for hån og spott – nok en gang poengtert i påfølgende scene, der han stadig kommer terging fra en krakilsk korpsleder i forkjøpet. Alt dette gir samtidig innblikk i filmens tematikk; annerledeshet, ensomhet og mobbing er sentralt som grobunn for et budskap om det å våge å være og å stå opp for seg selv; om vennskap, lek, oppfinnsomhet og pågangsmot.

Lise og Bulle er ulike og like, og dette blir nøkkelen til den reisen de snart begir seg ut på. Bulle blir den som finner noe i Lise og får henne ut av det såkalte «skallet», mens det er Lise som kommer med de beste ideene og forslagene, og som til slutt ordner opp i forviklingenes store floke. Enn så lenge understrekes personlighetene deres når de diskuterer om de skal snike seg inn i hagen til det som ryktes å være den rareste karen i nabolaget: «Man går ikke inn til Doktor Proktor, han er jo riv ruskende gal!», sier Lise. «Alle vet at gale mennesker er mye morsommere enn andre,» insisterer Bulle, og dermed blir det slik med den saken.

«Doktor Proktors prompepulver»
Doktor Proktor i Kristoffer Joners skikkelse.

Lise og Bulle i eventyrland

Det tar altså ikke lang tid før Lise og Bulle – og vi tilskuere – blir introdusert for Kristoffer Joners rollefigur Doktor Proktor, en grå og bustete «gal professor»-type, med støvete hud og pistrete hår som stikker ut overalt, men som gjerne kunne vært enda særere og sprøere. Med introduksjonen av Proktor settes filmens eventyraktige tonalitet inn i høygir. Til lyden av komponist Ginge sin klassisk «hollywoodske» og melodiøse eventyrmusikk etableres et småvilt vågestykke, med utgangspunkt i en mislykka oppfinnelse – et pulver mot høysnue som muliggjør særs kraftig (og luktfri) «prompifisering» – og Lise, Bulle og doktorens felles forkjærlighet for slike praktfulle smell.

Prompepulveret blir raskt «big business», drevet fram av Lise og Bulles fantasi og forretningssans. I møtet mellom en tanke om at både barn og «sånne litt mindre utvikla voksne» setter pris på en slik innovasjon, og slagordet «Promp i vei på 17. mai», selger det som varmt hvetebrød. Og når de tre kompanjongene oppdager at pulveret faktisk også fungerer som «promponautpulver» – det kan la Bulle fly (uten rektal blødning vel å merke!) – virker ikke veien til berømmelse, rikdom og oppfylte drømmer uoverkommelig.

Rundt våre tre protagonister tegnes det ellers opp et arketypisk og karikert rollegalleri av særinger og slemminger. Både Bulles mor og Lises foreldre er selvopptatte og intetanende, men innerst inne snille. Dette klarer Ingar Helge Gimle, Marian Saastad Ottesen og Linn Skåber å fange med glans, og det blir også opphav til flere kostelige scener og et finfint bakteppe for filmens norm av unormalitet. Mer fandenivoldsk er bøllefrøbandittene Trym og Truls (spilt av tvillingene Arve Guddingsmo Bjørn og Even Guddingsmo Bjørn) og deres far: den kjeltringaktige snurrebartskurken Herr Thrane, som med Atle Antonsens fornøyelige tolkning blir selve rosinen i pølsa (et underlig uttrykk – hva er egentlig så bra med rosin i pølse, folkens?) for barnevennlig ekkelhet.

«Doktor Proktors prompepulver»

Thrane er en oppblåst onding – fysisk og metaforisk – med hentesveissleik, sigar i kjeften og alltid et lurt, slemt smil om munnen. Han er feit (Antonsen er utstyrt med ei ganske latterlig tjukkdrakt) og sint (…og han benytter seg av en noe overgjort nordnorsk dialekt), og selvsagt besatt av å stjele ethvert merkelig pulver som det kan tjenes penger på. Så han har naturligvis overvåka Doktor Proktor for å stjele oppfinnelsene hans i lang tid – og prompepulveret blir intet unntak.

Scenen er altså satt for å lage et reelt moderne eventyr. Her kjemper godt mot ondt – eller heller snilt mot slemt – på overdrevent folkloristisk vis, i en verden der det meste innehar eventyrlige egenskaper og «schwung». Jeg nevnte tidligere at Lise og Bulle var merkelige, men sammen med den ikke-så-supersprø Doktor Proktor, er det likevel de som er holdepunktet for det normale i denne verdenen. Menneskene, miljøene og filmuniverset in toto er på mange måter som fra en «annen verden», et parallellunivers. Nettopp som i tradisjonelle eventyr er dette nemlig ei fortelling uten faktisk forankring i tid og rom, der grensene mellom fantasi og virkelighet viskes ut. Jo, den finner sted i Oslo i tida før 17. mai, men det er likevel ikke vårt Oslo, vår 17. mai eller vårt Norge, men alternative versjoner; der folk, klær og hus er rarere, der sensasjon og spektakularitet bare er del av normalen, og der bruspulverlignende substanser kan fisefly deg opp mot himmelen.

Akkurat dette har Doktor Proktors prompepulver til felles med flere andre nyere barnefilmer. Her kan nevnes såpass forskjellige eventyrfortellinger som Martin Scorseses Hugo Cabret (2011) og Brad Silberlings Lemony Snicket’s A Series of Unfortunate Events (2004), men dens mest åpenbare åndsfrende er ingen ringere enn Roald Dahl. Dette gjelder først og fremst Proktor-bøkene til Jo Nesbø, som jo generelt sett er veldig Dahl-aktige, men det er også treffende for filmen, i dens likhet med diverse audiovisuelle Dahl-adaptasjoner – spesielt Danny DeVitos Matilda (1996). Også her står barn i sentrum for en magisk og fabelaktig verden full av fjaseri og forfjamseri, der det hverdagslige fremmedgjøres og det utypiske underliggjøres ytterligere, og vi som seere opplever dette fra barnas ståsted.

«Doktor Proktors prompepulver»

Friskt og frekt filmspråk

Arild Fröhlich er en av de mest interessante, filmatiske regissørene vi har her til lands. Med sitt egenrådige, sprelske og tidvis kameleonaktige formspråk har han skapt det Montages’ egen Lars Ole Kristiansen i sin artikkel om Fröhlich fra 2010 kaller «et imponerende særpreget filmunivers». Denne trenden fortsetter med Doktor Proktors prompepulver. Også her spes det på med flere usedvanlige regigrep – i alle fall i norsk filmkontekst – og et friskt og frekt filmspråk som viser en tydelig visjon og en distinkt visualitet. Filmen er på ingen måte like rølpete og politisk ukorrekt som Fatso (2008), kanskje heller ikke helt på linje med Pitbullterje (2005), men er likevel befriende uttrykksfull, til å være en film konstruert primært for våre mindre og minste.

Godt hjulpet av fotoarbeidet til Askild Vik Edvardsen, klippinga til Christoffer Heie, og stilig, stilisert scenografi, kostymering og overordna produksjonsdesign, skisserer ikke Fröhlich bare en uvirkelig virkelighet og en selsom verden, men han gjør dette med et gjennomgående interessant filmatisk håndlag. Allerede fra start gjøres det valg som mange andre ikke ville gjort, noe som gir filmen en ekstra utprega visuell dimensjon. I vårt første møte med Lise kan vi så vidt skimte henne i et totalbilde, der hun bare er et uklart ansikt i et vindu høyt oppe i huset sitt, før vi hives mot henne og ser hennes lengtende fjes i et noe dvelende og svært avslørende nærbilde – ei innstillingslinje som forsåvidt kunne sklidd rett inn i en Wes Anderson-film.

Og apropos Wes Anderson: det er flere ting hos Fröhlich som minner om Andersons stilistiske sensibilitet. Vide, klare og detaljrike komposisjoner (som du ser noen av i illustrasjonsbildene brukt i denne artikkelen) er et stadig tilbakevendende kjennetegn gjennom filmen. Noen ganger med mennesker og ting tilsynelatende henslengt i rammeverket; andre ganger systematisk oppstilt, på en måte som kan minne om tablåestetikk. I det hele tatt viser Fröhlich at han behersker det å utnytte bildenes romlige og kompositoriske mulighet, og benytter denne ferdigheten til fulle for å iscenesette mange iøynefallende visuelle øyeblikk – med en fargesterk og livlig koloritt som pensel.

«Doktor Proktors prompepulver»
Eksempel på en av Fröhlich og fotograf Askild Vik Edvardsens komposisjoner.

Samtidig er ikke filmen formmessig ensidig, noe som skaper ytterligere visuell spenning. Disse mer utstuderte, utsøkte komposisjonene nevnt over går hånd i hånd med kaotiske, trangere og mer fargesprakende bilder og sekvenser, slik at det i sum nærmest skapes en slags flettverksestetikk med stilistiske hamskifter. Fra kjøringer langs alle duppedingser og thingamajiggies i laboratoriet til Doktor Proktor til skitne småsurrealistiske seanser nedi kloakken, hinter ideene brått mer om noe fra Terry Gilliams filmhåndbok, eller likedan samarbeidene mellom Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro på 90-tallet.

Likevel er det soleklart verken Anderson eller Gilliam. Det er alltid et godt tegn når regissører gir assosiasjoner til andre filmskapere, men samtidig ikke gjør helt det samme, slik at fingeren ikke kan settes på hva det egentlig er som minner om ditt eller datt. Det er tilfellet med Arild Fröhlich og Doktor Proktors prompepulver – det særegne står som en tydelig tilstedeværelse i selve uttrykket.

Dette gjelder kanskje spesielt den tidligere nevnte besynderligheten som preger filmuniverset. Det «søtskumle» vender tilbake ved flere anledninger, som når Trym og Truls – filma som om de var store troll – prøver å stjele prompepulveret fra Lise og Bulle, eller når disse sistnevnte er i kloakken, blir spist av Anna Konda, får henne til å spy dem ut igjen, for så å sprenge seg ut derfra via et kumlokk. Samtidig er det en kontinuerlig «quirkyness» (eller hva vi enn skal kalle det) over det hele, som det nesten føles fåfengt å skulle forklare med ord.

Sentralt i det er uansett det muligens tydeligste grepet som blir gjort – at filmen fortelles fra et «barneperspektiv». Etter min mening er det nettopp dette Doktor Proktors prompepulver har til felles med de beste barnefilmene: den er i det store og det hele et filmatisk forsøk på «å se gjennom barns øyne», om du vil, akkurat slik bøkene til Roald Dahl ofte er litterære forsøk på det samme. Det betyr ikke nødvendigvis at det gjøres direkte – selv om dette faktisk skjer titt og ofte, mest framtredende når Lise i starten legges sidelengs på et strykebrett slik at mora kan stryke håret hennes og vi ser derfor faren hennes horisontalt – men at fortellinga stort sett fokaliseres hos Lise og Bulle. Slik blir barnas fantasirike lekenhet og storøydhet til en iboende kvalitet, som er med i prosessen av oppdagelse og undring for hva vi ser og hvordan vi ser det.

«Doktor Proktors prompepulver»

Gøy for både små og store

Doktor Proktors prompepulver er naturligvis proppfull av prompehumor, men dette er likevel langt unna den eneste formen for tøyseri og tulleri, spillopper og skøyerstreker filmen serverer sitt publikum. Det finnes faktisk noe gøyalt i det aller meste som finner sted; scene for scene er lada med humor og komikk. Når Bulle – med hjelp av spesialeffekter – flyr rundt med sine prompespor på slep, er det like mye den tidligere nevnte framvisninga av attraksjonen som er morsomt. Likeså er tilstanden til andre rariteter, som en én meter og førtitre centimeter lang karamellpudding Doktor Proktor serverer barna til dessert, eller – etter at Thrane har fått dem satt i fengsel – det at Bulle og doktoren samarbeider om en rømningsplan som går ut på å skylle førstnevnte ned i do («Ri den dassen, Bulle. Ri den dassen!»).

Men først og fremst er det – for meg – det absurde i det hele som er festligst. Komisk absurditet er et konstant trekk ved filmen; ikke bare fordi rollefigurene og selve verdenen er artig-absurd, men også fordi dette blir et underliggende motiv i dens situasjonskomikk, sketsjeri og ganske rampete «deadpan»-humor. Alt fra Thranes selvgode forsøk på å snakke i kode og «oneliners» når han og sønnene skal bryte seg inn og stjele prompepulveret, som ender med at han må forklare det likevel siden de er for dumme til å forstå, til at politimennene (Bjarte Tjøstheim og Henrik Horge) tilfeldigvis snakker «nynorsk», tar form av lettbeint, selvbevisst absurditet – også illustrert av at korpslederen (Christian Skolmen) tiltaler barna som «motherfuckers».

Poenget mitt er at humoren i filmen finnes på flere og ulike nivåer. Det er noe for både små og store, både umiddelbart lattervekkende øyeblikk og småsubversive humringsskråblikk som nok vil gå over hodet til barn og unge, og begge deler gjøres med et stort glimt i øyet. Til tider minner det mildt om Monty Python eller Antonsen-Eia-Tufte (som Fröhlich jo har samarbeida med før) på sitt snilleste. Enten det er barna og doktorens idémyldring rundt bruksområdene til prompepulveret (vidunderlig visualisert i små innklipp), minner framstilt som en stumfilm (med tekstplakater der det står sånt som «OMG»), eller populærkulturelle referanser og ordspill (en anakonda som heter Anna Konda må man bare le av), er det alltid åpenbart at folka foran og bak kamera har hatt det gøy med å lage filmen, og det blir også i seg selv et oppmuntrende og morsomt ekstramoment.

«Doktor Proktors prompepulver»
Christian Skolmens svette, resignerte korpsleder.

Dette skinner også gjennom i den siste delen av filmen. Thrane har stjålet promponautpulveret og skal vise det fram på en demonstrasjon for NASA og andre, Doktor Proktor sitter i fengsel, og det er nå opp til Lise og Bulle å redde dagen. Det skurkeutysket derimot ikke vet er at Lise også var der under tjuveriet, tukla med formelen og er i ferd med å lure og avsløre ham som svindler og rabagast. Og hun og Bulle ler seg skakk i det alt går etter planen. Thrane promper, puster, peser og promper litt mer, men fjertene hans blir verken luktfrie eller funksjonelle som drivstoff for å bli luftbåren. Han hopper derfor ut fra en balkong – for i absurditetens tegn har han naturligvis fallskjerm! – og jumper videre ned i kloakken, der han i alt det hellige og den poetiske rettferdighetens ånd får et ublidt møte med en gammel venn.

Som barnefilmer flest får altså fortellinga en lykkelig slutt. Doktor Proktor blir løslatt, gjort til millionær og reiser sporenstreks til Paris på en prompende motorsykkel for å finne tilbake til den store kjærligheten. Lise og Bulle sier imidlertid adjø og gjør seg deretter klare til å feire 17. mai, i det en salutt av promp – eller «prompett» – fyres av fra bakendene til et knippe soldater.

Og da må også små og store i salen si farvel til det lekne, overdrevne, uredde og visuelt interessante filmuniverset Arild Fröhlich har presentert for oss. Med Doktor Proktors prompepulver har filmskaperne ikke bare laga en fantasifull og fargerik barnefilm, men en film der seeren blir invitert inn i en eventyrlig, besynderlig og absurd parallellverden, der barnlig opplevelse står i sentrum.

Det er intet labert kunststykke, og derfor er det også bare å glede seg til fortsettelsen med den kommende oppfølgeren: Doktor Proktors tidsbadekar.

«Doktor Proktors prompepulver» – kinoplakat