Med lett hånd har Stian Kristiansen laget en emosjonelt vakker film om mennesker som forløser kunsten og kunsten som forløser livet, via en uimotståelig Eili Harboe som framfører tenåringens kvaler med sårhet og sjarm.

«All den tid filmen følger den klassiske tanken om at rollefigurer skal utvikle og forandre seg, og setter menneskets kreativitet og fleksibilitet i sentrum, støtter den seg i svært stor grad på klisjéfulle typer og konvensjonell filmgrammatikk for å bevege seeren.» [22]