I Flashback-spalten løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.
*
Stian Kristiansen har markert seg i norsk film som en sikker utøver av lette komedier med en alvorlig klangbunn, som blir mer og mer framtredende utover i fortellingene. Kyss meg for faen i helvete (2013) utgjør kulminasjonen i en tematisk og lokalgeografisk trilogi som startet med Tore Renberg-filmatiseringene Mannen som elsket Yngve (2008) og Jeg reiser alene (2011).
Historiene er nokså enkelt filmet, men en diskret formmessig virketrang øker for hvert arbeid. Det er lett å undervurdere disse filmenes slentrende, upretensiøse stil. De er imidlertid gjort med beundringsverdig lett hånd, er medrivende fortalt, og rollefigurene er engasjerende og ikke minst framført med stor presisjon. Stikkordet er et generøst og sjarmerende blikk på menneskelig dårskap.
På et tidlig stadium aner fremdeles den fortrøstningsfulle truppen fred og ingen fare.
Stian Kristiansen gir oss en gjeng med 15-18 år gamle amatørskuespillere som i en raptus av hovmod og hodeløshet akter å ta spranget fra barnslig revyteater til blytungt drama av Jon Fosse, «Draum om hausten». Lederskikkelsen er 17-årige Tale (Eili Harboe) som mot alle odds makter å engasjere den forfyllede, forsofne skuespilleren Lars (Kristoffer Joner) som instruktør.
Hans motvilje forvandles til bortimot manisk besluttsomhet om å banke ordentlig skuespillerkunst inn i tenåringene, samtidig som oppsetningen blir veien ut av en depressiv livskrise. I buskene lurer også Jakob (Rolf Kristian Larsen), en utøver av erotisk billedkunst som ikke er helt fremmed for kjønnslig omgang med unge jenter.
Jakob og Lars.
Eili Harboe er ubetalelig komisk som Tale, med sin insisterende iver og himmelropende naivitet vedrørende kunst. Det er imidlertid bare første fase, også for Harboes betagende og subtilt uttrykksfulle rolleprestasjon, da Tales sinn blir etter hvert en slagmark for ikke bare tenåringers typiske kvaler, men også de vonde følelsene som stykket vekker i henne.
Instruktøren får den lyse idé å besette den andre hovedrollen med den mutte og tilsynelatende helt overfladiske fotballspilleren Vegard (Øyvind Larsen Runestad). Lars har oppdaget at de ikke tåler synet av hverandre, hvilket kan tilføre stykket en sårt tiltrengt emosjonell energi. Det går ikke bedre enn at Tale mot sin vilje blir ulykkelig forelsket i Vegard, og den tidligere så livsglade og veltilpassede jenta ender opp som helt fremmedgjort. Lars har åpnet porten inn til vonde følelser og ekte kunst, men han har også tatt uskylden fra henne.
Etter hvert som filmen skrider fram er det knapt den tekstlinjen i Fosses stykke som ikke har direkte forbindelse med Tale og Vegards eget liv, og Kyss meg for faen i helvete blir en lærebok i hvordan skuespillere blåser liv i rollefigurer ved å anvende elementer fra eget liv. Stian Kristiansen har laget en emosjonelt vakker og sjeldent klok film om mennesker som forløser kunsten og kunsten som forløser livet, ved å gi ny innsikt både hos utøver og tilskuer.
Johanna Knudsen Rostad gjør også en flott figur som Tales bestevenninne Nora, med en herlig naturlig latter og smil.
Undertegnede kan ikke helt forstå den i sin tid noe lunkne mottagelsen av denne filmen. Etter mitt syn er den fra omtrent halvgått løp og utover som en serie med høydepunkter, der poeng etter poeng blir scoret med letthet og sjarm, alt forankret i garantert ekte følelser i Harboes ufeilbarlig sjelfulle ansikt. Hennes nakne emosjoner under teaterforestillingen er overveldende i sin kraft. Filmen tar for alvor av i en lyrisk passasje der klippingen antyder at det kan være en slags kollektiv ønskedrøm hos Tale og Vegard, der vi ser dem komme mye bedre ut av det hverandre enn noe annet sted i filmen, og som kulminerer i en lokal popkonsert med Tale som vokalist til en nydelig låt.
Kyss meg for faen i helvete er utgitt på Blu-ray (kan fås kjøpt her). I det følgende skal vi anvende frysbilder for å gi noen smakebiter av filmens grep og egenskaper.
Panneluggen til Harboe er et genialt grep. I tillegg til det automatisk særegne uttrykket, får den henne til å se både nysgjerrig (titter fram under luggen) og defensiv (gjemmer seg bak håret som var det en hjelm).
Under teaterforestillingen gjemmer hun seg betegnende nok bak håret i starten før hun slipper løs følelsene – desto mer overraskende.
Stilstudie av Harboe.
En tilsynelatende endeløs rekke med uttrykksfulle frysbilder av hovedrolleinnehaveren.
Under forestillingen blir de andre i truppen forskrekkede tilskuere (og våre stedfortredere) til den følelsesmessige utladningen på scenen. Det er svært vakkert å se hvordan ansiktene deres etter hvert mykner: De tidligere så naivt tegnede rollefigurene blir transformert og gjennomlyst av den kunstneriske opplevelsen.
Tale har vendt hjem etter en mislykket prøve hos et teater i Oslo, og hånes av en lokal sau som, lakonisk og demonstrativt, gjør fra seg idet hun ser på. At hun er våt i håret er en «nice touch» som antyder at miseren har blitt forsterket av dårlig vær.
En bærende idé i filmen er hvordan Tale og Vegard utvider sin følelsesmessige horisont ved gradvis å sette seg inn i hverandres verdensbilder. Her ser Tale først på en representasjon av Vegards liv som fotballspiller, for deretter å oppleve en fotballkamp i virkeligheten. Under denne scenen orkestrerer Kristiansen en 22 sekunder lang tagning der vi følger et angrep fra start til scoring mens kamera glir langs hele banen. Det virtuose i iscenesettelsen styrker opplevelsen av guttenes mestring av spillet, og gir Tale (og oss) en gryende forståelse for det kunstneriske aspektet ved fotball. (Det klippes direkte til denne scenen, som også den fremhever samspill mellom et helt lag, nå i teateret.)
Et par strukturerende grep: To ganger i filmen blir Lars overhøvlet av Tale. Tidlig i filmen provoserer hun ham bevisst for å få ham til å ta oppgaven som instruktør. (Her viser hun en intensitet som nok blir avgjørende for hans svar.) Senere, etter at hun i kjærlighetssorg har ligget med kunstneren Jakob, langer hun ut igjen. Denne gangen er han imidlertid en lynavleder for hennes raseri mot seg selv.
To meningsfylte blikkvekslinger: Etter at Tale har spilt konsert og etter teaterstykket sent i filmen. Et forhold under utvikling.
En definitiv forbedring siden tidlige dager da de ikke tålte trynet på hverandre.
Som så ofte i film er blikk uhyre viktige. Artikkelens poetiske toppbilde av Tale reflektert i bussvinduet er faktisk filmgrammatikalsk fra Vegards synsvinkel, så hans blikk på henne er et steg på veien i tilnærmingen mellom dem. Speilingen kan for øvrig representere drømmene og lengselen hos rollefigurene – et helt sentralt aspekt ved filmen – men også være en metafor på hvordan teaterstykket speiler og poetiserer personenes virkelige liv.
I scenens åpningsbilde ser Tale på sin side mot Vegard hele tiden, en detalj som kun trer fram ved senere påsyn, da seeren naturlig nok konsentrer seg om personene i forgrunnen.
Under en av teaterøvelsene der bevegelsene deres skal speile hverandre uten at noen tar føringen, kan ørsmå endringer i Tales nærmest hypnotiserte ansikt avleses. Vi også blir litt forhekset, da Kristiansen fjerner all lyd under denne delen av øvelsen.
Her virker fargebruken bevisst: Vegard har kommet for sent til fotballtrening, og løper (helt til venstre) i klær som er helt forskjellige fra lagkameratene. Lars har ankommet på tribunen, med klær som speiler Vegard – en underbevisst påminnelse om hvordan Vegard er i ferd med å trekkes bort fra det konforme og trygge ved idrettsmiljøet?
Tale på sin side kommer til å føle seg mer og mer fremmedgjort i forhold til de andre. Denne lysbildeserien viser hvordan avstand og isolasjon markeres i en rekke situasjoner. I scenen ved sjøen er også den mye eldre Lars isolert, og ved bryggekanten skal Tale snart se i retning av ham, i et slags skjebnefellesskap. Dette passer godt siden det var Tale som engasjerte ham og satte i gang prosessen som nå har endt opp i den vanskelige situasjonen.
Over til litt estetikk: Fra strandfesten tidlig i filmen, der Tale nydelig akkompagneres av månen.
Avslutningsscenen er filmet under særpregede, gylne lysforhold.
Sammenhenger: Tale i bakgrunnen av Lars; Vegard i bakgrunnen av de to andre.
Livet og teateret flyter over i hverandre. Når Tale diskuterer kjærlighet med Lars minner stedet om en arena, noe som peker tilbake til teaterprøven i åpningsscenen og også filmens bærende teatersetting.
I åpningsscenen spiller innrammingen oss et puss. Vi tror at Tale er i sentrum og kanskje skal briljere, men når vi snart ser et større utsnitt blir det klart at hun i høyeste grad er bare en av mange.
Lysbildeserie over to bortvandringer som begge dveler ved en statisk sluttsituasjon. Tale har spionert på Vegard, kjæresten og vennene hans og vandrer resignert bort mens kameraet fortsetter å hvile på den smale stripen av fokus der hun sto. Vegard har slått opp med kjæresten og kameraet dveler så ved hans ensomhet, fra en underliggjørende vinkel.
Her er et annet sterkt overvinklet bilde, med en spennende kontrast mellom (overdreven) oversikt og plutselig intimitet, der Vegard skal rulle over de andre deltakerne under en teaterøvelse.
Mer forsiktig underliggjøring: Etter at Vegard har blitt tvunget med på teateroppsetningen for å unngå å bli anmeldt for hærverk, avsluttes scenen med et bilde fotografert mellom pokalene på hyllen i forgrunnen.
Klippingen i Kristiansens filmer byr ofte på de mest spennende grepene. Mannen som elsket Yngve avsluttes med en inspirert løsning der hovedpersonen kommuniserer med en annen rollefigur på tvers av tidsplanene, noe som glimrende illustrerer tematikken rundt tapte vennskap. Når det gjelder Kyss meg for faen i helvete klippes det fritt fram og tilbake mellom tidsplanene i den tidligere nevnte lyriske passasjen.
Her er opptakten til passasjen, som antyder at det som følger kanskje ikke er virkelig. Vegard og Tale leser i manus på hver sin kant, og vi hører stemmene deres framføre sine replikker (uten at de beveger leppene), mens en doven stemning fremelskes på Tales kant (perfekt for dagdrømmer). Så klippes det til en aktivitet det aldri har vært snakk om at Vegard har drevet med før: surfing.
Videre finner vi en sekvens som bevisst er misvisende klippet hvor både Tale og Vegard avtaler et møte der motparten viser seg å ikke være den vi forventer. Senere kaster Tale seg over kunstneren Jakob i en tarvelig seksuell situasjon, mens Vegard på sin side har slått opp med kjæresten. Dette er klippet sammen på en knapp, men svært effektiv måte der Tales oppførsel kolliderer med Vegards ensomhet og rikosjetterer tilbake til Tales som føler seg tom og utilfredsstilt:
Klippingen antyder også at tomhetsfølelsen er en tilstand som på tross av at de er isolert fra hverandre, likevel metaforisk fører de to sammen, i en felles frustrasjon.
Tale leter etter og finner Jon Fosses teaterstykke, en sekvens klippet sammen med komposisjoner som speiler hverandre.
Tale og Thelma
Vi skal avslutte med noen interessante sammenfall mellom Kyss meg for faen i helvete og Thelma (2017), som ble en kunstnerisk triumf både for Eili Harboe i tittelrollen og regissør Joachim Trier.
Nedtrykt stemning på offentlig transport i Oslo: Tale på trikken etter sitt mislykkede prøvespill; Thelma på T-banen på veien hjem, rystet etter sitt første epilepsianfall.
Tale føler seg fremmedgjort i forhold til venneflokken på grunn av sin uforløste kjærlighet for Vegard og ser bort på sin mentor Lars; Thelma er ensom i Oslo og ser opp på sin nye venninne Anja, som blir en slags mentor for henne i studentmiljøet.
I begge filmene er en hjemreise til landsbygda ensbetydende med nederlag: Tale er på ferja etter sitt mislykkede teatereventyr i Oslo; Thelma på toget hjem til foreldrene etter at hun ikke lenger takler Oslo-livet. Store flater og «utviskede» personer i begge tilfeller.
