Haugesund 2018: Amandaprisen er notorisk kontroversiell for de som virkelig bryr seg om film, men i 2018 har det vært lite å skrive om for oss som til vanlig kritiserer utdelingen.
Man skal bla langt bakover i hukommelsen for å erindre et Amanda-år med så sterke kandidater som Thelma, Hva vil folk si og Utøya 22. juli, og det var gledelig at 2018-juryen ikke gikk på en «Jan Eggum-smell» ved å nominere andre filmer for å fremstå «annerledestenkende» (eventuelt «ikke være hipp», slik jurylederen i 2012 begrunnet den hårreisende avgjørelsen det var å ikke nominere Oslo, 31. august og Hodejegerne i kategorien for beste kinofilm).
I et så usedvanlig år (eller «sesong»), er det naturlig å fordele prisene jevnt. Selv om jeg prinsipielt er motstander av en slik diskurs – den aller beste kunstneriske prestasjonen bør alltid vinne, selv om det innebærer et minesveip – har jeg for lengst slått meg til ro med at årets utdeling nødvendigvis måtte spre anerkjennelsen utover disse tre kandidatene.
Som forventet ble det også tilfellet i går kveld – men bare til en viss grad. (Her er listen over prisvinnerne.) Alle de tre gjeveste utmerkelsene (beste film, regi og manus) gikk nemlig til Iram Haq og Hva vil folk si. Det er naturlig å berømme filmen, både fordi den er drivende fortalt og nydelig spilt, og på bakgrunn av dens evne til å kommunisere med et stort kinopublikum. Hva vil folk si er en film som har bevist at den kan gjøre en forskjell, på flere nivåer, og det er mildt sagt gledelig å bivåne at en dypt personlig og originalskrevet fortelling uten (for norske tilskuere) kjente skuespillere i bærende roller kan få så mange publikummere inn i kinosalen.
Og ingen har følt seg lurt: Markedsføringen og mottagelsen av Hva vil folk si har vært ærlig på hva slags film den er og hva som gjør den god, i motsetning til de mange håp- og retningsløse norske filmene som mottar altfor gode anmeldelser og ivrig promoteres som «noe man bare må se» med femmere på plakaten. Hva vil folk si måtte man faktisk se, og øyne og ører åpnet seg tydeligvis også for dem som kanskje har begynt å gå i sirkel rundt norske kinofilmer etter gjentatte skuffelser.
På tross av dette er jeg ikke helt overbevist om at Hva vil folk si var nødt til å ta hjem samtlige av disse tre høythengende prisene.
At Thelma er min personlige favoritt (og Montages sin, den ble kåret til fjorårets sjette beste film av våre bidragsytere, som eneste norske i kåringen) er ikke ensbetydende med at jeg finner det nødvendig at filmen gjør storeslem; dens internasjonale anerkjennelse veier trolig langt tyngre enn en ny Amanda-statuett for Joachim Trier & Co. (Eksempelvis må 96% ‘Fresh’ og 7,6 i snitt blant ‘Top Critics’ hos Rotten Tomatoes sies å være helt spesielt for en norsk film, særlig fordi Thelma er anmeldt av over 100 kritikere).
Det er imidlertid synd at Trier og Eskil Vogt ikke tok med seg prisen for beste manus. Rollefigurene i Thelma er genuint inspirerte variasjoner over horror-arketyper, og filmens overraskende og flertydige fortelling vil forbli en større kilde til oppdagelser enn noen av de andre nominerte – det er i alle fall min spådom. (Filmens status internasjonalt vil jo alene sørge for å holde den i live blant sjangerentusiaster.)
Thelma var nominert til rekordartede 12 priser, dobbelt så mange som Hva vil folk si. Likevel vant den bare tre. Med dette forteller juryen oss at Thelma imponerer i så å si samtlige kategorier den kan nomineres i, men at summen av delene likevel ikke skaper den aller beste filmen. Innledningsvis sendte programlederne Henriette Steenstrup og John Brungot (via Amandakomiteens manus) et sleivspark mot Trier, ved å henvise til den gangen han ikke dukket opp til utdelingen i 2016. Årsaken var naturligvis at regiprisen dette året (for Louder Than Bombs) av absurde årsaker ble forvist til et slags kaffeslabberas i Haugesunds rådhus, men her forsøkte Amanda i stedet å få det til å fremstå som om Trier følte seg «for god for Amanda». En provinsiell spøk, med sur eim av norsk jantelov.
Når det er sagt, er det grunn til å være glad for at Thelma ble tildelt prisene for beste foto, klipp og musikk. Til å være en utdeling som ved gjentatte anledninger har demonstrert at jurymedlemmene ikke behersker tilstrekkelig kunnskap om fagfunksjoner til å vurdere disse kunstnerisk, og derfor har endt opp med for eksempel flest klipp i stedet for beste klipp – gjerne til dokumentarer, der man lett kan forestille seg at materialet har vært omfattende og derfor utfordrende å organisere – er det med et lettelsens sukk at man blir vitne til at klipper Olivier Bugge Coutté vinner sin tredje Amanda for Thelma (tidligere for Oslo, 31. august og Louder Than Bombs).
Jakob Ihre vant sin andre (tidligere for Louder Than Bombs) for fotoet, like fortjent. Ettersom de lange tagningene (sydd sammen til én) i Utøya 22. juli på alle måter er resultatet av en i norsk målestokk enestående kraftprestasjon, mistenkte jeg at juryen ville gå i den retningen. De ekspressive, stemningsskapende dimensjonene lyssettingens nyanser kan bidra med, er derimot ikke et spesielt påfallende element ved Poppes film. Om Martin Otterbecks arbeid er beundringsverdig og vel så det, ville det i mine øyne fremstått overilt å overrekke ham fotoprisen.
Siden Erik Poppe ennå ikke har vunnet noen Amanda for beste regi, var jeg neppe den eneste som tenkte at Utøya 22. juli ble en gyllen anledning til å belønne en av Norges mest prominente filmskapere – særlig fordi Trier har vunnet prisen hele tre ganger tidligere. Men fordelingen jeg hadde forestilt meg, ble altså ikke en realitet. Muligens var det en noe vaklende instruksjon av diverse uerfarne birolleskuespillere i Utøya 22. juli – som en konsekvens av et modig formgrep – som kostet ham anerkjennelsen.
Ikke desto mindre triumferte Utøya 22. juli-skuespillerne Andrea Berntzen og Solveig Koløen Birkeland i kategoriene for henholdsvis beste kvinnelige hoved- og birolle. Førstnevnte kategori var utvilsomt showets mest spennende pris, for aldri tidligere har jeg opplevd at samtlige av de Amanda-nominerte er så gode at jeg sliter med å velge selv. Det er mange gode grunner til at Berntzen trakk det lengste strået, for selv i internasjonal sammenheng har jeg sjelden blitt så overveldende imponert som av hennes ubegripelig intense rolleprestasjon i Poppes film. I nådeløst lange tagninger, er det ingen klippesaks som har kunnet «redde» henne – og likevel bærer hun den blytunge filmen på sine unge skuldre fra første til siste minutt. Man må klype seg i armen av mindre.
Gårsdagens Amandapris-utdeling evnet å feire et oppløftende år for kunstnerisk ambisiøs norsk film – uten å rote det til med altfor mange ubegripelige avgjørelser (om man ser bort ifra hedersprisen til forfatter Lars Saabye Christensen, hvis hyllest-montasje fokuserte på kalkunene Beatles og Maskeblomstfamilien). Da er det til å leve med at Joachim Trier nå offisielt er blitt for stor for Norge.