Kosmorama 2016: Har fagfolkene som stemmer på Kanonprisen sett for lite norsk film?
Kanonprisen, som deles ut under Kosmorama i Trondheim, er den norske filmbransjens egen utmerkelse. Hvert år premieres de fremste prestasjonene innen utvalgte disipliner, stemt frem av kolleger fra de ulike fagforbundene (Produsentforeningen, Filmforbundet, Skuespillerforbundet, med flere). Et godt utgangspunkt for å sikre prisens tyngde og troverdighet – i motsetning til Amanda, som er prisgitt en vilkårlig sammensatt jury (ikke sjeldent med håpløst resultat).
«Kanonkulene» treffer som regel med noenlunde presisjon, og hvis vi bare ser på årets vinnere, ble ikke 2016 noe unntak. Det føltes helt riktig at de mest markante filmene fra fjoråret, Bølgen og Louder Than Bombs, forsynte seg godt da de gjeveste prisene ble delt ut. Når årets Kanonpris-utdeling likevel etterlater en viss bismak på tungen, skyldes det nominasjonene i forkant, som bar preg av underlige kompromisser og muligens vaklende empiri.
Men først til lyspunktene. Bølgen må sies å være en sjelden fugl i den norske filmfaunaen; en virkelig vellykket og kritikerrost norsk sjangerøvelse, som ikke overraskende har sendt regissør Roar Uthaug til nye jaktmarker i Hollywood. Publikum kom dessuten strømmende til, og sørget for fjorårets største kinosuksess.
Våre mest betydelige filmkunstnere, Joachim Trier og Eskil Vogt, bragte Norge tilbake til hovedkonkurransen i Cannes etter en 36 år lang kunstpause med Louder Than Bombs (ifølge Montages den femte beste filmen i 2015, uansett nasjonalitet). Om billettsalget var deprimerende – hovedsakelig til forkleinelse for Norge som «kulturnasjon» – var Louder Than Bombs utvilsomt fjorårets mest diskuterte og anerkjente norske kinofilm (jamfør Filmkritikerprisen forrige uke).
Men ser man forbi disse to markørene, Bølgen og Louder Than Bombs, kan det virke som Kanonprisen har kastet et slørete blikk på filmåret 2015 – der bredden i kvalitet og prestasjoner var mer variert enn hva nominasjonene skulle tilsi.
Det er ikke nødvendigvis slik at alle norske filmarbeidere er lidenskapelig interesserte i hva kollegene deres holder på med; ved en rekke anledninger har jeg notert meg at regissører, fotografer og manusforfattere har gått glipp av profilerte titler fra de senere årenes «norske filmkanon». Det blir i overkant dogmatisk å forlange at fagforbundenes medlemmer skal ha sett alle de norske kinofilmene fra fjoråret for å kunne avgi stemme til Kanonprisen, men det bør være et minstekrav at man har sett mange filmer og dannet seg en viss oversikt.
Kanskje bør vi sette vår lit til medlemmenes samvittighet, men det virker sannsynlig at mange misbruker tilliten – for hvor fristende er det ikke å klikke seg inn på Kanonprisens nominasjonsskjema og huke av venner og kjente, selv om man ikke har sett brorparten av fjorårets norske filmer?
En slik praksis resulterer i at mindre produksjoner kan slite med å hevde seg opp mot de større titlene. I år var for eksempel fraværet av nominasjoner til ungdomsfilmen Dryads – Girls Don’t Cry påfallende. Uavhengig av hva man synes om filmen som helhet, er dens audiovisuelle uttrykk blant de mest markante og idérike fra fjoråret. Marius Matzow Gulbrandsens foto, med sine intrikate long takes, rike tekstur og poetiske bruk av lys, hadde definitivt fortjent en nominasjon – i likhet med arbeidet til produksjonsdesigner Louise Andersson.
Og hvis avdøde Gustav Lorentzen kunne vinne i kategorien for beste filmmusikk for Knutsen og Ludvigsen-klassikere, virker det underlig å ikke samtidig løfte frem den utsøkte, originalkomponerte Dryads-popen til Marius Christiansen, med tekster ført i pennen av skuespiller Iben Akerlie.
Doktor Proktors tidsbadekar glimret også med sitt fravær, særlig i kategorien for produksjonsdesign; den usedvanlig meritterte Karl Júlíusson (Antichrist, The Hurt Locker) leverte et vel så imponerende arbeid som de nominerte i kategorien. Utelatelsen av både Dryads og Doktor Proktor kan tyde på at stemmegiverne ikke er gode nok til å gjøre seg kjent med filmer som er myntet på yngre målgrupper. Henrik Martin Dahlsbakkens bemerkelsesverdige spillefilmdebut, Å vende tilbake, vant fjorårets hovedpris under Nordiske filmdager i Lübeck, og ble pekt ut som en av Norges tre potensielle Oscar-kandidater. På tross av sin slående visualitet, ble filmen kun nominert for sitt lyddesign (Inger Elise Holm).
Før Oscar-nominasjonene annonseres, snakker man alltid om de små filmene «ingen av stemmegiverne har sett». Like fullt gjør Akademiet en hederlig innsats for at medlemmene skal oppsøke så mange kandidater som mulig før avstemningen, ved å arrangere kinovisninger og sende ut påsynskopier på DVD/Blu-ray. Med tanke på hvor få filmer som er aktuelle for Kanonprisen, bør det ikke være en stor logistisk utfordring å gi fagforbundenes medlemmer tilgang på samtlige titler – f.eks. ved å sende ut digitale påsynskopier over epost. (En må ta for gitt at det er i medlemmenes interesse at filmene ikke videredistribueres på en uforsvarlig måte).
Det mest forunderlige med årets Kanonpris-nominasjoner var likevel fraværet av skuespillerne fra Louder Than Bombs. Jamfør prisene for regi, manus og foto, har man vært skjønt enige om at Louder Than Bombs er å definere som en norsk film, selv om den er engelskspråklig. Da fremstår det patetisk at Isabelle Huppert, Gabriel Byrne, Jesse Eisenberg og særlig Devin Druid ikke har blitt funnet verdige av Skuespillerforbundet. Det er sikkert morsommere å gi norske kolleger en klapp på skuldra, og Huppert og Byrne ville neppe tatt seg bryet med å reise helt til Trondheim for å ta imot en anerkjennelsen, men en seriøs filmpris bør ikke ta slike utenomfaglige hensyn.
At dokumentarister kapret hele to av i alt tre reginominasjoner er i og for seg forfriskende, men siden de fleste forbinder regikategorien med fiksjon, fremstår det også en smule forvirrende – særlig fordi dokumentarregi og regi for fiksjon er såpass forskjellige disipliner at det føles unaturlig å sette dem opp mot hverandre. I og med at Kanon ikke opererer med en dokumentarpris, burde det kanskje opprettes en egen kategori for dokumentarregi? Det hadde styrket presisjonen. (I år var nok mange forundret over at det ikke ble plass til Roar Uthaug i regikategorien. Produsentene, som vant pris, så seg nødt til å kommentere dette under sin tale, at «kapteinen» bak roret til filmen som ellers fikk så mye anerkjennelse, selv var forbigått).
Det litt skranglete og useriøse ved årets Kanonpris-nominasjoner ble aksentuert av selve showet, under særdeles urutinert ledelse av rocker og Stjernekamp-dommer Thomas Felberg, som opptil flere ganger annonserte mulighetene for å fylle på med drikke etter utdelingen, og oppfordret bransjen til å kjøpe popcorn og kjærlighet på pinne («med tutti frutti-smak») til de gretne kritikerne for å garantere bedre terningkast.
Når det er sagt, var flere av takketalene både morsomme og bitende (Igor Devold, regissøren bak Kaizers-dokumentaren Den tilfeldige rockestjernen, benyttet anledningen til å adressere politiske spørsmål på en elegant måte), og den lukkede, uformelle settningen gir prisen en varme og et glimt i øyet den kringkastede Amanda-utdelingen kan se langt etter.
Samtidig er det verdt å spørre seg om prisen ville fått enda høyere status om den tok seg selv mer på alvor. Større krav til grundighet hos stemmegiverne og en litt mer høytidelig innpakning, kan bidra til å posisjonere Kanonprisen som Norges vesentligste filmpris. At den blir stemt frem av kolleger og fagfolk gjør trolig statuetten mer ettertraktet enn Amanda, og i lys av fjorårets debatt om den Haugesund-baserte veteranens identitetskrise, har det aldri vært et bedre tidspunkt for Kanonprisen til å hevde seg.
En pris basert på avstemninger vil aldri kunne være en garantist for variasjon og bredde – kanskje ville årets resultat sett noenlunde likt ut om alle som stemte hadde gjort seg kjent med samtlige norske kinofilmer fra 2015. Det er likevel sannsynlig at bedre rammevilkår for avstemningen, som legger til rette for at også de mindre «opplagte» kandidatene blir sett av fagforbundenes medlemmer, kan inspirere til grundighet – og dermed gi Kanonprisen større tyngde.