Filmfrelst #435: Kosmorama 2021

Fra venstre: «Shiva Baby» og «Bloody Nose, Empty Pockets»

Kosmorama 2021: I denne episoden omtaler vi et knippe filmer fra årets festivalprogram, inkludert de amerikanske indiefilmene Shiva Baby og Black Bear, samt dokumentarene Bloody Nose, Empty Pockets og City Hall.

Årets Kosmorama-program vises digitalt, og er etter omstendighetene overraskende sterkt. (Her er våre forslag til fem filmer du bør se fra årets utvalg.) Festivalen kan blant annet skilte med et knippe amerikanske filmer vi har gledet oss til, og noen av disse står i fokus i denne festivalpodkasten. Vi sneier også innom den norske dokumentaren Generasjon Utøya og tipser om ulike titler vi ennå ikke har sett, men har høye forventninger til.

Vi er forbi midtveis i festivalen, så enkelte av filmene på programmet er allerede utgått, eller har kort tid igjen på plattformen, men mange er også tilgjengelige – helt til 28. mars. Se programmet her.

Ved mikrofonene i denne episoden sitter Lars Ole Kristiansen og Pernille Middelthon.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

Trond sier:

16. mars 2021, kl. 15:23

Naturligvis kjedelig at filmfestivaler for tiden reduseres til å bli avholdt med digitale visninger, men for noen av oss skaper det i det minste en arena til å oppdage og se film som ellers ville forblitt uoppdaget eller usett. For eksempel kunne jeg i år for første gang plukke ut og se filmer fra Kosmorama-menyen (som ved TIFF), og en bonus er jo at jeg kan lytte til ferske filmfrelstepisoder fra festivaler med en faktisk mulighet til å ha sett filmene som diskuteres. Kanskje kan et håp for fremtiden være at filmfestivaler for eksempel tilbyr enkelte titler eller sideprogram på digital plattform som en del av tradisjonelle festivalvisninger?

Av filmene som diskuteres i episoden fikk jeg med meg både Black Bear, City Hall og Bloody Nose, Empty Pockets. Særlig to sistnevnte var svært fascinerende bekjentskap; begge lansert som dokumentarer, men der sistnevnte kanskje vel må kunne anses mer som en slags hybriddokumentar.

Premisset i Bloody Nose, Empty Pockets jo at dette er en dokumentar om den siste kvelden med det faste klientellet på en bar i Las Vegas som skal legges ned. I realiteten er filmen skutt over tre dager på en bar i New Orleans (som ikke skulle legges ned) og regissørene har håndplukket interessante karakterer de enten kjente fra før eller har funnet på andre barer, og plassert de sammen i en bar med alkohol. Man har ikke hatt manus, men det er i høyeste grad et iscenesatt scenario der man har filmet disse karakterene som har improvisert foran kamera. Uten at dette er grep som gjør filmen mindre fascinerende eller god. Men som «dokumentar» er den noe veldig annet enn City Hall. Jeg likte begge veldig godt, og langt på vei enig i betraktningene deres rundt kvalitetene til begge verkene.

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  17. mars 2021, kl. 19:45
  
  Say whaaat?! Jeg så «Bloody Nose, Empty Pockets» uten å vite noe om konteksten. Det eneste jeg hadde lest i forkant (og før podkast-opptak), var Helge Brekke Mathisens nydelige omtale (på hennes toppliste for 2020). På en måte er jeg glad for å ha opplevd filmen rent, men også litt oppgitt over å ha blitt så rundlurt. For den var jo _mistenkelig_ vakkert fotografert… Samtidig: Filmen blir desto mer interessant, og prosjektet er i og for seg i min favorittdokumentarist Stefan Jarl sin ånd – jamfør hans kongstanke om hvor nært den dokumentariske og poetiske sannheten står hverandre. The magic of the movies.

Din kommentar

Trond sier:

16. mars 2021, kl. 15:23

Naturligvis kjedelig at filmfestivaler for tiden reduseres til å bli avholdt med digitale visninger, men for noen av oss skaper det i det minste en arena til å oppdage og se film som ellers ville forblitt uoppdaget eller usett. For eksempel kunne jeg i år for første gang plukke ut og se filmer fra Kosmorama-menyen (som ved TIFF), og en bonus er jo at jeg kan lytte til ferske filmfrelstepisoder fra festivaler med en faktisk mulighet til å ha sett filmene som diskuteres. Kanskje kan et håp for fremtiden være at filmfestivaler for eksempel tilbyr enkelte titler eller sideprogram på digital plattform som en del av tradisjonelle festivalvisninger?

Av filmene som diskuteres i episoden fikk jeg med meg både Black Bear, City Hall og Bloody Nose, Empty Pockets. Særlig to sistnevnte var svært fascinerende bekjentskap; begge lansert som dokumentarer, men der sistnevnte kanskje vel må kunne anses mer som en slags hybriddokumentar.

Premisset i Bloody Nose, Empty Pockets jo at dette er en dokumentar om den siste kvelden med det faste klientellet på en bar i Las Vegas som skal legges ned. I realiteten er filmen skutt over tre dager på en bar i New Orleans (som ikke skulle legges ned) og regissørene har håndplukket interessante karakterer de enten kjente fra før eller har funnet på andre barer, og plassert de sammen i en bar med alkohol. Man har ikke hatt manus, men det er i høyeste grad et iscenesatt scenario der man har filmet disse karakterene som har improvisert foran kamera. Uten at dette er grep som gjør filmen mindre fascinerende eller god. Men som «dokumentar» er den noe veldig annet enn City Hall. Jeg likte begge veldig godt, og langt på vei enig i betraktningene deres rundt kvalitetene til begge verkene.

Svar

Lars Ole Kristiansen sier:

17. mars 2021, kl. 19:45

Say whaaat?! Jeg så «Bloody Nose, Empty Pockets» uten å vite noe om konteksten. Det eneste jeg hadde lest i forkant (og før podkast-opptak), var Helge Brekke Mathisens nydelige omtale (på hennes toppliste for 2020). På en måte er jeg glad for å ha opplevd filmen rent, men også litt oppgitt over å ha blitt så rundlurt. For den var jo _mistenkelig_ vakkert fotografert… Samtidig: Filmen blir desto mer interessant, og prosjektet er i og for seg i min favorittdokumentarist Stefan Jarl sin ånd – jamfør hans kongstanke om hvor nært den dokumentariske og poetiske sannheten står hverandre. The magic of the movies.