Kosmorama 2019: Kanonprisen, som ble delt ut første gang i 2005, er den norske filmbransjens egen utmerkelse, og har mange likhetstrekk med Oscar. Det er ingen jury som samles for å diskutere, kvotere og fordele, men i stedet anonyme stemmer fra bransjens fagarbeidere som ligger til grunn for hvilke filmer som blir truffet av hedrende kanonkuler og ikke.
Som regel preges utdelingen av fornuft og konsensus, i kontrast til den ofte debattskapende Amandaprisen. Diskusjonsklimaet rundt Kanon har lav temperatur, og den påfølgende festen bærer alltid preg av kolleger som beundrer og hyller hverandres prestasjoner, enten de har vunnet eller ikke. I det hele tatt er Kanonprisen et trivelig om enn i overkant internt arrangement.
Samtidig har prisen noen fallgruver. Den ene er uvissheten rundt hvor mange som faktisk avlegger sin stemme. Jo underligere et valg fremstår, desto større er sannsynligheten for at få har møtt opp ved den digitale stemmeurnen. Det mest forstemmende signalet om at oppslutningen er for lav, er årets avgjørelse om å sløyfe hele priskategorien for beste originale filmmusikk. Antall mottatte stemmer var dessverre for lavt (og da hjelper det ikke at mange norske komponister var gode kandidater fra filmåret 2018).
Den dypeste fallgruven er likevel selve vurderingsgrunnlaget til de bransjeorganiserte som skal velge sine favoritter. Siden undertegnede ferdes i et miljø der man til stadighet omgås norske filmarbeidere, føles det rimelig å påstå at altfor få av dem er lidenskapelig interesserte i hva kollegene deres holder på med. Sjokkerende mange går glipp av titler som for filminteresserte ville vært utenkelig å ikke få med seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hørte setningen «Jeg har faktisk ikke sett Thelma» i løpet av 2017 og 2018.
Selv om vi kanskje burde sette vår lit til at de som er stemmeberettigede til Kanonprisen gjør sin plikt med ren samvittighet, blir det for naivt å tro at ikke gleden ved å løfte frem gode venner leder til «fusk». (Dette er i og for seg noe alle demokratiske filmpriser sliter med, og i dette henseende har ofte Oscar vært ansett for å være selve verstingen – selv om mye har endret seg etter de begynte med såkalt preferential ballot). Når altfor få avgir sin stemme i en gitt Kanonpris-kategori, blir nominasjonene ekstra sårbare for manipulasjon. For eksempel blir det enklere for én gruppering å mobilisere – og dette handler ikke bare om å slå ring rundt venner, men også om å velge å ikke stemme på noen.
*
En polariserende skikkelse som Erik Poppe er for eksempel ikke nominert for beste regi for Utøya 22. juli, selv om filmen er den suverent mest omtalte og kritikerroste blant kandidatene. Med utgangspunkt i nominasjonene, kan man som utenforstående dedusere seg frem til at den norske filmbransjen selv anser Skjelvet for å være et langt mer betydningsfullt verk enn Utøya 22. juli. Jeg er ikke av den oppfatning at sistnevnte bør være immun mot kritikk (jeg har selv innsigelser), men det er hevet over enhver tvil at filmen er sjeldent ambisiøs og markant til å være norsk. At ikke Andrea Berntzen, som vant Amanda, er nominert for sin hovedrolle må nesten sies å være en skandale (til tross for at nåløyet i akkurat den kategorien er årets trangeste).
Summen av disse svakhetene kan gjøre prisen mindre viktig enn den burde være. De nominerte til birollekategorien i 2017 står som et spesielt slående eksempel på hvor helsprø Kanonprisen kan bli. Ikke et vondt ord om Ingar Helge Gimle, han er karismatisk som få, men at den ubetydelige (og minimale) opptredenen hans i Cave skulle anses for å være en av de tre fremste birolleprestasjonene i 2016 er bare feil. Hva skjedde med Marte Germaine Christensen som imponerte alle som så Patrik Syversens Det som en gang var? Svaret er naturligvis at «alle» som så Det som en gang var ikke var så veldig mange.
Gimle er godt likt i bransjen, ikke bare som skuespiller, men også som person, og her er det tydelig at gode venner sørget for å løfte han frem. I år kunne de samme stemmeberettigede ha kronet Gimle på ny, for det som er en virkelig rolletolkning i Rett vest (igjen for Henrik Martin Dahlsbakken), men Gimle er ikke å finne blant de tre utvalgte i år. (I et intervju som ble publisert på Montages i dag erkjenner Dahlsbakken at «altfor få norske filmskapere ser det andre norske filmskapere gjør. Det er en svakhet ved vår bransje, mangelen på raushet.»)
En annen utfordring ved Kanonprisen er at alle medlemmene kun stemmer én gang. Altså vil ingen få muligheten til å se i kapp filmene som faktisk blir nominert, før endelig stemme med ønsket vinner blir avgitt. Forutsatt at de norske filmenes produsenter og distributører viser interesse for Kanonprisen, burde det være en enkel sak å sende ut tittekopier til samtlige medlemmer – særlig i forbindelse med en eventuell ekstra runde, der kun tre titler står igjen som nominerte i hver kategori.
I alle tilfeller er det filmbransjen selv som er nødt til å skjerpe seg. Det er ikke rart de norske «mellomfilmene» sliter med å finne et publikum ute i det ganske land, når mange regissører, manusforfattere og fotografer selv velger å prioritere å se TV-serier hjemme i sofaen – i stedet for å dra på kino for å oppsøke og studere sine kollegers nye arbeider.
Selv om Amanda-juryene av og til treffer blink, veier ingen anerkjennelse tyngre enn den man mottar fra sine egne. Om alle som har muligheten velger å gå til urnene i fremtiden, med tilstrekkelig mange norske filmer innabords, vil Kanonprisen bety enda mer enn den gjør i dag. Potensialet er der.