2015_lys_2

Topplister

Årets beste filmer – topplister for 2015

Denne saken har 11 undersaker:

Hopp rett til

Neste:  Atlis topp 20, 2015»

Filmåret 2015 ligger bak oss, og det er tid for vår årlige runde med topplister her på Montages. Som tidligere har vi ventet til samtlige av fjorårets 365 dager har passert og de mange titlene er godt fordøyd og diskutert, før vi nå publiserer våre favoritter.

2015 har vært preget av overraskelser. Hvem hadde trodd at en gammel ringrev som George Miller med Mad Max: Fury Road skulle returnere med sitt mest formfullendte og anerkjente verk, trygt plassert i et fiksjonsunivers mange tvilte på at ville tåle tidens tann? Var det sannsynlig at den kommersielle fiaskoen Blackhat etter flere gjennomsyn skulle vise seg å være Michael Manns mest potente arbeid fra den digitale tidsalderen, som har fascinert ham siden Collateral (2004)? At årets aller beste film var en gjenoppliving av den utskjelte slashersjangeren?

Mange lesere vil merke seg at tre sjangerfilmer topper Montages’ felles liste over cinematiske høydepunkter fra fjoråret. På vidt forskjellige måter, representerer disse brudd med naturlige fordommer om blockbustere fra Hollywoods berømte samlebånd. Indiefilmen It Follows ble en overraskende suksess, både internasjonalt og her hjemme, og mørbanker samtidige skrekk-franchiser med sin eleganse og filmhistoriske bevissthet; Mad Max: Fury Road gjør utallige påkostede actioneventyr til skamme med muskuløse regigrep og en taktil fremstilling av brutale omgivelser; Blackhat er mer ambisiøs og intrikat i sitt audiovisuelle uttrykk enn de fleste europeiske festivalfilmer.

Det betyr imidlertid ikke at de mer lavmælte filmene lot seg overskygge av Millers postapokalyptiske sandsprut eller koderekkene fra Manns cyberthriller. Etter en høflig, men ikke spesielt glødende respons under fjorårets Cannes-festival, møtte vi Hirokazu Kore-edas nye drama med dempede forventninger, og gleden ble desto større da Søstre boret seg dypt inn i hjertene våre. Med varsomme virkemidler, fremstilte Kore-eda søskenkjærlighet og samhold med en klokskap og varme vi knapt har sett maken til.

I Cannes kunne Joachim Trier endelig presentere sin engelskspråklige debut, Louder Than Bombs, til blandet mottagelse. Vi ble umiddelbart fengslet av dette svært ambisiøse, men samtidig intime familiedramaet, og etter flere gjennomsyn kan et samlet Montages endelig kåre en norsk film til en av de fem beste titlene fra et filmår.

Mange av årets individuelle lister løfter frem verk fra debuterende regissører, som Myroslav Slaboshpytskiy (Stammen), Dan Gilroy (Nightcrawler) og Ryan Gosling (Lost River). Blant disse, fikk Alex Garlands Ex Machina også en plass på den samlede topplisten, takket være sin tenksomme og visuelt sofistikerte tilnærming til kunstig intelligens. I et år der befestede auteurer som Bruno Dumont, Noah Baumbach og Paul Thomas Anderson – i tillegg til de nevnte Mann, Miller og Kore-eda – har levert bemerkelsesverdige tilskudd til sine respektive karrierer, er det verdt å merke seg at mange nye og svært lovende stemmer har tilført friske farger til filmkulturen.

Kåringen nedenfor er bare ment som et supplement til de individuelle listene, og vi anmoder leserne våre til å gjøre seg kjent med de mange titlene som ikke har blitt sett av tilstrekkelig mange – eller er for egenartede i sitt uttrykk til å skape konsensus – når “regnestykket” skal summeres. Metoden som ligger bak vår felles liste er den samme som tidligere; vi har ganske enkelt sammenslått summen av filmenes plassering på de individuelle listene, ispedd enkelte redaksjonelle justeringer.

God lesning – og god film!

*

1. It Follows av David Robert Mitchell
2. Mad Max: Fury Road av George Miller
3. Blackhat av Michael Mann
4. Søstre av Hirokazu Kore-eda
5. Louder Than Bombs av Joachim Trier
6. Amy av Asif Kapadia
7. Mistress America av Noah Baumbach
8. Ex Machina av Alex Garland
9. P’tit Quinquin av Bruno Dumont
10. Inherent Vice av Paul Thomas Anderson

*

Delta gjerne i samtalen om årets utvalg – alle enkeltlistene deler ett og samme kommentarfelt (nedenfor). Filmåret er i våre lister beregnet ut fra norske kinopremieredatoer, og/eller rett-på-video-lanseringer/festivalpremierer. Som vanlig, vil vi snarlig publisere en episode av Filmfrelst, der vi diskuterer listene og årets beste filmer.

Denne saken har 11 undersaker:

Hopp rett til

Neste:  Atlis topp 20, 2015»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 45 kommentarer

  1. Knut Olav sier:

    Blackhat har tydeligvis kun funnet litt kjærlighet i verden her på Montages. For min del er jeg enig i resten av verden, forferdelig kjip film. En film må by på mye mer enn å være visuelt spennende, resten føles både veldig gubbete og lite inspirert. Nå merker jeg generelt at cyberthrillers sjelden klarer å være spennende og bra, det er en vanskelig oppgave å skildre, men Mr. Robot virker å ha løst floka veldig bra.

  2. Jeg har sagt mitt om SKANDALEN som er deres formeninger om Blackhat på Twitter, men synes det er flott at The Martian kun dukker opp på Truls sin “tommel ned”-liste (med mindre jeg har oversett den en annen plass).

    Har kun bladd raskt gjennom listene akkurat nå, men ser frem til å sitte meg ned å lese litt etter jobb.

  3. Tore Andre Øyås sier:

    At en må gjennomse en film flere ganger for at den skal feste seg er på en og samme gang både litt fascinerende og betenkelig. Hvis den ikke synes å funke første gang, da lager man vel egentlig ikke (bevisst) en god og sterk film? Det er jo et kjent fenomen at om man ser noe eller hører en sang flere ganger så starter ulike mekanismer i hjernen, blant annet det kjente gjenkjennelses-aspektet å sette inn, ergo er det enklere å like en sang etter 10 gangers gjennomhøring, enn ved en snau en. Mon tro om det er dette som har gjort “Blackhat” til en lavt hyllet film? Bare en tanke…

  4. Fint at ikke alt er enighet i topplistesamtalenes verden. Jeg kan jo da bare umiddelbart kime inn om BLACKHAT at vi selvfølgelig er klar over at den i all hovedsak har fått negativ mottagelse (likegyldighet fra både dagsavisanmeldere og publikum). Filmens etterliv vil nok styrkes voldsomt av at den debatteres og at folk er uenige, som igjen vil løfte den (sakte men sikkert) ut av glemselen og inn i samtalen.

    Knut Olav: Filmen er visuelt spennende, det virker de fleste å være enige om, men for meg byr den absolutt på mye mer enn det. BLACKHAT er tematisk interessant, gjennom å objektivisere og konkretisere språket av kode som ligger bak og under kommunikasjonsoverflatene vi tar for gitt. Og selv om den er mislykket som “en kommersiell kinolansering”, mener jeg at problemet (egentlig fordelen) med Michael Mann er at han er filmkunstner; at han har et cinematisk prosjekt i seg selv. Jeg forsøker å si noe om det i min listeomtale:

    «I nesten hvert eneste bilde og kompositoriske element, har Mann streket opp tematikken gjennom et lineært, visuelt motiv – striper i en gardin, strimer av lys gjennom en skjerm, rutemønstre på en bygning. Resultatet er at Blackhat blir et av de reneste og tydeligste eksemplene på Michael Manns sensibilitet som auteur, og det definitive magnum opus i regissørens cinematiske utforskning av det digitale, som startet med Collateral (2004).»

    BLACKHAT kulminerer et kunstnerskap som tok en helt spesifikk retning fra og med COLLATERAL, og selv om ikke alle filmene Mann har gjort i denne perioden er like vellykkede, eksisterer det en betydelig rød tråd i hans utforskning av både tematiske forhold og det digitale uttrykkets muligheter.

  5. Trond Arntzen sier:

    Kjenner jeg blir kraftig provosert av å se alle anmelderne til Montages har med Blackhat på lista over årets beste filmer. Dette blir for meg bare flau smak av at nå skal vi lære alle som ikke har studert filmkunst, hva som er en bra film.
    “Filmens etterliv vil nok styrkes voldsomt av at den debatteres og at folk er uenige, som igjen vil løfte den (sakte men sikkert) ut av glemselen og inn i samtalen.” sier dere. Det hjelper ikke hvor visuelt vakkert det ser ut når filmen er dørgende kjedelig. Her er ingenting radikalt nytt som gjør at den fortjener denne plasseringen, så for å forsvare en slik plassering så må den være mye bedre enn de andre filmene i år på sine styrke, for å havne så høyt. Til sammenligning med de 2 andre på topp, så var Mad Max et stort wow på alle felt, spennende, vakker, morsom osv. It Follows var flott å se på med en ny vri på sjangeren. Et lite minus med at den ikke var skummel nok, men totalopplevelsen var flott.

    Dere agumenterer med at filmen bare blir bedre og bedre jo flere gang man ser den. Jeg har bare sett den en gang i motsetning til Mad Max og It Follows som jeg har sett flere ganger, men når en film har så store “brølere” som i Blackhat, kan man ikke påstå at filmen er planlagt og gjennomført til minste detalje. En av dere sier: Når det smeller overlates ingenting til tilfeldighetene”. Neivel, skal vi se: Skurkene er på vei mot huset utpå landet, ikke en annen bolige i mils avstand, og begynner å pepre huset med diverse våpen. En dør, og to gjemmer seg. Etterhvert kommer skurkene seg fram til huset. Mannen i stallen holder på å sette inn hestene i ro og mak og blir skutt. Tja kan vel hende han er døv og ikke har hørt noen ting. Tydligvis ansetter de mange døve, fordi nå er de kommet inn i huset, og der er hushjelpen i ferd med å putte i vaskemaskinen. Kan jo hende hun har tatt notis av all bulder og brak, men tenkt at dette ordner vel huseieren opp i, det er ikke en av mine oppgaver i huset og uansett greit å få satt på maskinen før hun blir skutt.

    Man kan argumentere med at dette er små detaljer som mange filmer i actionfilmer gjør feil, men det er mange slike småting i denne filmen som irriterer helhetsproduktet som ene og alene gjør at den ikke skal opp på noen topplister. Og alle i redaksjonen har den med på lista si? Det overrasker meg veldig. Hvordan kan 100 % av anmelderne i Montages være uenig med de fleste anmelderne i verden. Her lukter det av at noen ikke er enige, men har følt seg presset til å ta den med på lista si fordi noen av de som har størst ego har påvirket de andre. Hvorfor har så få av dere f.eks Sicario på listen, en annen vakker action/thriller som har litt mer kunstnerisk uttrykk enn kommersielt potensiale? Den var mange hakk bedre enn Blackhat.

    Så for å avslutte med en klisje. Hvor lenge kan man se på en vakker solnedgang før den bare blir kjedelig? Det kommer en ny solnedgang i morgen. Blackhat var ikke mer enn en ordinær solnedgang som det kommer mange av.

  6. David sier:

    Så utrolig hyggelig å se P’tit Quinquin på listen! Min absolutte favoritt fra året som gikk og en film jeg ikke har sett på andre lister som jeg kan huske.

    En ganske tilgjengelig film faktisk (utrolig morsom!) som jeg er sikker på kan treffe mange andre enn Dumont-fantastene.

  7. Aleksander h sier:

    Hehe, Blackhat på tredjeplass og Sicario er ikke engang på lista? Klikka for dere?

  8. August Sørlie Mathisen sier:

    Jeg finner det litt rart at ingen av dere hadde noe som helst å si om “Der Vindane Møtes”. Det var kanskje min sterkeste filmopplevelse dette året, og selv om jeg kan forstå at folk ikke liker den, synes jeg det er litt rart at den verken dukket opp på en eneste toppliste eller liste med skuffelser. Skulle gjerne hørt deres mening om filmen.

    • Aleksander h sier:

      Pompøs film, men den ga meg en viss tilfredsstillelse til slutt selv om jeg rev meg selv i håret av kjedsomhet enkelte ganger

    • Aleksander h sier:

      Skal sies at fortellermåten var problemet. Resten var top notch

    • Sveinung Wålengen sier:

      Jeg har stor respekt for Der vindane møtes som et historieskrivingsprosjekt, men som film synes jeg den ble for konseptuell og distansert. Klarte heller ikke bestemme meg for om jeg synes formen makter å kaste et nytt “rettferdighetens lys” på historien, eller om de fryste bildene presenterer den på en for pen måte, lett å ta avstand fra. Samtidig hører jeg jo at du og andre syntes det var en sterk opplevelse, August.

      Fra året som gikk sidestiller jeg Der vindane møtes litt med En natt i Berlin, som en kritikerrost film som først og fremst fikk oppmerksomhet for sitt enkeltstående konsept (fryste bilder/én lang tagning). Ingen av disse filmene berørte meg noe særlig, men jeg synes det er interessant hvordan man i “TV-seriens tidsalder” trekker frem slike formgrep som noe positivt i seg selv. Kanskje vitner disse regivalgene og mottagelsen av dem om en “filmatisk sult”, men er de noe mer enn et mellommåltid? Byr de på noe mer enn oi!-elementet? Det var ikke veldig mange som så Der vindane møtes i Norge (selv om 4460 besøkende er et anstendig tall for en slik film), og filmspråklig sett synes jeg Mad Max: Fury Roads maksimalisme er et mye mer oppløftende eksempel på filmmediets gjennomslagskraft i 2015.

      Nå skal selvfølgelig ikke Der vindane møtes og En natt i Berlin stå til ansvar for hvordan kritikerne hyllet dem, men min opplevelse av disse to filmene var at de ikke hadde så mange unike kvaliteter utover det visuelle konseptet, og at de ikke engasjerte som fortellinger. Både den lange tagningen og stillbilde-estetikken brukes som tydelige fortellergrep i de to filmene, og i lys av det, synes jeg de faller litt igjennom. Jeg mislikte ingen av dem, men har heller ikke noe behov for å se dem igjen.

      Som en forlengelse av det: plasseringene på min egen liste baserer seg langt på vei på gjensyn og hvorvidt jeg tar med meg filmene videre. Jeg er ikke av dem som syntes Blackhat virkelig løftet seg etter gjensynet (jeg så den for andre gang for å forsikre meg om dens kvaliteter) og hadde jeg ikke sett den igjen, hadde den nok vært høyere. Så plasseringen min av den filmen er absolutt ikke for syns skyld eller for å “lære folk hva som er bra film”. Likevel var den altså blant de ti beste filmene jeg så i 2015, foran ca. 130 andre filmer.

  9. Stein Ove Lien sier:

    Jeg fikk ikke noe ut av Blackhat, men er ellers glad for mange av valgene. Mangler noen tunge filmer fra 2015 (The Force Awakens, The Martian, Bridge of Spies, Spectre, Sils Maria etc), men er fornøyd med året. Så jevnt i toppen at min liste kunne endret seg fra dag til dag, men her er min topp 20:

    1. Ex Machina
    2. Louder Than Bombs
    3. It Follows
    4. Mad Max: Fury Road
    5. The Look of Silence
    6. Inside Out
    7. Mistress America
    8. A Most Violent Year
    9. Maps to the Stars
    10. White God
    11. Slow West (festivalvisning, muligens juks)
    12. Selma
    13. The Babadook
    14. 45 Years
    15. Love is Strange
    16. Inherent Vice
    17. Magic Mike XXL
    18. Whiplash
    19. Obvious Child
    20. Starred Up

    Resten finnes her: https://mubi.com/lists/2015-ranked

  10. Joakim sier:

    Ser fram emot att lyssna på er Filmfrelst-podcast om 2015.
    Har dessutom bara sett Mad Max, Mistress America, Ex Machina och Inherent Vice av er topp 10, så har en del att se där.

    Min personliga topp 25 (baserat på amerikansk release).

    NB! Inte sett Hateful Eight eller Louder Than Bombs ännu, båda de 2 skulle säkert placera sig på listan.

    1. The Tribe
    2. Heaven Knows What
    3. Mad Max: Fury Road
    4. The Wolfpack
    5. Carol
    6. The Lobster
    7. The Revenant
    8. Ex Machina
    9. A Most Violent Year
    10. Anomalisa

    11. Girlhood
    12. Mustang
    13. Love
    14. Steve Jobs
    15. Spotlight
    16. Goodnight mommy
    17. Straight Outta Compton
    18. Creed
    19. Victoria
    20. Eden
    21. Star Wars: The Force Awakens
    22. Magic Mike XXL
    23. Trainwreck
    24. Sicario
    25. The Big Short

    2014:
    http://letterboxd.com/joakimjansson/year/2014/

  11. Meget morsomt å se Blackhat så godt representert. Det hadde jeg ikke trodd! Ellers mye nytt her som går rett inn i watchlisten min. Gleder meg spesielt til å se Amy og Lost River nå.

    For min egen del så har jeg ikke rukket å se så mye ny film det siste året, men hadde fortsatt ikke noe problem å trekke frem 10 knakenes gode filmer. Tyder altså på et sterkt filmår!

    1. The Jinx
    2. Sicario
    3. Star Wars
    4. Blackhat
    5. Ex Machina
    6. Spotlight
    7. Spectre
    8. Wild Tales
    9. It Follows
    10. Meru

  12. Fredrik Fadese sier:

    Spennende liste.
    Noen idé om hvordan jeg kan få sett Im Keller?
    Fredrik

  13. Mads sier:

    Den største skadalen her er ikke Blackhat, men det totale fravære av The Assassin. Det eneste filmen jeg ville kalle et mesterverk i år, selv om det ordet sitter løst hos noe. Den er ikke nevnt på noen av listene, selv om dere hyllet den etter Cannes.

    Har den virkelig falt så mye siden da, at den ikke blir nevnt under hedelig omtale en gang?

    • The Assassin har norsk kinopremiere nå i januar, og jeg regner med den vil figurere på mange av våre 2016-lister om ett år (kanskje ikke helt i mitt eget toppsjikte, men vet at den har en høy stjerne i redaksjonen).

    • Tenker nok det er flere i redaksjonen som vemmes av å ikke kunne inkludere Cannes-favorittene sine. Antar My Golden Days hadde lagt seg høyt på listen til Lars Ole i hvert fall.

    • Ja, for min del var det The Revenant som måtte vike av “overgangsfilmene” — en toppfilm fra 2015 (men 2016 i Norge) som helt sikkert kommer til å henge med for min del når nye lister skal legges ut om 12 måneder.

    • Mads: Som Thor Joachim sier, «The Assassin» ble flyttet til 2016 – og dermed også vekk fra våre 2015-lister. Det er bare teknisk listejuss, tro meg! Jeg så «The Assassin» to ganger i Cannes, og for tredje gang på Film fra sør, og den ville ha vært øverst på min liste for 2015. Men nå blir den altså 2016-film, så konkurransen er allerede tøff – selv om vi bare har sett 14 dager av året. ;)

  14. Mikkel Storm Glomstein sier:

    Etter litt delibrasjon kan jeg glede alle med at også min topp-ti -2015-liste nå er klar for offentliggjøring.
    Jeg har ikke sett “It Follows” (vennene mine lurte meg til å tro den var dårlig) eller “Søstre” (traileren gav et distinkt inntrykk av at den var dårlig), så legger inn et lite forbehold om at listen kan inneholde enkelte hull. Men er ellers veldig fornøyd:

    1. Kreuzweg
    2. Whiplash
    3. Nightcrawler
    4. Leviathan
    5. Eden
    6. Louder than bombs
    7. Ex Machina
    8. Amy
    9. Mistress America
    10. Inside out

    Mest overvurderte film 2015:
    Taxi Teheran. Hverken spesielt sjarmerende, eller særlig engasjerende. Gir et visst innblikk i det iranske samfunn, men ikke mer enn f.eks Nader & Simin (og hvor mye bedre film er ikke det?). Den blir naturligvis spesiell i kraft av Jafar Panahis filmforbud, men man kan ikke annet enn å håpe de som smuglet den ut ikke utsatte seg for unødig fare, for skuffelsen i det de omsider satt seg ned for å bivåne filmen må ha vært betydelig.

    • Mikkel Storm Glomstein sier:

      (og takk for bra podcast igjen! alltid trivelig å henge audielt med montages)

    • Ikke la deg lure… både «It Follows» og «Søstre» er absolutte anbefalinger.

      Hyggelig å se «Eden» bli trukket frem på din liste! Den kom ikke med på min liste, men var en film jeg likte veldig godt – og som flere burde ha sett på kino. Daft Punk spilt på nivå 11 i en kinosal..? Hva er det å ikke like?

      Kan si meg enig om «Taxi Teheran». Hvis det er lov å vurdere Panahis tre filmer fra perioden i husarrest som en slags “trilogi” er «Taxi» den minst interessante. Her er det «This is Not a Film» som gjelder. Den er virkelig en slags knallhard essens av hva Panahi forsøker å uttrykke (uten å få lov til å lage film).

  15. Ole Jon Tveito sier:

    Det har vært et virkelig flott filmår, med mye god film!
    Men jeg kan ikke skjønne at ingen her nevner Black Mass, og det har jo faktisk vært et sjeldent år med eksepsjonelt gode komedier!

    Min liste ser slik ut i nevnte rekkefølge (med filmer med norsk premiere i 2015):
    Ex Machina, Wild Tales, Nightcrawler, Black Mass, Mad Max, It Follows, Whiplash, The Martian, Brigde of Spies, Louder Than Bombs, cold in July, Bølgen, Legend, Spectre, Spy, Trainwreck, Kingsman, Everest, Blackhat, What we do in the Shadows, Still Alice, Stammen, Leviathan, Run all night, American Sniper, The Theory of everything, Unbroken, A most violent year.
    men har ikke fått sett Sicario…

    Skuffelser: The Hatreful Eight, Furious 7, Star Wors Force, Jupiter Ascending, Chappie og The Gunman.

  16. Eilif Hartwig sier:

    Blackhat, gåten som fortsetter å gi

  17. Det er en sann glede at «Blackhat» ikke forbigås i stillhet når vi ser tilbake på filmåret 2015. Selv om jeg holder filmen høyt, har jeg ingen problemer med å forstå at noen opplever den som kjedelig og/eller mislykket. Denne filmens evne til å fremprovosere en genuint polariserende respons er mer enn de fleste andre filmer kan vekke av meningsutvekslinger.

    Det interessante, og potensielt produktive, ved å diskutere «Blackhat» – forutsatt at man mener alvor og er nysgjerrig på å undersøke filmen når man inngår i samtalen – er at filmen byr på en utfordring i hvordan man evaluerer den. (Nå mener jeg ikke smak og behag, men rent objektivt: hva slags film er dette?) Michael Mann forsøker (også i eksempelvis «Thief» og «Heat») å skape en type film som kan eksistere i to forskjellige filmkunstneriske verdener/tradisjoner. Som om han insisterer på å smelte to motsetninger sammen. I sin svært positive anmeldelse av «Blackhat» i The New York Times artikulerer filmkritiker Manohla Dargis dette på en presis måte:

    «[“Blackhat” is] a story about the intersection of bodies and machines, is a spectacular work of unhinged moviemaking. By turns brutal and sentimental, lovely and lurid, as serious as the grave and blissfully preposterous, it combines a truckload of plot with many of the obsessions, tropes, sights and sounds that distinguish his other movies […] Mr. Mann’s singular hybrid approach, which exists at the crossroads of the classical Hollywood cinema and the European art film and is evident in his oscillation between action and introspection, transformation and stasis, exterior and interior realms.»

    (PS: Jeg måtte også slå opp oscillation (det betyr pendling/svinging).)

    Ved at Michael Mann oppsøker og insisterer på et kunstnerisk ambisiøst uttrykk (og en type tålmodig rytme og poesi) i en fortelling med blockbuster-lignende plott og derilthørende markedsføring, gjør at «Blackhat» er dømt til å skuffe mange og at den oppleves som et brudd med publikumskontrakten. Det er lett å forstå at ikke «Blackhat» fungerer for alle, og jeg synes ikke dette er en film som egner seg for at man bør overbevise de som ikke liker den om hvorfor de “må” like den. Men jeg synes den er viktig å anbefale til de som ikke ennå har sett den, og som da kanskje kan forberede seg på at filmen er en hybrid.

    For meg er «Blackhat» både en suggererende, underholdende kinoopplevelse og et intellektuelt spennende kunstverk, og denne hybridkonstruksjonen er nettopp grunnen til at den skiller seg ut, og stiger frem som en film i en helt egen klasse.

    Per Morten: Du har virkelig spirit. Det liker jeg. Og jeg har selv følt på den gode følelsen man får av hytte med neven og si: skandale! når man vil beskrive en motsetning som ryster en etablert oppfatning. Men nå som «Blackhat» har ligget nede for telling helt siden kinopremieren for et år siden, gått inn i historien som en kommersiell flopp, og nesten rukket å skrive seg inn i forglemmelsen… er det da virkelig en skandale at et lite dusin Montages-folk gir den en klapp på skulderen? At underdogen får en dag i solen? At Rocky får bokse mot Apollo Creed? Jeg tror filmkulturens bastioner vil overleve å få høre at også «Blackhat» har kvaliteter!

    ***

    (Forhåpentligvis vil vi få anledning til å snakke om de subversive kvalitetene (skandale!) i Renny Harlins majestetiske sjørøverfilm og undervurderte nøkkelverk «Cutthroat Island» (1995) også i løpet av dette nye året. Den har ligget nede i over tyve år..!)

    • Jeg håper det blir i samme åndedrag som jeg får lov til å ærklære min kjærlighet til EVENT HORIZON og Paul W.S. Anderson generelt. Det har jeg også ventet på en stund.

    • Karsten: Jeg vil bare understreke at det er en vis overdrivelse i mine reaksjoner til deres vurderinger av Blackhat – både her i dette kommentarfeltet, som i filmfrelst sin oppsummeringsepisode, og på Twitter. Det å diskutere filmer som er såpass polariserende er alltid spennende, og er ikke meningen å ta bort ifra en potensiell samtale ved å spøke og tulle, men vil se filmen på nytt før jeg våger meg ut i episk konfrontasjon med dere her i montages (skal prøve å få sett den på ny i helgen).

      I mellomtiden velger jeg å sitere Tony Szhou aka Every Frame a Painting:

      “17 minutes into Michael Mann’s “Blackhat.” This is one of the worst sound mixes I’ve ever heard in a major film. Dear God, what happened?”

      “In Blackhat, this actor’s voice actually changes mid-sentence! It becomes a completely different person. I’m… HOW?!” (med bilde av Jason Butler Harners karakter)

      “After sleeping on it, I believe that every aspiring filmmaker should watch Michael Mann’s BLACKHAT, not just b/c it’s bad, but how it’s bad.”

      “On BLACKHAT, none of Mann’s regular collaborators returned except his casting director. People don’t make more than one film w/ him anymore”

      “BLACKHAT is a lesson: if you yell at your crew, if you treat people like shit, then one day you’ll go deaf & no one will lend you their ears”

      _______

      Oscillation er forøvrig er veldig vakkert ord jeg selv lærte meg ifjor når jeg leste meg opp på metamodernisme.

    • Gleder meg til å lese dine tanker om «Blackhat» etter et nytt gjensyn. Håper du vil identifisere noen nye elementer å snakke om; det er nesten mer interessant enn om gjensynet “endrer” ditt syn på filmen. (Noe som jo nesten ville vært kjedelig, nå som vi har det så gøy!)

      Tony Zhous analytiske videoessayistikk er ofte svært innsiktsfull. Han er en god formidler. Men hans raljeringer om «Blackhat» på Twitter mangler all den presisjonen og etterretteligheten han utviser i sine videoer. Lydmiksen gjør noen rare vendinger innimellom, ja, men tidvis med abstraherende effekt. Utover den Zhou-innvendingen, er det vanskelig å ta påstandene hans om Michael Manns oppførsel seriøst uten bedre empirisk grunnlag; skal man da bruke alle mulige anekdotiske rykter om “vanskelige” filmskapere som “bevis” på elementer i filmene deres man ikke liker? Det ville resultert i ganske tabloid og overflatisk filmkritikk. Zhou virker altfor lukket i tilfellet «Blackhat», og da er det ikke rart han ikke klarer å si noe reflektert og interessant om hvorfor filmen er som den er.

      Fantastisk flott ord, ja..! Metamodernismen i bøkene var av den typen som da oscillerer mellom meta og moderne, eller? :)

    • Du har selvsagt helt rett i at Szhous lille twitter-rant blir noe overfladisk, men er tross alt ikke noe annet enn nettopp det; et twitter-rant. Kunne vært interessant å sett ham legge filmen under kniven i en av sine videoessays, men nå er vel de i all hovedsak reservert filmer han liker og setter pris på. Dere får publisere listene på Montages International Edition og invitere ham til debatt!

      Her er det litt interessant lesestoff om metamodernisme, men flere vakre ord: Luke Turners manifest og Seth Abramsons omfattende.arkiv. (om noen lurer på hvilken relevans dette har for film, kan det sies at ingen ringere enn Shia LaBeouf har gjort seg ganske bemerket innen det hele.

    • PS: Klokken er 02:08 og jeg har nettopp hatt et gjennsyn med Stalker av Tarkovski, så stiller meg ikke ansvarlig for eventuelle rettskrivnings- og tegnsettingsfeil i kommentarene over.

  18. August Sørlie Mathisen sier:

    Årslistene mine følger året for urpremiere, så jeg poster like gjerne to lister.

    2015:

    1. Søstre
    2. Macbeth
    3. Dheepan
    4. Inside Out
    5. Louder Than Bombs
    6. Taxi Teheran
    7. Sicario
    8. The Martian
    9. Mad Max: Fury Road
    10. Ex Machina

    2014-filmer med norgespremiere i 2015

    1. Der Vindane Møtes
    2. Whiplash
    3. Selma
    4. Nightcrawler
    5. Far From Men
    6. Citizenfour
    7. Birdman
    8. Vivianes Kamp
    9. The Look of Silence
    10. The Guest

  19. Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

    Mye homogent på Montages-listene i år, og det blir for så vidt mye av det samme på min liste og. Det skyldes blant annet at jeg har sett færre filmer enn på mange år, men man må jo alltid lage en liste anyways.

    Jeg føler at det mangler en skikkelig toppfilm i år for min personlige del, men det har vært mye bra likevel. I fraværet av en skikkelig personlig favoritt er det en fin anledning til å hylle dokumentarfilmen litt i år – The Look of Silence og Amy er de sterkeste historiene jeg har sett på film i 2015!

    Den felles dyrkelsen av Blackhat er morsom, selv har jeg ikke fått sett filmen ennå og denne enorme polariseringen blir en fin inngang :D

    Min topp 10:

    1. The Look of Silence
    2. Mad Max
    3. Mistress America
    4. Louder than Bombs
    5. Amy
    6. Inherent Vice
    7. 45 years
    8. It Follows
    9. Birdman
    10. Clouds of Sils Maria

    Årets oppskrytte: Sicario, Bølgen og Mandariner.

  20. David sier:

    Dette er jo en liste over årets beste filmer, det er klart. Men hva synes redaksjonen over TV-året som har vært? Spesielt tenker jeg kanskje på de to helt eksepsjonelle true-crime seriene The Jinx og Making A Murderer. Opplever at det har vært mye buzz om disse seriene både i media og blant folk. Selv hadde begge disse kommet høyt opp på min egen filmliste om det hadde vært “tillatt” :)

  21. Geir J. Olsen sier:

    Interessant å se at Star Wars: The Force Awakens, som fikk førsteplass på Filmpolitiets liste over 2015’s beste filmer, ikke en gang er funnet verdig en plass på Montages’ 10 topp “oppsummeringsliste”.

    • Petter Hovde sier:

      Filmpolitiets ukritiske Star Wars-tilbedelse var jo veldig i overkant og synes Montages i så måte har plassert filmen hører hjemme: utenfor det gode selskap.

  22. Øyvind sier:

    Jeg har ikke sett Blackhat, men jeg hørte nettopp Bret Easton Ellis skryte av den i sin podcast, i samtale med Tarantino (anbefaler alle å få med seg den!) Så Montagesredaksjonen er altså ikke alene om å sette pris på Blackhat :)

  23. Thomas Frydenlund sier:

    1. Mad Max: Fury Road
    2. The Tribe
    3. Nightcrawler
    4. It Follows
    5. Whiplash
    6. Sicario
    7. Birdman
    8. Inherent Vice
    9. Ex Machina
    10. A Most Violent Year
    11. Louder Than Bombs
    12. Amy
    13. Look of Silence
    14. Inside Out
    15. Mistress America
    16. Bridge of Spies
    17. Star Wars: The Force Awakens
    18. A Girl Walks Home Alone at Night
    19. Phoenix
    20. The Babadook

    Boblere: 45 Years, Selma, The Visit, Wild Tales, The Martian, What We Do in the Shadows, Mandariinid, Irrational Man, Mission Impossible – Rogue Nation, The Gift

    Ikke sett/watchlist: Søstre, Song of the sea, Beasts of No Nation, Sils Maria, Eden, Leviafan, P’tit Quinquin, Victoria

  24. Mads sier:

    Føler jeg har sett det som er verdt å se fra filmåret 2015 nå.

    Her er min liste:

    1. Carol (Todd Haynes)

    2. Son of Saul(László Nemes)

    3. The Assassin (Hsiao-Hsien Hou)

    4. Ex Machina (Alex Garland)

    5. Inside Out (Pete Docter, Ronaldo Del Carmen)

    6. Queen of Earth (Alex Ross Perry)

    7. Anomalisa (Duke Johnson & Charlie Kaufman)

    8. Mistress America (Noah Baumbach)

    9. The Hateful Eight (Quentin Tarantino)

    10. The Big Short (Adam McKay)

    11. The Lobster (Yorgos Lanthimos)

    12. Knight of Cups (Terrence Malick)

    13. Sicario (Denis Villeneuve)

    14. Star Wars: The Force Awakens (J.J. Abrams)

    15. Bridge of Spies (Steven Spielberg)

    16. James White (Josh Mond)

    17. Amy (Asif Kapadia)

    18. Our Little Sister (Hirokazu Koreeda)

    19. Louder Than Bombs (Joachim Trier)

    20. A War (Tobias Lindholm)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>