Nightcrawler var fjorårets mest fullendte, stilsikre amerikanske film (norsk kinopremiere i januar 2015), og er oppsiktsvekkende nok regissert av en 55 år gammel debutant: Dan Gilroy, som skjøt den på knappe 24 dager. Gilroys prestasjon er formidabel, men bidragene fra hovedrolleinnehaver Jake Gyllenhaal og fotograf Robert Elswit løfter resultatet til et mesterverk. Førstnevnte bekrefter posisjonen som sin generasjons beste amerikanske skuespiller, mens Elswits digitale fotografering av et nattlig Los Angeles kommuniserer en fantastisk neo noir-estetikk. Samtidig foregår et samspill mellom de to; Elswit avbilder Gyllenhaal på en måte som gjør at et indre ubehag stiger mot overflaten. Det er like foruroligende som det er vakkert.
Dels er Nightcrawler en bekmørk og intens thriller, dels en tilsvarende dyster satire over den fryktskapende, sensasjonshungrige amerikanske nyhetsdekningen på TV. Er det mulig å komme enda tettere på de mange bilulykkene, skuddvekslingene og åstedene som allerede kringkastes? Hvor går grensen for hva som kan vises av virkeligheten på fjernsyn, eller finnes det i det hele tatt en grense? Disse spørsmålene eksisterer ikke i bevisstheten til filmens hovedfigur, Louis Bloom, som er en fryktinngytende blanding av Travis Bickle fra Taxi Driver og Rupert Pupkin fra The King of Comedy. For Bloom handler det om fagkompetanse og profitt; å være først til stede ved ulykkene, filme detaljene, ha det beste utstyret og inngå de mest lukrative avtalene med kyniske tv-produsenter. Gilroy diagnostiserer ikke bare mediebransjens sykelighet, men også et samfunn i forfall, speilet i protagonistens empatifattige og lugubre holdning. Med det fettkjemmede håret, de markerte kinnbeina og de iskalde øynene, har Gyllenhaal en tilstedeværelse som nesten er like gyselig fysisk som psykisk. Selv om filmen – fordi den også skal fungere som satire – nødvendigvis toucher det overdrevne, er Gyllenhaals portrettering så besnærende og sammensatt at Nightcrawler ikke kan unngå å krype ubehagelig langt under huden.
Innimellom, men altfor sjeldent, åpenbares særegne og gjennomførte skrekkfilmprosjekter. Med årets mye omtalte skrekkfilmsensasjon, It Follows, har regissør David Robert Mitchell hentet saftig næring fra de beste kapitlene i John Carpenters filmografi, såvel som fra amerikansk slasher-estetikk fra 70- og 80-tallet. It Follows er en sofistikert stiløvelse, bestående av utsøkte bildekomposisjoner, intrikate kamerabevegelser og en nostalgisk fargepalett. Hver eneste scene er mettet med visuelle inntrykk, og Mitchell sørger for at uhyggen sprer seg som en kjønnssykdom; selve fortellingen er både utfordrende og uforutsigbar.
Forut for Ex Machina har Alex Garland medvirket som manusforfatter på flere av Danny Boyles prosjekter, og han har heldigvis blitt smittet av vedkommendes energiske formspråk og rytmeforståelse. Regidebuten Ex Machina er en nedtonet, men svært engasjerende science fiction. På innsiden av majestetiske norske naturomgivelser, foregår filmens fortelling hovedsakelig innenfor en hermetisk lukket forskningsstasjon, som preges av en slående futuristisk minimalisme. Den sterile settingen skaper kjølige, manipulerende stemningsbilder, der to mennesker kun omgås menneskeskapt intelligens og hverandre. Ex Machina filosoferer omkring utforskningen av kunstig intelligens, men med en underliggende og gjenkjennelig thrillerkonstruksjon, som sørger for effektiv fremdrift og velartikulert spenning. Ex Machina er et alarmerende speilbilde av den teknologiske nåtiden.
Michael Manns cyberthriller Blackhat ble av mange avfeid som en lettvint og substansløs sjangerøvelse, og kapitulerte som en kommersiell fiasko. Det er mulig å forstå noen av innvendingene, men Blackhat er like fullt en delikat demonstrasjon i audiovisuell filmkunst innenfor konvensjonelle sjangerrammer. Innbakt i det uoriginale thrillerplottet, byr Mann på grenseløst elegante actionscener og tablåer med en finesse og muskelkraft som mangler sidestykke i det kontemporære, amerikanske «actionthrillersegmentet». Når Mann først bestemmer seg for at det skal smelle, overlates ingenting til tilfeldighetene; det intense lydbildet i skuddsekvensene er isolert sett blant årets store kinoøyeblikk. Samtidig dekker han lerretet med dynamiske bildekomposisjoner, og for enkelte av oss kan gleden over nettopp dét knapt undervurderes.
Joachim Triers etterlengtede engelskspråklige debutverk, Louder Than Bombs, er aldri eksplosiv, og mindre umiddelbar for øynene enn både Reprise og Oslo 31. august. Snarere skildrer filmen en lavmælt og mangefasettert historie om etterdønningene av et dødsfall, der den største styrken ligger i den genuine tilstedeværelsen i hverdagslige øyeblikk som iakttas. Samtidig har Trier beholdt sin milde, poetiske signatur i bildekomposisjonene, og lar innimellom lyd og bilde overlappe hverandre på besnærende vis. Dramaet er forankret i noen usedvanlig sterke skuespillerprestasjoner, hvor den unge og hittil ukjente Devin Druid fremstår som et funn i rollen som den skjøre tenåringsgutten Conrad. Louder Than Bombs er ambisiøs og søkende, men også jordnær. Ubehaget kommer nært på, men avrundes med et velkomment anslag av håp.
Sjetteplassen deles mellom to sterke og rystende relevante dokumentarfilmer. Jeg kommer ikke helt over hvor unik Citizenfour faktisk er i den nære dokumentasjonen av en ekstremt betydningsfull hendelse. Som et historisk filmdokument, er den enestående; Edward Snowden tar selv regi når han skal formidle sin historie. Selv om den amerikanske varsleren underveis minner oss om at dette ikke er en personlig fortelling, er den nettopp dét. Store deler av Citizenfour skildrer en velbegrunnet paranoia, og filmen føles ofte som en altoppslukende spionthriller, der ubehaget forsterkes av en viten om at det ikke er fiksjon. Men viktigst, og aller best, fungerer Citizenfour som en påminnelse om den reelle trusselen som ligger i, og som utøves, med det teknologiske overvåkningssamfunnet som bakteppe.
Mens verdensledere og media villeder oss med lettvinte verdensanalyser og eventyraktige fremstillinger av det gode mot det onde, er dokumentarist Adam Curtis opptatt av å understreke verdensbildets kompleksitet. Bitter Lake ble lansert på BBCs iPlayer-plattform, og Curtis fikk på den måten friheten til å utbrodere prosjektet slik han selv ønsket. Resultatet er en lite overskriftjagende dokumentar som dystert tegner opp de potensielle, utilsiktede konsekvensene av vestlige, utenrikspolitiske handlinger. Curtis anvender mange tidligere upubliserte videosekvenser fra BBC-arkivet, særlig fra Afghanistan, hvor de mest virkningsfulle partiene er de stillferdige sekvensene som sannsynligvis ble vurdert som uegnet til korte nyhetsinnslag, men som her trekkes frem i en spennende kontekst. Bitter Lake er gjennomgående dristig og ambisiøs, både tematisk og audiovisuelt.
Den franske filmskaperrebellen Bruno Dumont har med P’tit Quinquin omgjort eget miniserie-materiale til en episk og farseaktig kriminalfilm på over tre timer. Og den fungerer aldeles utmerket. Filmen åpner med en kostelig scene på en åker, der politiet sørger for at en død ku flyttes av et helikopter. Rundt denne bisarre episoden introduseres vi samtidig for persongalleriet; barna som er nysgjerrige tilskuere, og en aldrende etterforskningsleder med ansiktsrykninger og begrenset sosial intelligens. Dumont etablerer umiddelbart filmens egenartede, komiske tone, som faktisk kan minne om Twin Peaks. Samtidig virker P’tit Quinquin i enda større grad som en slags lystbetont søskenfilm til regissørens eget hovedverk, det rurale drapsmysteriedramaet L’Humanité. De gjentagende utkantmotivene og de kantede figurene – som ofte gestaltes av amatørskuespillere – puster liv til karikaturen, og denne humoristiske sjargongen markerer en spennende fornyelse for Dumont, selv om helheten ikke er uten svakheter. P’tit Quinquin er vanskelig å vurdere, men lett å bli fascinert og underholdt av, til tross for lang spilletid og dvelende rytme.
Jeg har sjeldent blitt overbevist av filmer som forsøker å forene horror og humor, men denne lavbudsjettsproduksjonen fra M. Night Shyamalan er vitterlig både genuint skremmende og morsom. Samtidig er ikke dette filmen der Shyamalan renvasker seg for massene og revitaliseres som a-klassefilmskaper; tvert imot har The Visit, i sin sjarmerende uhøytidelighet, mer til felles med den fornøyelige og sterkt undervurderte (om enn ujevne) The Happening. Fortellingen konsentreres rundt en karikert barn/voksen-dimensjon som smaker av Roald Dahl, og som en strålende opplagt Shyamalan vrir og vender til en leken og underfundig skrekkhistorie. Humoren blir aldri påtrengende, men snarere en naturlig bestanddel av den særegne stemningen og det velfungerende skuespillerensemblet – to barn og voksne – som bærer filmens fortreffelige nitti minutter.
I 2015 var Noah Baumbach kinoaktuell med to prosjekter. While We’re Young føltes som hans hittil minst interessante bidrag til egen filmografi, men den påfølgende Mistress America ble en fornøyelig opptur, der Baumbach i fellesskap med fantastiske Greta Gerwig gjenskaper den velklingende tonen de skapte i den urbane generasjonsdramakomedien Frances Ha. I Mistress America har Baumbach også gjort et nydelig funn i den yngre Lola Kirke, som i likhet med Gerwig smelter naturlig sammen med den kvikke sjargongen – som er filmens velsmurte motor. Mistress America har dessuten en spennende lydside, bestående av originalskrevet musikk i et deilig synthpoplandskap. Mistress America oppleves kanskje ikke like fullendt som Frances Ha, verken i form aller substans, men er heller ikke langt unna.
John Macleans regidebut, Slow West, er en smått absurd westernfabel. Strukturelt ligner filmen en road movie, der kjærligheten fungerer som kompass for hovedrolleinnehaver Kodi Smit-McPhee – som på reisen gjennom amerikanske ørkensletter og skog (som i virkeligheten er det naturfromme New Zealand), utfylles av Michael Fassbender og Ben Mendelsohn. Slow West er nedpå og kryptisk, og ikke veldig langt unna Wes Anderson med sin sans for skjevheter og sitt underfundige detaljfokus. Men Slow West er også en skildring av vestens blodstinkende ubarmhjertigheter, som gir lite plass til romantiske forestillinger; humoren er bekmørk og handlingene gjennomgående groteske. Filmens imponerende og voldsomme skuddvekslingsfinale signaliserer en gryende auteur, og på sitt beste er Slow West blant årets mest uberegnelige, fascinerende filmverk.
11. Sicario (Villeneuve)
12. Inherent Vice (Anderson)
13. Birdman (Iñárritu)
14. Whiplash (Chazelle)
15. A Girl Walks Home Alone at Midnight (Amirpour)
16. Sils Maria (Assayas)
17. The Gift (Edgerton)
18. American Sniper (Eastwood)
19. Lost River (Gosling)
20. Bølgen (Uthaug)