En idiotisk krimfortelling uten løsning, der alt henger i lufta, som til slutt blir et rørende portrett av en menneskelig tilstand. Ikke bare fremstår denne komedien av Bruno Dumont som en parodisk behandling av sjangermotiv og som en ideologisk og politisk satire; i sin slapstick-aktige tragedieform fremstår også P’tit Quinquin som et absurdistisk bilde på hvordan mennesket er fanget i sin egen dumhet, sin sneversynte forståelseshorisont, sine ønsker, fordommer, ignoranse og floskler. I sitt stiliserte preg beholder den likevel også kontakt med en levende, ikke-iscenesatt natur, gjennom fotograf Guillaume Deffontaines lavmælte, generøse og pustende cinemascope-innstillinger (en voldsomt virkningsfull kontrast mellom skuespillermanierisme og omgivelsesrealisme).
Er ondskap først og fremst ignoranse, dumhet, gruppementalitet, ubetenksomme beslutninger og raske konklusjoner (og ikke en metafysisk, moralsk kategori)? Ligger «ondskap» mer bestemt i det å ikke erkjenne at dette er en del av vår egen daglige fornuft? Vi er vel i så fall alle implisert i ondskapens banale virkelighet, og må bli klar over eller i det minste erkjenne, vår egen idioti. Bruno Dumont har en evne til å filme mennesker med en verdighet og respekt, selv når han filmer surrehoder og tematiserer en menneskelighet som synes helt ute av takt med seg selv. P’tit Quinquin er av de beste, morsomste og mest rørende filmene jeg har sett om dumhet.
Christian Petzold er en mesterlig filmskaper og en disiplinert, nytenkende forvalter av en klassisk filmarv (jeg tenker først og fremst på Hitchcock, film noir og neorealisme). Han kan skape mangefasetterte uttrykk og antyde mye med små detaljer og subtile grep. Det er lenge siden jeg har sett en klassisk skudd/motskudd-estetikk med større emosjonell kraft, spenning og hverdagslig mystikk, der blikk og ansikter er så prøvende, lengselsfulle, håpende, usikre, redde, tvetydige, men også bestemte. Her må Nina Hoss få mye av æren sammen med Petzolds regi. Petzold er dessuten – som sin Berlinerskole-kollega Thomas Arslan – en filmskaper med et unikt blikk for hvordan historiske, fysiske rom strukturerer menneskers relasjoner, tankeliv og følelsesliv. Dette viste seg også i Petzolds briljante Barbara (2012). Samtidig reduserer han aldri mennesket til enkelte forklaringer – verken historiske eller psykologiske – og lar det usagte og uforklarlige få siste ord.
En «cyberthriller» om en hacker fanget i et klaustrofobisk kontrollsamfunn. Michael Mann, en av nåtidens største actionlyrikere (sammen med Johnnie To), er god på å framvekke følelser av hvordan det er å være, tenke og reagere i visse miljøer: han er ikke en impresjonist interessert i subjektiviteter, men i å kroppsliggjøre miljøers atmosfære og preg (her er vi under PC-tastaturet og sitter på skuldra til mobiler, men også tungpustende kropper som blir beskutt, sittende bak en kulehullete container). I Blackhat fremstår nettets muligheter, flyplassens åpenhet og helikopterturens luftighet som alt annet enn frihet, selv om det kan føles svevende; man er fanget i et nett av kontroll. Man trenger ikke å like Blackhat, man kan kalle det platt (romansen er det), men man kan ikke avfeie den som en standard actionfilm.
Akkurat nå føles dette som den filmen Mad Max 2: The Road Warrior (1981) alltid ønsket å være (dette kan endre seg etter noen år og Millers neste film i serien): det trommebombastiske, ørkenskitne, motorbrautende og oljegrisete flammehavet er oppskalert til det ekstatiske. Alt lukter mer, motorlydene skjærer seg inn som brølende kniver, og ansiktene er så tett på oss og døden at de får en brutal tilstedeværelse utenom det vanlige. Og kvinner hadde selvfølgelig styrt verden bedre, om vi måtte velge.
I den korte «søsterfilmen» Äta lunch (2013), som også tar for seg spiseforstyrrelser, viste regissør Sanna Lenken en kalkulert dyktighet og et kjølig analyserende kamera. I spillefilmdebuten Min lille søster har hun virkelig begynt å føle film; tenk så nært hun kommer inn på situasjoner og skjebner i dette nærmest beskjedne verket. Filmen er alt annet enn stor på seg selv, så lett og bevegelig – emosjonelt, kroppslig, teknisk – i hvordan den sporer noe tungt å bære. Det er sjeldent jeg har sett et bedre skildret forhold mellom to søstre – deres delte virkelighet er kjernen av denne filmen for meg.
Jeg er ikke en av de største tilhengerne av Paul Thomas Anderson – jeg føler ofte at filmene hans er for perfeksjonerte, og at det er noe litt hult eller oppkonstruert i deres jakt på noe sant – men Inherent Vice (som Punch-Drunk Love) har en tragisk komikk, melankolsk lekelyst og uperfeksjonert menneskelighet som gjør den til en av de beste filmopplevelsene jeg hadde i 2015.
7The Look of Silence
Sammen med The Act of Killing river denne filmen opp et sår i en nasjonal, historisk bevissthet og vasker vekk en heltedyrkende sminke – det som fremstår som et omfattende propagandistisk nasjonalt narrativ. Dette gjør den ikke bare ved å spre informasjon, men ved å gi nærbilder det ikke går an å tenke vekk.
For å sitere overskriften på en artikkel av den amerikanske kritikeren Mike D’Angelo: «Even the expository scenes of It Follows are deeply unnerving». Dette er en film der stemning og melodi er alt (de «betydningfulle» sitatene fra folk som T. S. Eliot og Fjodor Dostojevskij gjør ikke veldig inntrykk). Fra start til slutt er filmen preget av en allestedsnærværende usikkerhet, et krypende ubehag og en lengselsfull synth-sensibilitet full av lumskt begjær. Denne kan funke fint som en triple bill med Sidney J. Furies The Entity (1983) og Peter Tscherkasskys Outer Space (1999) eller Dream Work (2002).
Vi trenger Jean-Luc Godard til å bryte, skjære, digresjonere, fragmentere – hans skapende destruktivitet – i en filmkultur som så ofte dyrker det enhetlige, sammenhengende, polerte og markedsrettede.
«Thomas Østbyes film påpeker, i sin nesegruse taktilitet, at film setter oss i kontakt med ting – det trenger ikke bare å være en visualisering av et manus eller storyboard – og han overlater filmens «uttrykk» til apparatets beskrivelse av tingenes selvstendige «pust».» Slik beskrev jeg dokumentaren Ting i min festivalrapport fra Jihlava internasjonale dokumentarfilmfestival. «Ja, man ser ikke mer enn et glass på et bord, men man kan ta på dette glasset, se glassets bakside, kjenne varmen fra sollyset; man kan leve seg inn i rommet, nærme seg tingen som en faktisk manifestasjon, noe som eksisterende forut for menneskets fantasi, og ikke bare som et symbolsk tegn i en fortelling».
*
Topp 10 kortfilmer fra 2015:
En Aout (In August; Jenna Hasse)
Hacked Circuit (Deborah Stratman)
Xenos (Mahdi Fleifel)
Haus und All (House and Universe; Antoinette Zwirchmayer)
Obiekt (Paulina Skibinska)
Sato no Chihiro (Chihiro Sato)
Trece si prin perete (It Can Pass Through the Walls; Radu Jude)
I mørke (Gustav Möller)
Corda (Pablo Lobato)
Wada‘ (Khaled Mzher)
Topp 10 filmer jeg så i 2015 (som jeg ikke hadde sett før):
A Well Spent Life (Les Blank, 1971)
War at a Distance (Farocki, 2003)
Children in the Wind (Shimizo, 1933)
Showgirls (Verhoeven, 1995)
Portrait of Young Girl at the End of the 1960s in Brussels (Akerman, 1994)
The River (Renoir, 1951)
Home From the Hill (Minnelli, 1960)
The Big Red One (Fuller, 1980)
Worker Leave the Factory (Farocki, 1995)
Resident Evil: Retribution (Anderson, 2012)