Årets film fyrer på alle sylindre: uimotståelig underholdende, teknisk perfekt, virtuos og leken, men samtidig dypsindig. Birdman bruser med fjærene og røsker i sjelen, og flyr av gårde med umenneskelig timing og bevinget foto. Strålende skuespillere puster liv i et briljant manus i umenneskelig lange tagninger, og eks-Batman Michael Keaton er suverent rollebesatt som eks-Birdman Riggan Thomson. Birdman er et imponerende orkestrert stykke filmmagi, selv om jeg også blir nødt til å innfinne meg med at min egen 40-årskrise nok er medvirkende til at jeg faller pladask.
Betegnelsen «høyoktan actionfest» har vel skjelden passet bedre, men det er atskillig mer enn ville stunts og adrenalin som treffer i dette fabelaktige Mad Max-comebacket. Filmen er imponerende og selvsikkert visualisert, preget av lekenhet og imponerende detaljrikdom hva gjelder rollefigurer, kostymer og kjøretøy – og alt løftes ytterligere av Millers ønske om å kun bruke moderate mengder digitale effekter. Mad Max: Fury Road lar seg ikke avfeie som en lang, voldelig, postapokalyptisk biljakt: dette er stor kunst med mytiske overtoner.
Mennesket vil før eller senere måtte forholde seg til at dets egne teknologiske skaperverk vil besitte – eller i det minste gi uttrykk for å besitte – egenskaper som biologiske livsformer har ment å ha monopol på: glede, smerte, håp, vilje og kjærlighet. Spørsmålet om hvorvidt disse kvalitetene er «ekte» eller ikke, og hvorvidt slike skapninger vil ha tilhørende subjektive bevissthetsopplevelser (er det et «ghost in the shell»?), har potensielt enorme etiske konsekvenser. Hvilke rettigheter skal de ha? Er de verktøy? Venner? Den såkalte «AI-trusselen» har vært yndet tematikk for teknologer, journalister og filosofer, og selv om Ex Machina i all sin eleganse ikke helt når opp til hylla der Blade Runner og The Matrix står trygt plassert, hører filmen definitivt hjemme i samme reol.
I skjæringspunktet mellom galskap, livsglede og melankoli blomstrer kreativiteten og kunsten. Akkurat som Birdman, balanserer Frank perfekt mellom eksentrisitet, magi og komikk, uten å tippe over. Lenny Abrahamsons eksperiment blir aldri platt eller idiotisk, og er et filmatisk overflødighetshorn av tristesse, satire, musikalitet og overveldende skuespillerprestasjoner.
Cobain: Montage of Heck er en av de mest fascinerende og oppfinnsomme rockumentarene jeg har sett, med slående privat kildemateriale og stilistiske krumspring. Filmen problematiserer også sitt eget format – og tilskuernes kjendisfråtseri – samtidig som den bringer oss ekstremt tett på virkeligheten i private og ømme øyeblikk hos familien Cobain. Det er uforklarlig fascinerende å sitte i badekaret med Kurt, Courtney og baby-Frances, samtidig som det føles helt feil.
Perfeksjonsmanien og prestasjonstyranniet som avbildes i Whiplash har lite med min oppfatning av jazz å gjøre, men så manglet jeg også tilstrekkelig med driv og talent til å bli profesjonell musiker – og jeg hadde ingen tyranniserende lærermester i ryggen. Whiplash handler om makt, misbruk, nevroser og en nærmest patologisk ambisjon. Filmen er et strålende komponert verk i seg selv, med en sitrende oppbygning frem mot et dramatisk og musikalsk klimaks av dimensjoner.
En rolig, reflektert og selvbevisst Edward Snowden forteller sin historie. Filmen består av nøkterne intervjuer fra små hotellrom, ispedd et og annet arkivklipp. Ingen spenstige effekter, rekonstruksjoner eller dramatiseringer er nødvendige: samtalene er i seg selv ufattelig spennende, og temaet er uhyggelig relevant. Dette er verdenen vi lever i. Hvorfor er ikke flere av oss Citizenfour?
Fra én temperert krig til en annen… Steven Spielberg serverer nok en gang et historisk drama med sedvanlig stødig hånd, og maner frem latter og ubehag om hverandre. Dette vakre og bevegende, sanne eventyret fra den kalde krigen oser av fortellerglede, og fråtser i luksuriøs tidskoloritt.
Så var det altså plass til enda en film om gale musikere på topplisten. Knutsen & Ludvigsen har utvilsomt vært årets familiefilm hjemme hos oss. Barna har sunget om grevlinger og kongelige middager i hele høst, og flirende kommentert etter ørten feriereisetimer at «dæh vart langtur, herre». Far humrer i barten over dette og andre ting, mens rockefoten tramper ivrig med.
11. Spectre (Mendes)
12. Terminator Genisys (Taylor)
13. Life Itself (James)
14. The Martian (Scott)
15. Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa (Sivertsen)
16. Blackhat (Mann)
17. Nightcrawler (Gilroy)
18. Inherent Vice (Anderson)
19. Tomorrowland (Bird)
20. A Most Violent Year (Chandor)
Det har også vært noen lysglimt på TV-seriefronten i 2015, og av disse vil jeg løfte frem den fabelaktige dramaserien om databransjen på 80-tallet, Halt and Catch Fire (sesong 2), hacker-psykodramaet Mr. Robot og vår egen Unge Lovende.