Benjamins topp 20, 2015

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Endres topp 20, 2015

Årets beste film er også den enkleste, i betydningen mest nedtonet, renskåret og skjør. Den dramaturgiske kurven i Hirokazu Kore-edas Søstre lager aldri mer enn små krusninger i vannet. Så er det heller ikke dramaet som bærer dette formfullendte mesterverket fra en regissør som utvilsomt er på høyden av sin karriere, men den vare og følsomme skildringen av menneskelige relasjoner; av ritualer, matlaging, måltider, turer, samtaler, gester og blikk. Likevel føles aldri resultatet som en øvelse i begrensningens kunst – ja, det er nesten så man begynner å lure på om brorparten av andre filmer begrenser seg. Så ektefølt og troverdig er Søstre.

Sangen fra havet har mye til felles med det beste fra Studio Ghibli. Filmen befinner seg i det høyaktuelle spennet mellom kultur og naturlengsel, fundert i barnets verdensanskuelse, og den helstøpte, men varierte animasjonen er pustberøvende vakker. La oss krysse fingrene for at Ghibli overlever de gamle mesterne Miyazaki og Takahata, men irske Cartoon Salon kan i alle tilfeller bli en verdig arvtager på den andre siden av kloden. Sangen fra havet finner den perfekte balansegangen mellom lokal mytologi og universell appell, og er en masterclass i innovativ, visuell historiefortelling – en allegori av et emosjonelt kaliber som er få animasjonsfilmer forunt.

Joachim Triers tredje spillefilm er en formmessig syntese mellom den narrative kunstferdigheten i Reprise og den økonomisk fortalte, beherskede slagkraften i Oslo, 31. august. Etter Louder Than Bombs er det all grunn til å betrakte Trier som en av de fremste til å fremstille minnebilder på film, helt der oppe med Alain Resnais. Den polyfone fortellingen om sorgprosessen etter Isabelles (Isabelle Huppert) bortgang forgreiner seg inn i spørsmål om fotografiets etikk, filmisk illusjon og representasjon, men står sterkest på grunn av sin dypt humanistiske, ydmyke anerkjennelse av tvetydigheten i den enkeltes konstruksjon av personlige historier. Louder Than Bombs vil trolig bli stående som et av de store verkene i norsk filmhistorie.

George Millers eksplosive ørkenwestern er en sjelden actionfilm, som har tilegnet seg traileren, tegneserien, videospillet og den animerte filmens logikk, og som beveger seg faretruende raskt gjennom endeløst store ørkenrom, med en fortellerteknisk effektivitet man gjerne ser langt etter i de store produksjonene. Dessuten er det få filmer av dette omfanget som klarer å si noe interessant eller treffende om geopolitikk, kjønnsforhandlinger eller ressurskrig – og samtidig stå tilbake som en formmessig og konseptuell nyvinning. Mad Max: Fury Road er først og fremst et stjerneeksempel på utrolig vellykket action, men den er også en interessant økothriller, som behandler motivene sine med like deler narrativ intensitet og ydmyk innstendighet.

Muligens er det forslitt å hevde at Thomas Pynchon er en av de forfatterne som skriver romaner det så å si er umulig å filmatisere. Like fullt er det sant, men bare nesten, og Paul Thomas Anderson er kanskje den eneste regissøren som kunne ha løftet Pynchons vrengebilde av den idylliserte amerikanske 60-tallsmytologien over til lerretet. Hans tredje strake mesterverk er både utpreget litterær og cinematisk, og klarer å forene det skrevne forelegget med et særegent filmunivers. Inherent Vice ulmer i et klaustrofobisk filmisk rom, mellom innrøkt paranoia, politiske mareritt, psykedelisk kriminalfilm og banal slapstick, og i det uoversiktlige ingenmannslandet er ingen bedre enn Joaquin Phoenix, nåtidens fremste mannlige skuespiller.

Woody Allen synes å ha senket seg inn i en bedagelig slummer, hvor reproduksjonen av kjente motiver for lengst har sluttet å være sjarmerende, og hvor selv de beste filmene bare møtes med overbærende skuldertrekk. Etter Listen Up Phillip er det kanskje Alex Ross Perry som må utropes til Allens arvtager. Jason Schwartzman bryter seg ut av Wes Andersons dukkehjem og gjør sin beste prestasjon i en bitende mørk, satirisk dramakomedie som aldri går av veien for å spytte på og avkle rollefigurene. Her er ingen forsøk på å skape identifikasjon eller sympati, bare et sylskarpt, tragisk og skamløst underholdende portrett av en uempatisk mann – men også leken intertekstualitet og en spennende tilnærming til de mange litterære foreleggene. Listen Up Phillip er kanskje det beste som er laget om Philip Roth – uten å handle om Philip Roth.

Jobs bok, og ikke minst Jobs bok som parabel for moderne forhold, er ikke akkurat upløyd mark. Andrey Zvyagintsev vet likevel hvordan han skal manøvrere den gamle myten i sin knusende, filmiske anklage mot Vladimir Putin og den russiske overmakten i Moskva, og deres systematiske dehumanisering av befolkningen. Leviathan beveger seg i et høyanspent politisk landskap, men kommer ut av sumpene med bekmørk komikk som aldri tipper over i ren satire – til dét er historien for altoppslukende og tragedien for omfattende. Fotograf Mikhail Krichmans inntagende, betenksomme tagninger tilfører Leviathan hypnotiske kvaliteter som sender tankene til Andrei Tarkovskij, men filmen står likevel på egne bein, som enda et mesterstykke fra en stadig mer relevant Zvyagintsev.

Premisset er både tragikomisk og fullstendig absurd: Om han ikke får lov til å lage film, er det ingen som kan nekte Jafar Panahi å kjøre taxi. Taxi Teheran er regissørens mest fullendte formeksperiment så langt, en oppvisning i begrensningens kunst som langt overgår de eksplisitt sosialrealistiske dramaene som tidligere har definert Panahis filmografi. Filmen balanserer på en sår knivsegg mellom humor og alvor, og treffer ofte sitt midtpunkt med sjelden presisjon. Slik unngår den å ende opp som et filmatisk debattinnlegg, men i stedet noe unikt menneskelig i sin skildring av en prekær sosial og politisk virkelighet. Det er all grunn til å håpe på at Panahi fortsetter å lage film, og den urokkelige troen på filmkunstens potensial i Taxi Teheran tyder på at siste ord neppe er sagt.

A Most Violent Year er nesten så ortodokst fundert i syttitallets film, så oppslukt av sin egen fascinasjon for Scorsese og Coppola, at den i utgangspunktet burde stå i fare for å ende opp som studentikos auteurtilbedelse. Heldigvis er den altfor vellykket som filmfortelling til å lide en slik skjebne. J.C. Chandor har klart å forme en urovekkende god krimthriller av den gamle skolen, med skittenbrune overflater og enda skitnere plottlinjer, og med presisjon klarer den å hente ut noe friskt av oppbrukte, filmatiske arketyper. At A Most Violent Year lykkes så godt som den gjør, kan også tilskrives skuespillerne Jessica Chastain, som alltid fantastisk, og Oscar Isaac, som i det stille får spille på sin megetsigende mimikk.

Jeg har aldri vært begeistret for skrekk, og har verken hatt avgjørende opplevelser innen sjangeren, eller brydd meg om dens spesifikke filmatiske diskurs. Kanskje er det nettopp derfor jeg opplever It Follows som særlig vellykket og interessant. Filmen kan betraktes som et marerittaktig og fokusert destillat av det beste en sjanger har å by på, og står fjellstøtt som kinoopplevelse, samtidig som den inviterer nye seere inn i en ukjent verden der dødsangst og naivitet krangler seg inn i en sårbar coming of age-fortelling. It Follows er surburbia-horror på sitt beste, og løfter inspirasjon fra størrelser som Cronenberg og Carpenter uten å bli en matt pastisj.

11. P’tit Quinquin (Dumont)
12. Sicario (Villeneuve)
13. Adieu au langage (Godard)
14. Korsveien (Brüggemann)
15. Whiplash (Chazelle)
16. Night Moves (Reichardt)
17. Timbuktu (Sissoko)
18. Palio (Spender)
19. The Duke of Burgundy (Strickland)
20. Jordens salt (Wenders)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Endres topp 20, 2015