"Night Moves"

Omtale

Granskende blikk på ideologiske motiver i miljø-thrilleren Night Moves

Torsdagsfilmen har skiftet navn til Cinematekene, men fortsetter ellers som før (les mer i vår nyhetssak). Cinematekene samarbeider om felles digitale visninger med en film hver uke, og Montages setter fokus på alle filmene som vises med artikler. Kelly Reichardts Night Moves vises fra og med 22. januar. Visningstider og mer informasjon finnes her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.

*

Med Night Moves tar Kelly Reichardt et forsiktig steg inn i thriller-sjangeren, uten å miste sine egne fotspor fra tidligere auteur-turer av syne. Filmen er tidvis nervepirrende, men samtidig den mest sparsommelige Reichardt har laget til nå, i alle ledd, bortsett fra et par oppsiktsvekkende grep i sisteakten.

Night Moves har en tydeligere tematikk enn Reichardts tidligere filmer, og oppleves kanskje nettopp derfor som en litt fattigere film enn særlig hennes forrige, Meek’s Cutoff. Som nokså plottløs western-road movie var den mytologisk og symboltung på samme tid, og retningsløsheten var tiltenkt, i motsetning til stedsforvirringen hos karakterene i filmen. Night Moves innbyr ikke til en tilsvarende pannerynkende nærlesning mellom linjene, men Reichardt klarer nok en gang å pirre tilskuerens nysgjerrighet for vage menneskeskikkelser, deres samspill og det stramme hendelsesforløpet de plasseres i.

Tematisk dreier Night Moves seg rundt radikal miljøaktivisme, der tre personer — med ulik alder og motivasjon — går sammen om det som må beskrives som en terroraksjon i nærmiljøet. På ny oppholder Reichardt seg i utkantstrøk i Oregon, denne gang i et samfunn der «økologi» og «kortreist mat» ikke er noe Mathallen-trendy, men mer forbundet med tradisjon og upretensiøs hverdag. Under et Hausmania-aktig arrangement om klimakrise er det tydelig at Josh (Jesse Eisenberg) ikke identifiserer seg noe særlig med miljø-hipstere, der han står bakerst i lokalet og bivåner den lille gruppen interesserte tilhørere.

Reichardt legger ut små agn underveis i filmen som utfyller både fortelling og rollefigurer, og i denne scenen utbroderes mer enn først antatt, når man ser den i sammenheng med det som senere kommer. Hva slags nytte har det egentlig at en liten gjeng samles rundt et slikt undergrunnsarrangement? Dena (Dakota Fanning), en av tilhørerne, er skeptisk til virkningen av aktivisme på mikroplan, men får til svar oppe fra scenen at det ikke finnes en endimensjonal, generell og klar løsning på problemet. Dena og Josh er av en annen oppfatning, de vil gå hardere til verks, men avslører kun forsiktig misnøye fra hvert sitt sted i lokalet — ikke sine drastiske planer.

"Night Moves"

Som samtidsbilde kunne Night Moves tjent på å diskutere ungdommelig miljøengasjement på en litt tydeligere måte, men det er samtidig forfriskende at dette ikke først og fremst er en temadrevet thriller. Dessuten sparker Reichardt i gang noen problemstillinger kun ved hjelp av sine forsiktige antydninger, også på bredere grunnlag enn hva gjelder en eventuell fasit på klimaproblematikken. Hvilke motivasjoner er legitime for et brennende miljøengasjement? Hvis det kun blir for en dråpe i havet å regne, og noe som egentlig bare dreier seg om individuell identitet og samvittighet, fører det likevel noe godt med seg? Hvor langt er det lov å gå i kampen for miljøet og jordkloden? Det melder seg noen kantianske spørsmål på pliktetisk nivå i filmen, uten at den har som mål (og dermed heller ikke fortjener) å bli beskrevet som noen «eksistensielt orientert» film. Night Moves krever mye av publikum med sitt minimalistiske uttrykk; det er ofte stille eller ordknapt, og vi får vite lite om det aller meste. Dialogen oppleves også som ganske tilfeldig og lite ladd, hvis man — igjen — skal sammenlikne med hva som var tilfelle i både Meeks’s Cutoff og Wendy and Lucy.

Formspråket er imidlertid veldig sammenfallende med Reichardts tidligere filmer. Kamera er stort sett statisk og viser bare tegn til bevegelse når det eksempelvis er festet foran på en bil; bildene er kanskje ikke så stramt komponert, men måten Reichardt forholder seg til innrammingen på er streng og kjølig. Det går sakte framover, men selv falt jeg mer og mer inn i den berømte «rytmen» man ofte forsvarer filmatiske slowburners med. Det noe klamme over filmen, som er så forbundet med spenningen, skyldes først og fremst det tilbakeholdne billedspråket; det lar filmen snakke gjennom sirlig skissering av forberedelsene, og deretter konsevensene etter filmens midtveise klimaks. Scenen som utgjør omdreiningspunktet er filmens suspense-høydepunkt, der Reichardt med enkle midler skaper en trykkende stemning nattestid. Med få vinkelskift og et dominerende avstandsbilde fra klimaklikkens synspunkt, gror spenningen nærmest fast i den langtrukne delen.

Josh er alvorlig og fokusert, mens Dena er syrligere og kvikkere — men hun er også mer umoden og virker mindre klar på hvorfor hun vil bidra til den hemmelighetsfulle aksjonen. Selv om Josh er innesluttet får man inntrykk av at han bærer på en tydeligere motivasjon for det som skal skje. I hans tilfelle er kanskje årsaken mer utilgivelig, ettersom han er kjøligere, og samtidig sniklyttende lydhør for bekreftelse og reaksjoner i etterkant av aksjonen. Han er nok et mer usikkert menneske enn hva han vil gi uttrykk for. Harmon (Peter Sarsgaard) er sistemann i treerbanden og eldre enn de to andre; mer avslappet og spøkefull, mindre ideologisk motivert. Den lille gruppa består dermed av tre personer fra ulike aldersgrupper, der måten de forholder seg til terroraksjonen på danner et bilde av hvor de er hen i livet.

"Night Moves"

I filmens sisteakt blir Josh en mer definert hovedperson. Filmen blir med dette også mer subjektivt fortalt flere steder, der kamera går i ett med Joshs paranoide blikk. Eksempler på dette er en scene i saktefilm der en solbrillekledd politimann stirrer mot kamera, etterfulgt av en dreadskledd hippie med en kattunge på skulderen. En annen intens scene er når Josh er hjemme hos familien han bor hos, der ingen ser mot ham når han kommer inn i rommet, og man begynner å lure på om de har skjønt hva han har gjort. I motsetning til Dakota Fanning og Peter Sarsgaard, som spiller på et bredere spekter, blir Jesse Eisenberg på grensen til overdrevet innbitt og innesluttet i sin rolle, men i de mest nervepirrende scenene trer hans bakenforliggende følelser frem på en god måte.

Den gryende paranoiaen gjør at Josh ser seg nødt til å gjøre noe like voldsomt som selve terroraksjonen, men nedskalert til noe av mer nærgående karakter – vanskeligere å forholde seg til enn avstandshendelsen tidligere i filmen. Det blir uklart hva Reichardt vil oppnå med denne skarpe vendingen, som på et vis ikke kommer overraskende, men samtidig går litt på akkord med filmens tone og Joshs personlighet. Men små antydninger har vist ham som både kald og urolig i løpet av prosessen, og Reichardt bryter ned den mytologiseringen rundt Josh som er skapt gjennom hans ideologiske, men passive overbevisning. I denne sisteakten skjer det også forandringer i det visuelle, der ikke bare lys og skygge er mer fremtredende, men kameravinkler og nærbilder spiller en mer aktiv rolle.

Selv om siste akt løser opp Night Moves på en heller merksnodig måte, er filmen spennende regissert, og har stor gjensynsverdi. Den siste scenen binder sammen fortellingen på en glimrende måte, og Reichardt setter nok en gang et punktum som fungerer både metaforisk og i klartekst. Her blir den ellers gravalvorlige filmen også litt morsom, og peker mot det tragikomiske i misforholdet mellom idealistisk overbevisning og mangelen på resultater.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Anbefaler folk på det sterkeste å søke opp en annen NIGHT MOVES, Arthur Penns krim thriller fra 1975 med Gene Hackman. Fenomenal 70-talls “neo noir”!

  2. Dag Sødtholt sier:

    Kjenner ikke filmen så godt, er det noen som har en forklaring på ordspillet på sjakk: “knight moves”, altså springertrekk?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>