Årets desidert beste kinoopplevelse – og for meg også årets suverent beste film – var George Millers Mad Max: Fury Road. Uten å kjenne på en spesiell kjærlighet til selve universet, til de originale filmene, eller regissøren, har den australske veteranen her skapt den mest energiske, engasjerende og elegante actionfilmen jeg har sett på lang, lang tid; en forfølgelse fram og tilbake gjennom ørken og ødemark, satt til en postapokalyptisk verden. I salens mulm og mørke, i møte med denne kinetiske virvelvinden, er det kroppen som får gjennomgå: Hjertet pumper, hodet dundrer og adrenalinet aper opp til bonanza i blodet. Øyne og ører overveldes av en parade av praktiske effekter, en heseblesende lydvegg, og en oppvisning i pur, ufiltrert, virtuos visualitet. Til og med tanken masseres, takket være en reflektert tematisk behandling av feminisme, fascisme, og ideer om å miste/gjenvinne menneskelighet og moralitet, midt oppi et kok av overlevelse, vold, hevn, forløsning og hjemkomst.
Summa summarum, minner Mad Max: Fury Road meg på mange av årsakene til at jeg elsker film. Dette er en bombastisk blockbuster og en uttrykksfull kunstfilm; eksentrisk, ekstravagant galskap fra start til slutt.
Omtrent like vill, om enn på helt andre måter, er Paul Thomas Andersons innvikla, sinnsforvirra Inherent Vice. Fra den innledende, signaturmessige kameraføringa føres vi – og Joaquin Phoenix’ hasjrøykende privatdetektiv ”Doc” – inn i et uoversiktlig og uforutsigbart garn av intrigemakeri, à la 1970-tallets California. Deretter blir vi bombardert av situasjoner, rollefigurer, dialoger, referanser og hendelser på frydefulle og psykedeliske vis. Anderson, i møte med Thomas Pynchons roman, lar denne gangen sin sedvanlige hang til americana boble over mot det rene kaos av nostalgi, romantikk, melankoli, pastisj og parodi, og fyller videre opp med underfundig, ofte uutgrunnelig subversivitet. Abstrakt og absurd – og merkelig og morsomt – som det er, preges likevel helheten av flyt og rytme. Ærlig talt sliter jeg med å huske halvparten av den faktiske handlinga i filmen; Inherent Vice er en rustur av revisjonistisk ”stoner-noir”, og ytterligere indisium på at Paul Thomas Anderson er en av samtidas mest spennende og betydningsfulle filmskapere.
Berlinerskole-regissør Christian Petzolds mesterlige melodrama Phoenix preges av stemningsfull, nervetung emosjonalitet, og en kontrollert, insisterende iscenesettelse. Filmen forteller om den Holocaust-overlevende Nelly, som etter rekonstruksjonskirurgi returnerer til et Berlin i ruiner – til en mann som ikke kjenner henne igjen. Eller gjør han det? Det ligger mye mellom linjene i dette hjemsøkende dobbeltgjengerdramaet. Med en fortryllende Nina Hoss som førstefiolin, utforsker Petzold identitet, tid og minne; det fortrengte og det fortapte; liv, død og gjenoppstandelse. Øyne, ansikter og kropper danner grobunn for eksistensielle refleksjoner, samtidig som spenningen nærmer seg kokepunktet – hele veien fram til en uforlignelig sluttscene.
Med et kjølig analytisk blikk plasseres Hollywood under lupen i Maps to the Stars. Underholdningsindustrien skildres som et svermested for incest, seksuelt misbruk og moralsk forfall; et sted der den amerikanske drømmen har blitt et mareritt. Og Cronenberg er selvfølgelig seg selv nok: sykelig kroppspoesi er en sentral bestanddel av dette stjernekartet av en flettverksfilm. Maps to the Stars skildrer illusjonsbrudd, knust uskyld og forvorpne familieforhold, og regissøren later til å fråde av sadistisk vellyst. Maps to the Stars er en saftig blanding av klassisk og moderne Cronenberg – og muligens hans beste fra dette tiåret.
David Robert Mitchells suggererende suburbia-skrekk er uimotståelig. Konseptet er retrospektivt på en revitaliserende måte: Tenåringsjenta Jay har sex og forbannes av noe, noen – dette som forfølger henne hvor enn hun går, og inntar mange former. Uro, angst og metaforisk behandling av seksualitet – samt voksenlivet og samfunnet – er illevarslende til stede, men det er selve filmspråket som gjør It Follows. De poetiske utsnittene og klippenes utnyttelse av det vi ser/ikke ser, en sanselig fargepalett, spenstige kamerabevegelser, og et soundtrack med sydende synth, skaper en stemningsmettet stil, og signaliserer en formmessig modenhet. Noe som slettes ikke er alle andregangsregissører forunt.
06The Look of Silence
Grøss og gru tar en ganske annerledes form i Joshua Oppenheimers ubehagelige dokumentar The Look of Silence. Det smertefulle temaet er – som i forgjengeren The Act of Killing – det indonesiske folkemordet i 1965-66, men denne gangen sett fra ofrenes og de overlevendes ståsted. Filmen er en uredd og bemerkelsesverdig kommentar til menneskelighet og umenneskelighet, som samtidig viser Oppenheimers inngående visjon og slående håndlag som filmskaper. Blikk, stillhet – stillhetens blikk – er effektive virkemidler; stillheten forankres tematisk, metaforisk og visuelt, og setter dype spor hos publikum. The Look of Silence er et viktig historisk dokument om en tragedie, en modig avsløring av en ubehagelig sannhet, og en mektig filmopplevelse du sannsynligvis ikke ønsker å gjenta, men aldri vil glemme.
Joachim Trier er nok vår tids fremste norske filmskaper (i ledtog med sin like gode halvdel Eskil Vogt). Hans engelskspråklige debut, Louder Than Bombs, er et oppriktig, komplekst portrett av mennekselige relasjoner. Med en humanistisk grunntone behandler Trier tema som familie, bedrag, sorg og savn; nærhet og distanse; mediering og bildene vi skaper av oss selv; hvordan det som er borte kan påvirke det som blir igjen. Og ikke minst: spørsmålet om vi virkelig kan kjenne andre mennesker. Til tross for mange filmspråklige sprang, får Gabriel Byrne, Isabelle Huppert, Jesse Eisenberg og nykommeren Devin Druid tilstrekkelig pusterom, og bidrar til å skape et skarpt, men samtidig skjørt familiedrama.
Jake Gyllenhaal er fremragende som et moderne monster i denne snuskete og satiriske thrilleren. I rollen som sosiopatiske Lou Bloom, som finner sitt kall i å fange og selge ”perfekte” videoer av ulykker, vold og død til nyhetsstasjoner – et arbeid der grensene mellom observatør og deltaker blir stadig mer uklare – gir han ansikt til det avskyelige. Lou er en kald, manipulativ manifestasjon av ambisjon, kapitalisme og individualisme, men like fullt en farlig forførende rollefigur. Bak rattet viser regidebutant Dan Gilroy sin kompetanse som manusforfatter, samtidig som han åpenbart er en regissør vi kan forvente store ting av fremover. Godt hjulpet av Robert Elswits foto, kravler han med stilren nerve og gammeldags fandenivoldskhet gjennom Los Angeles-natta, og smeller beinhardt til mot sosialpornografi, voyeurisme og det amerikanske samfunnet.
Alex Garland bidro til å gjøre 2015 til et år for smart og innovativ science fiction. Med en nokså enkel historie om mennesker og maskiner, løftet av et komplekst manuskript, filosoferer Ex Machina friskt om om kunstig intelligens og såkalt singularitet. Fabuleringer rundt ontologi, vitenskap, teknologi, etikk og moral, utfordrer publikum til å tenke, slik tankevekkende science fiction skal. Ex Machina er et urovekkende psykologisk kammerspill, der skuespillerne Domhnall Gleeson, Oscar Isaac og Alicia Vikander får anledning til å skape virkelig interessante rollefigurer. Dessuten skaper Garland et innbydende audiovisuelt uttrykk, som grasiøst anvender former, farger, mønstre og rom til å illustrere tematikken.
Birdman virker som en film mange elsker, og mange elsker å hate. Årsaken til at jeg har valgt å inkludere Alejandro González Iñárritus Oscar-vinner på listen, er at den er så mye film. Ikke fordi den faktisk handler filmindustrien – med en mellomlanding i teateret – og selvbevisst anvender sjangre, berømte personligheter og popkulturelle referanser. Nei, årsaken er simpelthen blendende teknikk. Iscenesettelsen inspiseres intenst av fotograf Emmanuel Lubezkis kamera; lange tagninger, avanserte bevegelser og usynlig klipping tvinger tilskueren inn i illusjonen om at alt er gjort i ett. Et tilsvarende dynamisk lyddesign, som leker med grensene mellom diegetiske og ikke-diegetiske kilder, bidrar til filmens vitalitet. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg elsker Birdman som helhet, men jeg har en enorm respekt for filmen som en rent cinematisk prestasjon.
11. Whiplash (Chazelle)
12. Selma (DuVernay)
13. Star Wars: The Force Awakens (Abrams)
14. Mission: Impossible – Rogue Nation (McQuarrie)
15. Innsiden ut (Docter / Del Carmen)
16. Blackhat (Mann)
17. Wild Tales (Szifrón)
18. Sicario (Villeneuve)
19. White Bird in a Blizzard (Gregg Araki)
20. P’tit Quinquin (Dumont)
Årets største skuffelse: «Foxcatcher» (Miller)
Årets beste gjensyn: «A.I. Artificial Intelligence» (Spielberg)