Én ting skal gjengen bak Kill Buljo 2 ha: De elsker film og lavpannet humor, og er ikke redd for å vise det. Oppfølgeren til lavbudsjettsfilmen fra 2007 starter med underbuksehumor i ytterst konkret betydning. Hvis publikumsmassen filmen henvender seg til mot formodning ikke var forberedt, levnes det altså ingen tvil om hva man har i vente.

Kill Buljo 2 har gjort det bra på kino og ser ut til å slå sin forløper med god økonomisk margin, så man kan definitivt snakke om en «publikumsmasse». For highbrow cineaster kan det være muntert og selvforherligende å se for seg hva slags kinogjengere det er snakk om. Pubertale fjortiser, antakeligvis. Guttegjenger uten høyere utdanning i de tidlige 20-årene, kanskje. Samboere som går mye i joggebukse, både inne og ute? Det kan godt hende at det stemmer, men ikke bare er det fordomsfullt – det er nok heller ikke hele sannheten. Da jeg så filmen i Oslo, rundt en måned etter at den hadde hatt premiere, var det 54 i salen; i forskjellige aldersgrupper, gruppevis og i par, både pyntet og i joggebukse.

Alle som går på kino går på kino for å bli underholdt, men hva man definerer som «underholdning» er mer individuelt enn sosiologisk. Hele poenget med en film som Kill Buljo 2 er den dårlige smaken, noe den altså spiller hardt på, og som tiltrekker seg et bredt spekter av mennesker. Dette er ikke «dårlig smak» på den «riktige», subversive eller satiriske måten – det er bare primitivt, uten forankring i annet enn vitser og filmreferanser. En film som med hodet hevet plasserer seg på utsiden, og med dét inviterer alle inn til seg.

Det ville være en smal sak å slakte en tøysefilm som Kill Buljo 2, men like lett er det å feige ut ved å insistere på å «ta den for det den er». Humor er også en kunst, særlig når man skal holde det morsomt i halvannen time. Lykkes filmen i å holde komediekorthuset oppe? Stig Frode Henriksen er i alle fall en viktig joker, både som vitsemaker og bærende rollefigur. Kledd i den gule drakten og med innslag av same-swag er Jompa sjarmerende i sin vulgære fremtoning. Den slepende Alta-dialekten og det lakoniske kroppspråket gjør ham til et mer nedtonet humorelement, midt i all den grafiske og utvetydige underlivskomikken. Jompa skal ha sin hevn etter at reinflokken har blitt slaktet ned, som skjer i en av filmens mest visuelt imponerende scener. En gruppe kvinnesilhuetter svinger sablene i mørket utenfor lavoen, før de forsvinner i god tid før Jompa kommer ut med kaffekoppen og oppdager slakten i morgentimene.

Produksjonsmessig sett er Kill Buljo 2 godt over pari utført. Den er proft fotografert og klippet, inspirert satt sammen, med et tidvis gjennomarbeidet produksjonsdesign. Det siste gjelder særlig ulike locations i Thailand, dit sporene etter reinslakten etter hvert leder Jompa. Hvorfor har de iskalde dyremorderne tatt med seg gevirene dit? Han spør seg frem, blant annet hos den snuskete Tante Hasj (Kim S. Falck-Jørgensen), og sporene fører etter hvert mot den mystiske «Padda». Hulen der Padda holder hus er imponerende i sitt James Bond-karikerte uttrykk, som en djevelsk grotte svøpt inn i bevisst påtatt mystikk.

Det spys kontinuerlig ut vitser over en lav sko i filmen, mest for vitsingens egen skyld. Da sier det seg selv at det blir en del bomskudd underveis. Gags som baserer seg på avrevne genitalier, bremsespor og tissing mangler komisk touch. I tillegg etableres det enkelte uheldige humorelementer som dessverre er gjennomgående i filmen, blant annet den tilbakestående Cato (Jørn Tore Nilsen), som blir i overkant smakløst opptegnet. Selv om han er en nokså sentral rollefigur blir han aldri noe mer enn «bare noen vi kan le av», i all sin dumskap og naivitet. Det blir for billig, ikke minst i scener som inneholder ereksjon og urin – gjerne i kombinasjon – eller annen kroppsorientert kvalme. Hele den parallelle historien med Cato og politimannen Sid Wisløff (Tommy Wirkola) på ferie i Thailand blir litt rørete; det tar for lang tid før man kommer til den for lengst ventede koblingen til Jompa og hans oppdrag.

Som historiefortelling går Kill Buljo 2 sakte fremover, til tross for kobbelet av vitser og skrudde innslag. Det dveles ved flere sekvenser, gjerne inspirert av andre filmer – slik som Kill Bill (selvfølgelig), Iron Man og Brokeback Mountain. Det er befriende å se at norske filmskapere så uforbeholdent viser at de elsker film, men hyllestene bremser fortellingen i litt for stor grad. Et unntak er innslagene fra den nevnte surrealistiske hulen der Padda holder til, som drar veksler på Twin Peaks med sitt drømmeaktige blåseorkester og ikke minst den hysteriske Bleik Carrington (Christian Rubeck); en snurrig albino som vokter teppet foran den mystiske paddehøvdingen. Skuespiller Vegard Hoel gjør sin spillefilmregi-debut med Kill Buljo 2. Det er vanskelig å si hvor mange «pessfingre» (for å bruke et uttrykk fra filmen) Tommy Wirkola og resten av teamet har hatt med i spillet, men ut fra resultatet å dømme kunne det absolutt vært spennende å se hva Hoel kunne fått til med et mer «seriøst» materiale.

Ingrid Bolsø Berdal og Triana Iglesias spiller Sid og Jompas love interests, som har ulike overraskelser på lur. Disse to oppleves i større grad som innskrevne rollefigurer enn de mannlige; plassert i manus som «to tøffe damer», men slikt får man la passere i en film som vil sette seg godt til rette i sjangertradisjonenes sofakrok. Klisjeer som selvhøytidelige fortellerstemmer og karikerte skurker kastes uvørent innpå. Tidvis er dette også ganske vellykket – som da Jompa forsvinner ut av et kamera som ikke følger med, og voice over-en hans gradvis blir svakere jo lenger unna kameraet han beveger seg.

Noe av det morsomste i filmen er tøysingen med særnorske saker og ting, der særlig stereotypier fra nord står sentralt. Fargerik banning, reindriftspolitikk og samekultur får frekk, men godhjertet behandling. Filmen har et bevisst og erfart forhold til sitt Alta-opphav. Jompa og gjengen slipper også unna med en del politisk ukorrekt Thailand-humor, rett og slett fordi man har tatt sats nok til at det blir så overdrevent at man ikke kan gjøre annet enn å smile.

Personlig falt jeg også for en del av filmens tørre ordspill, som i scenen der Jompa forviller seg inn i en del av flyet til Thailand der det bare er barn, og konstaterer «første klasse». Selv om disse kulturelle og språklige vitsene også er plumpe, er de for Oxford-humor å regne i forhold til spising av apesæd og lignende. De blir viktige bestanddeler i en film som i tagline-en lovet at «alt er bedre i toer’n».

Hvis alt ser bedre ut i toer’n er det i alle fall fordi Kill Buljo 2 har et mye høyere budsjett enn sin forgjenger, og man må gi Wirkola og co. kreditt for å ha et håndverk i bunnen som faktisk er langt mer seriøst enn hva filmen tilsier. Regissør Vegard Hoel og hans medarbeidere har lyktes godt med det som i norsk sammenheng har vært en ganske kompromissløs reise, der man har laget film basert på film man selv liker – som faktisk har endt opp med å slå godt an hos et bredt publikum.