En skiakrobat ønsker å hoppe over en globus ved verdens ende. Mannen, som heter Anders Backe, spiller et høyt spill: han må passe på å ikke falle ned stupet som ligger på den andre siden av globusen. Er han modig eller dumdristig?

Det eneste sikre er at naturen ikke bryr seg om Anders’ evner, triks eller mål. Han og vennene har pent måttet legge kunstig snø rundt globusen, og de er avhengig av sterke motorkrefter for å få nok fart til å gjennomføre hoppet. Sola har for lengst lagt seg da Anders endelig klarer bragden han har satt seg, og han smiler fornøyd i kveldsmørket.

Hendelsen fanges opp av flere filmkameraer. Vel, den er iscenesatt for flere kameraer og danner en selvbevisst og ekshibisjonistisk mise-en-scène. Globusen er en metallskulptur, og verdens ende er Nordkapp. Det bare fremstår som det endelige punktet i verden, på film, her i de selvskrytende bildene i Supervention II. Seiershoppet avbildes som en heroisk romoppskyting, den svevende oppfyllelsen av en drøm.

Denne globussekvensen kan sies å oppsummere denne filmens vesen, som karakteriseres av en stolt og svevende vyens estetikk («the aesthetics of the view»). Som i forløperen, Supervention (2013), følger vi tre grupper med folk som leker seg på ski og snowboard blant høye fjell og i diverse urbane strøk (dette er stort sett menn; et par kvinner er med, og de fremstilles som usikre nybegynnere som må lære av mennene). Dette er filmens enkle og selvtilfredse premiss, og dens eneste interesse.

Supervention II registrerer, bevarer og repeterer imponerende snøbragder i forherligende saktefilm, og med overgira popmusikk og hyperseksuelle repriser, som på samme tid forsøker å intensivere og solidifisere de forgjengelige prestasjonene. Den blendahvite snøen, den uoppnåelige himmelen og den konsentrerte flygeren opptrer ofte som en treenig helfigur i kameraets prangende totalbilder.

Bragdbilder: «Fett ass!»-kinematografi

Bildene bærer stort sett preg av noe upersonlig – det er som om de søker det sublime i en eller annen forstand, eller i det minste en profesjonalisert, formell og skyfri formidling av sublime opplevelser knyttet til skilek. Og det er disse øyeblikksorienterte, fremvisende bragdbildene som utgjør hele filmen.

I den grad Supervention II kan sies å ha et kinematografisk prinsipp, tilsvarer dette prinsippet de automatiske, ensporede utbruddene etter et vellykket hopp: «Fett ass!» Narrative eller tematiske elementer fungerer bare som strukturerende virkemidler i en upretensiøs og skrytende fremvisningsdramatisering av ekstrem lek med snø og tyngdekraft.

Med «dramatisering» sikter jeg ikke her til dramaet som kunstnerisk form, men til det å gjøre noe spennende; filmens basale rammestruktur kan sies å bestå av et spenningsoppbyggende «comeback-etter-skade»-mønster som etablerer (eller søker å etablere) en «lyst-til-å-vite-mer»-fornemmelse hos idealseeren. Åpningsscenen presenterer oss for en skadet Aksel Lund Svindal, som sitter i et mørkt belyst verksted, med manøvreringsforhindret bein, og sveiser. Det er muligens en overdrivelse å påstå at estetikken her er hentet fra moderne actionfilmer som livnærer seg på en lite skjult 80- og 90-tallsnostalgi, som The Expendables (2010), men den metallbrune lyssettingen, det rastløse klippetempoet og kameraets utilslørte fascinasjon for macho-positurer kan trekke assosiasjonene dithen.

Repetisjoner

Uansett synes filmens comeback-struktur å basere seg på en pragmatisk og kommersielt fremtvunget spenningslogikk snarere enn et tematisk engasjert tankesett – og likevel er spenningsmomentet langt ifra det viktigste. Filmen er tilfreds med sine repetisjoner av «tidsoppløsende» ekstremopplevelser. For Supervention II er ikke en film om noe; den er. Og den er mange ganger.

Filmen er tettpakka med repetisjoner på to nivåer: fra scene til scene, og innad i enkeltscener. Vi blir gjerne vist de samme hoppene og triksene flere ganger – ikke egentlig for at vi skal se det på nye måter, eller for å gi oss en hypervirkelighet, men for at det skal bli innprentet i oss som en tredimensjonal, virkelig og dynamisk hendelse som faktisk skjedde – og som ikke sier seg fornøyd med å bli sett én gang.

Repetisjonene er også viktige for aktørene foran kamera (som for øvrig delvis overlapper med filmskaperne; Supervention II har hele fire regissører). Etter å ha klart globusbragden nevnt i starten av denne teksten, går skiakrobaten Anders bort til en kameramann for å få se et opptak av sitt eget hopp. Da blir han øyensynlig mer glad enn det han allerede var. Hoppet har ikke bare blitt gjort; det har blitt sett. Det har blitt sett av et øye som kan repetere sitt syn for alle og «for alltid».

Kill your darlings

Da jeg så og analyserte den første Supervention i 2013, var jeg positiv til filmens lekne tone og preg av frihet. I en tid der frikjøringen den tok for seg var på vei inn i konkurransens regelbundne og hyperkommersielle spill, forsvarte filmen den frie gleden i å stå utfor en bakke og sveve i lufta. Filmens «planløse» struktur – dens hopp fra sted til sted, uten et overordnet siktemål eller tydelige narrative eller tematisk ambisjoner – og repeterende insistering på bragder uten mål og mening, gjorde det klart at filmen var fornøyd med å være en slags opprømt formidling og bevaring av lek og ekstremsporteufori.

Supervention II er på mange måter mer av det samme. Her kan filmen gi næring til den gjengse oppfatningen av en typisk dårlig oppfølger: en større og mer polert produksjon, som mangler noe av originalens livaktighet. Det er ikke nødvendigvis det at filmen egentlig er mindre levende, men den føles mindre kreativ; det er som om dens planløse lek nå er ført inn i en mer planmessig og kommersielt strategisk repetisjon. Kroppene som svever og faller, de mektige fjellene sett fra helikoptertagninger, løssnøen som fyker mot linsa – alt dette, som også dominerte den første filmen, føles mer standardisert og polert i Supervention II; mer tilpasset en konsument.

Man kan av og til få følelsen av at man sitter og ser en kill your darlings-pakke på nærmere to timer. Dette er ikke nødvendigvis ment som en negativ karakteristikk – kill your darlings-beskjeden kan komme fra konvensjonsryttere som er med på å kvele filmens frihet – og hele premisset for Supervention-serien så langt synes nettopp å ligge i en entusiasme for unødvendig og retningsløs glede.

Men karakteristikken antyder i det minste at filmen kanskje først og fremst henvender seg til en krets av likesinnede frilekentusiaster. I tillegg til repetisjonene, inneholder Supervention II flere øyeblikk og scener som har begrenset uttrykksverdi for oss som er «utenfor», men som sannsynligvis fremvekker mange følelser og minner hos de som var tilstede under opptakene (eksempelvis en omstendelig, sakte GoPro-klatring opp en liten trapp på en stor båt).

De privilegertes lek

Filmens preg av å være en kill your darlings-pakke, og ikke minst dens overordnede strukturelle planløshet, kan både ses som positiv (i tråd med leken som ikke baserer seg på forhåndskriterier; og det er ikke noe negativt at en film henvender seg til et begrenset antall mennesker) og som negativ (filmatisk slapphet). Riktignok kan man snakke om en plan, men filmens plan ligger i så fall først og fremst i å dyrke øyeblikkets forherligende estetikk tilknyttet en kultur som dyrker det umiddelbart tilfredsstillende («instant gratification»).

Noe oppsummerende kan vi derfor snakke om en vyens estetikk. Den baserer seg på multikamera-repetisjoner som «foreviger» det flyktige og presenterer det (åpenbart) krevende som lekende lett (utøvernes forberedelser, samt ventetiden og pausene i fjellene, utgjør en marginal rolle og figurerer bare som strukturerende virkemidler som bygger opp forventinger): en lett strøm av seire og frihet.

Men dette er en frihet forankret i det kommersielle og privilegerte. Der Aksel Lund Svindal var «en av gutta» i eneren, som tankeløst likte å leke, er han her toppidrettsutøveren som er opptatt av å vinne. Filmens promotering av toppidrettskonkurranse er riktignok ikke helhjertet (den inkluderer en utøver som har mistet lysten på å konkurrere), men dyrkingen av Svindals konkurransebragder strider litt mot verdiene som lyste så tydelig ut av eneren.

«Jeg tror jeg aldri har sett noe så fett gjort uten bindinger,» sier én om Terje Håkonsens akrobatikk, og Supervention-filmene oppfordrer nettopp til en lek uten bindinger. Dermed er det uheldig at denne oppfølgeren trekker inn det kommersielle konkurranseelementet, og har bindinger til et bilmerke og andre aktører. Med flere helikoptre i lufta og dyre påfunn blir det dessuten grundig tydeliggjort at denne leken har sin opprinnelse i et ekstremt privilegert utgangspunkt.