Rødt hjerte starter som en kjærlighetshistorie, men utvikler seg raskt til en brutal film om kvinners kår og menns ufølsomhet.

«Jeg vil at du skal ha dette». Med disse ordene gir Shirins mor datteren et smykke som en gang tilhørte hennes mor. Slik videreføres tradisjonen fra kvinne til kvinne. Shirin forsøker imidlertid å bryte denne rekken. Hun gir også smykket videre, til unge Soran, som vil ha henne og ønsker å gifte seg med henne. På denne måten viser Shirin at hun vil gå helt egne veier, og skape sin egen tradisjon og sitt eget liv. Senere får hun imidlertid smykket tilbake av Soran, og når hun vil at han skal bekrefte sin kjærlighet til henne ved å ta det tilbake en gang til, vil han ikke vite av hverken smykket eller henne.

Shirins lodd som kvinne i en liten småby i Nord-Irak, er å gjøre som menn sier. Oppføre seg slik kvinner alltid har gjort. Hennes dilemma er evig og transnasjonalt. Hun ønsker egen lykke, og å kunne gifte seg med kjæresten Soran, men familiens situasjon og farens ønsker forhindrer dette. En gammel historie, som man har sett utallige ganger, gis ny aktualitet og kraft i Halkawt Mustafas spillefilm Rødt hjerte. Det er en sympatisk og viktig film, som ikke representerer noe nytt kunstnerisk sett, men er ektefølt og betydningsfull, og som derfor burde få et stort publikum.

Det er også en fortelling om generasjonskløften og brytningene mellom tradisjon og modernitet. Dette illustreres tydelig av filmens dramatiske opptakt, når ungdom står mot tradisjon, og farsautoritetens makt skildres på en slående måte. Shirins far Yasin mener han trenger en kvinne i huset etter hustruens død, og vil gifte seg på nytt, men avvises av flere. For å få gifte seg med Khawer, lover han datteren bort til Qala, en tilbakestående mann. Shirin får Soran til å samles med faren og alle mennene i moskéen. Shirin sitter som eneste kvinne med menn omkring seg, og våger å si det som det er, at hun vil gifte seg med Soran. Dette påkaller bare farens vrede. Da Soran tar ordet, skjeller Yasin ham ut og slår ham ned. Deretter kaster han alle på dør.

Rødt hjerte er, som denne scenen illustrerer, en enkel og effektiv film. Den har et klart mål hinsides det rent kunstneriske, og får fram sitt budskap på en overbevisende og vellykket måte. Filmen skaper dermed også et dilemma for enhver anmelder. Det er lett å se både filmens fortjenester og dens svakheter, men til syvende og sist er det budskapet som blir avgjørende. Det kan synes rent smålig å kritisere filmen for ikke å være et vektigere kunstverk, som mange av våre kritikere gjorde. Det er umulig å ikke bli grepet av historien om Shirin. For til tross for alle forsøk på å selge filmen som en kjærlighetshistorie, og den rørende opptaktens skildring av forholdet mellom Shirin og Soran, er dette først og fremst Shirins smertefulle historie. Hennes fortelling er en lidelsesvandring, en historie om å kaste seg ut i noe man ikke kjenner til, og bare falle og falle. Stadig lengre ned, stadig lengre utenfor det respektable, stadig lengre bort fra alt hun trodde skulle bli hennes. Rødt hjerte er en knyttet neve, intet innsmigrende kjærtegn.

Shirin og Soran rømmer. På selveste bryllupsnatten med Qala, i det dramatiske øyeblikket da den tilbakestående kaster seg over henne, kommer Soran og henter Shirin, og på hans motorsykkel tar de seg til nærmeste by. Uten papirer på at de er gifte kan de to imidlertid ikke ta inn på hotell, og han fengsles fordi de forsøker å sove ute. Helt alene er Shirin i alle kåte menns makt, som ikke vil hjelpe henne om hun ikke tilbyr seksuelle tjenester. Den dobbeltmoral som gjennomsyrer dette samfunnet, og som bare er enda tydeligere i Kurdistan og slett ikke har forsvunnet her i Norge, illustreres av en scene der en høytstående politimann tilbyr Shirin hjelp. I bytte vil han ha hennes kropp. Når hun nekter å være hans hore, er det det eneste ordet han kaster etter henne: ”Hore!”

I begynnelsen av Rødt hjerte tegnes et skarpt, men også fornøyelig bilde av generasjonsmotsetningene og brytningene mellom tradisjon og modernitet. Motorsykkelen og mobiltelefonen blir symboler på en ny tid og en ny mobilitet, som åpner opp helt nye muligheter for de yngre. Oppfinnsomheten til disse unge er stor, og ikke bare skjulte mobiltelefoner, men også tradisjonelle slør kan gjøre det mulig for de to unge forelskede å møtes. Med sort slør kan Shirin sitte bakpå motorsykkelen til Soran, og holde om ham, uten å bli gjenkjent. Etter at de to har rømt til byen Arbil, for å skape seg et eget liv, blir filmen mørkere. Bildet den her skaper av et mer moderne samfunn, som kun har forandret seg på overflaten, er dystert og desperat. Etter hvert forsvinner Soran ut av fortellingen, og det er Shirins skjebne som kommer i fokus. En rekke episoder skildrer hennes brutale skjebne i et mannssamfunn. Hun blir voldtatt, havner selv i fengsel fordi hun ikke har noe sted å bo, og fordi hun er gravid med sin overgriper vil ikke Soran vite av henne. Selv en ung kvinnelig sykepleierske på barneavdelingen vil ikke hjelpe henne, fordi faren til barnet er ukjent. I sluttscenen sitter Shirin og tigger på gaten, med sin lille pike på armen, og møter Sorans blikk. De ser på hverandre på avstand. Shirins ansikt fyller lerretet, i et tvetydig bilde som både rommer lidelse og trass.

26 år gamle Halkawt Mustafa er spillefilmdebutant. Han ble født i Kurdistan i Nord-Irak, i samme område som filmet er spilt inn, og kom til Norge i 2000. Han ble inspirert av en artikkel han leste om en ung jente som ble tvangsgiftet i bytte mot en ny kone for faren. Dette fikk ham til å ville lage en film om kvinners utsatthet i Irak. Rødt hjerte er norsk-kurdisk, men som et nytt eksempel i Norge på det som er blitt kalt diasporafilm, handler ikke Mustafas film om integrasjon i det norske samfunnet. Rødt hjerte handler om kvinners kår i Kurdistan, og har ingen direkte norsk identitet. Dette har åpenbart ført til diskusjoner om statlig støtte, og om filmen er tilstrekkelig norsk. Uansett føles Rødt hjerte betydelig viktigere enn de fleste ”helnorske” filmer som har hatt premiere i år.

Som fortelling rammes Rødt hjerte av det som er alle idé- eller tendensfilmers store dilemma. Det er det menneskelige og politiske budskapet som er viktigst. Fortellingen er til for å illustrere en idé og en situasjon, og gjøre dette tydelig og klart for tilskueren. Rødt hjerte er dermed i selve sin fortellermåte en film med tydelige pekefingre. Dramaturgi, karakterer og situasjoner er skapt for å belyse en enkel og tydelig idé om kvinners dårlige kår. Det er ikke noe galt i dette. Tvert imot. At kunsten skal ha en funksjon utover underholdning og kunstnerisk nytelse er imidlertid en holdning som ikke alltid faller i god jord. Filmskapere som har noe de virkelig brenner for, som har noe på hjertet, beskyldes ofte for å være for entydige og kjedelige. Da blir kritikernes ord enten «ensporet,» som VGs Øystein David Johansen brukte, eller «uforløst» som Terje Eidsvåg skrev i Adresseavisen. Det er imidlertid ikke noe ensporet eller uforløst over Mustafas film. Den har rett og slett valgt å fortelle en annen type historie enn det vi ofte ønsker oss. Der budskapet er viktigere enn kunstnerisk nyskapende nyanser. Dette betyr likevel ikke at filmen i det kunstneriske og håndverksmessige er dårlig eller altfor entydig. Rødt hjerte er også en film med overraskende humor, med overbevisende sverte og med tvetydige scener. Sluttbildet åpner opp for en rekke ulike tolkninger, men uansett hvordan man vil tolke Shirins blikk er det vanskelig å riste av seg øynene. Uansett hvilke nyanser man måtte legge i ansiktsuttrykket blir dette også en stor anklage.

Rødt hjerte er et syrebad for trette og blaserte øyne. Det er lett å se begrensningene til en film som Rødt hjerte. Dette er først og fremst en bruksfilm, en film som er ment å være et våpen i en kulturkamp for å bedre kvinners rettigheter og muligheter. Det gjør den til en viktig, men også noe tydelig film. Historiens idé eller tendens blir fort klar for tilskueren, men den er sår og gripende, og det er vanskelig å ikke la seg engasjere emosjonelt. At temaet er velkjent og allmenngyldig burde dessuten få oss til å se bortenfor den eksotiske overflaten, for å oppdage hvordan våre skrevne og uskrevne regler hindrer kvinners valg og muligheter også i Norge.

Jeg likte Rødt hjerte. Den gjorde meg også opprørt. Filmen ga meg både gamle og nye bilder av livet i Irak og rommet flere overraskelser. Filmen er dessuten noe mer enn bare en sint avisartikkel i filmform. Den har scener der idéfilmens pekefingre blir forent med en rent menneskelig innsikt og eksistensiell tyngde, som gjør at at den gir et varig inntrykk. En slik scene utspiller seg omtrent midtveis i filmen. Shirin og Soran ankommer byen som de har rømt til. De føler seg frie og lykkelige, og rede til å begynne et nytt og lykkelig liv sammen. De besøker en moské for å vise sin ærbødighet og vaske sine ansikter i guds hus. Utenfor går de forbi en sortkledt kvinne som tigger, og inne i moskéen dukker hun opp igjen. Hun spør Shirin om hun har rømt, og antyder at dette også var hennes skjebne. Allerede her aner vi hva som vil bli Shirins framtid. I sluttscenen tenker vi tilbake på kvinnen i moskéen. Shirin er bare én av mange kvinneskjebner.

Denne scenen er en av flere i Rødt hjerte som viser hvordan Halkawt Mustafa balanserer mellom å lage ren tendensfilm og skape små følsomme øyeblikk som slipper tilskueren inn bak overflaten. Vi blir stående både utenfor, gjennom at vi forstår hva dette vil dreie seg om, men samtidig inviteres vi også inn i filmens fortelling. En frysning går nedover ryggen. Det er rett og slett godt gjort!