Da det ble kjent at det skulle lages en norsk julefilm med ambisiøse spesialeffekter og drager som motiv, skapte det forventninger om en eventyrlig fantasy-blockbuster. Med dragenes invasjon av King’s Landing i Game of Thrones friskt i minnet, måtte jeg raskt innse at kjernepublikummet til Dragevokterens jul selvfølgelig ikke er klare for et voldelig epos á la George R.R. Martin riktig ennå. Likevel lå alt til rette for en magisk opplevelse, om enn med betydelig mindre mengder blod.
At Dragevokterens jul er noe så sjelden som en eventyrfilm for barn basert på et originalmanus, skrevet av selveste Harald Rosenløw-Eeg og Lars Gudmestad, to av landets mest driftige sjangerfilmforfattere, signaliserer kunstneriske ambisjoner. Førstnevnte er for eksempel kreditert som manusforfatter på storfilmer som Bølgen (2015), Kongens nei (2016) og Skjelvet (2018), mens sistnevnte har adapsjonene Hodejegerne (2011) og Kompani Orheim (2012) på samvittigheten. Sammen har de jobbet på Julekongen (både TV-serien og filmen), Den største forbrytelsen (2020), og kinoaktuelle Nordsjøen (2021).
Filmens regissør er Katarina Launing, som de siste tiåret har blitt en gjenganger i norsk barnefilm, etter at hun som del av første kull fra regilinjen på Den norske filmskolen (uteksaminert i år 2000) høstet sine første erfaringer som regissør bak kameraet på Hotel Cæsar (1998-2017). Langfilmdebuten hennes kom med Julenatt i Blåfjell (2009), co-regissert med Roar Uthaug, før hun også signerte Kule kidz gråter ikke (2014) og ungdomsfilmen Battle (2018).
I Dragevokterens jul møter vi Mortimer (Iver Aunbu Sandemose) som blir mobbet og holdt utenfor på skolen, men som har en drøm om å bli YouTube-kjendis. Dette skal han få til gjennom pinlige vågestykker (for eksempel å spise rakfisk) på strømmeplattformen, men foreløpig går det ikke så veldig bra. Moren (en overbevisende Solveig Kloppen) prøver å bidra med trøstende ord, og minner sønnen på at det finnes viktigere ting her i livet enn å samle likes på internett. Men for Mortimer er og blir «MTV» (Mortimer TV) den foretrukne fritidsaktiviteten. Vi blir også introdusert for Sara (Isha Zainab Khan), en rollefigur som i begynnelsen av filmen fremstår mystisk – hun bryter seg inn i tomme hus og stjeler ting – men som snart viser seg å være ei ung jente med midlertidig oppholdstillatelse som gjør hva hun kan for å unngå å bli kastet ut av landet.
Sara planlegger å feire julen i det som viser seg å være nabohuset til Mortimer, og snart dukker det opp noe virkelig mystisk, nemlig en liten drage som har forvillet seg vekk fra sitt naturlige habitat. Den har blitt skadet på vei inn kjellervinduet, og Sara blir nødt til å ta vare på den. Samtidig dukker Mortimer opp, for han skal mate den prisbelønte gullfisken til huseierne som er på Thailand-ferie. Når Mortimer får øye på dragen, er hans umiddelbare reaksjon å ville fortelle verden om den sånn at han endelig kan høste likes og popularitet, men Sara overtaler ham til å holde tyst. I stedet legger Mortimer ut en video der han røper at han sitter på en hemmelighet som han ikke kan fortelle – dog med hint om at det ville vært en verdenssensasjon om han gikk ut med den.
Sara og Mortimer må samarbeide om å passe på det merkelige vesenet, og slik sys det et vennskapsbånd mellom dem. Utover i filmen oppstår det flere dramatiske situasjoner knyttet til barnas forsøk på å beskytte dragen og holde den skjult for offentligheten, noe som blir ekstra komplisert fordi Mortimer slites mellom behovet for å røpe hemmeligheten og bli anerkjent av sine jevnaldrende, og ønsket om å gjøre det rette overfor dragen og Sara. Sara lever på sin side med en konstant redsel for å bli oppdaget og forvist fra landet, samtidig som hun er nødt til å ta noen sjanser for å beskytte det lille dyret hun har fått ansvar for.
Fabeldyr uten funksjon
Så, er dette egentlig en film om drager? Først og fremst handler fortellingen om ensomhet og utenforskap. Mortimer kommer fra et såkalt ressurssterkt hjem, men mangler venner, og fra første sekund blir dette understreket for tilskueren ved hjelp av klisjeer om hvordan et mobbeoffer ser ut: Fregner og rødt, krøllet hår. Det er et valg jeg stusser over. Klisjeer kan anvendes for å tydeliggjøre poenger i filmer for barn, men i dette tilfellet frykter jeg at de snarere bygger opp under ideen om at barn med en viss type fremtoning skal eller må være mobbeofre.
Sara står på utsiden av lokalsamfunnet i byen Kjedly, og har heller ingen familie eller noen å feire jul med. Hun reiser fra hus til hus og prøver å holde seg skjult for politiet, og idet hun stirrer lengselsfullt inn til familien til Mortimer, skjønner vi at hun har lyst til å takke ja til å bli med inn, men at hun ikke kan ta sjansen, i frykt for å bli oppdaget.
Sagt på en litt skjematisk eller teknisk måte, har både Mortimer og Sara et problem knyttet til utenforskap, og et ønske de vil oppfylle, nemlig trygghet og tilhørighet. Som et ledd i reisen mot å nå målet, har filmskaperne innført en «handlingskatalysator» som fletter skjebnene sammen: Dragen som har forvillet seg inn i huset Sara gjemmer seg i. Dette er et velkjent triks i filmer rettet mot barn: En person føler seg utenfor eller har det litt ekstra vanskelig, og så introduseres en tredjepart som kan speile protagonistens følelser og bidra til at hen når målet sitt. Som i Steven Spielbergs E.T. (1982).
At Dragevokterens jul ikke egentlig handler om drager, blir synlig på flere nivåer. Vi får aldri vite noe om hvorfor dragen har rømt ut av hulen sin og ankommet byen. – den fungerer hovedsakelig som et element som igangsetter forskjellige handlingstråder. På den ene siden har man på forhånd brukt mange virkemidler for å fremstille dragen som en viktig figur i filmen, og markedsføringen skaper forventninger om en slags fantasy. Den viser seg imidlertid å ha store øyne og et tydelig markert ansikt, noe som gjør at den mest minner om et søtt dyr eller menneskebarn. Det er naturligvis meningen at vi (og helst filmens unge kjernepublikum) raskt skal få sympati med uvesenet, og dragedesignet står derfor langt fra den øgleaktige fremstillingen vi har blitt vant til i eksempelvis Game of Thrones. At dragen har menneskelignende trekk får også en helt konkret funksjon i handlingen idet Mortimer blir nødt til å late som han er dragen ved å ha på seg en maske, for sånn å sørge for at verden ikke avslører hemmeligheten om det virkelige fabeldyret.
Dragevokterens jul er med andre ord påfallende lite interessert i selve dragen, som ikke engang blir tilgodesett et navn. Her har nok produksjonskostnader hatt noe å si (å lage dataanimerte drager er dyrt), men det gjør også at jeg mister interessen for krypet filmen tilsynelatende skal handle om. Om man byttet ut dragen med et mindre spektakulært dyr, for eksempel en hund, ville det neppe gjort noen stor forskjell.
I nevnte E.T. får romvesenet en lignende funksjon som i Dragevokterens jul, men Spielberg skaper større mystikk rundt og interesse for den fremmede skapningen: E.T. er en rollefigur vi blir interesserte i, selv om filmen først og fremst handler om Elliots utvikling. Det er kanskje urettferdig å sammenligne Dragevokterens jul med en av filmhistoriens definitive klassikere, men jeg tror Launing, Rosenløw-Eeg og Gudmestad kunne tjent på å utvise større interesse for fabeldyret og dets verden – særlig fordi innpakningen skaper forventninger om en eventyrfilm snarere enn sosialrealisme.
Faren til Mortimer (Anders Baasmo Christiansen) er, i tillegg til å være rektor på skolen, en stor fantasy-nerd som pleier å snike seg ut av huset for å spille rollespill med kompisene sine. Han har selvsagt masse bøker om drager som han villig låner bort til sønnen. Her får vi vite at dragene har sin egen verden, og at det finnes magiske porter i de dype grottene som de kan bruke til å bevege seg mellom verdenene. De er derimot svært sky, så menneskene har helt glemt at de eksisterer (litt merkelig, med tanke på at alt dette står skrevet i en relativt glattpolert bok som ligner dem man kan finne i en hvilken som helst bokhandel). Informasjonen pirrer utvilsomt nysgjerrigheten, men filmen tar oss aldri med videre inn i utforskingen av denne magiske verdenen.
Dragevokterens jul skusler også bort sjansen til å bruke dragen som en allegori. Å gi mer plass og dybde til dragen, både som rollefigur og symbol, kunne ha beriket filmens temaer. Innvandring og mennesker på flukt er et komplisert tema å formidle til et ungt publikum, og fabeldyret kunne med enkle grep fungert som et speil for Sara – for det er vel også på flukt? Kanskje den er venneløs, akkurat som Mortimer? Har dragen rømt fordi den er annerledes og blir plaget? I stedet forblir det en gåte hvorfor dragen har forvillet seg ut i menneskenes verden.
«Kjedly» jul
Det er åpenbart at filmskaperne har satt seg som mål å skape et eventyrlig, fantasieggende fiksjonsunivers, men de mest spennende ideene og motivene får ingen egentlig funksjon i fortellingen. Eksempelvis har byen som handlingen utspiller seg i fått navnet Kjedly (som altså uttales som ordet ‘kjedelig’), og gaten der Mortimer bor, og hvor Sara sniker seg inn i nabohuset, heter Minste Motstands Vei. Dette er morsomme, Donald Duck-aktige detaljer, men de skaper forventninger om at de skal ha en eller annen symbolsk funksjon i handlingen – som ikke blir oppfylt. Jeg går for eksempel ut fra at Kjedly skal være en påfallende kjedelig by, men med unntak av det visuelle uttrykket (som jeg kommer tilbake til), er det svært lite som tilsier at dette er et spesielt søvndyssende sted å leve. Det samme gjelder gatenavnet, som jeg umiddelbart tolker som et hint om at innbyggerne her er konforme og konservative, men det er ingenting som tyder på at foreldrene til Mortimer (de eneste beboerne vi blir kjent med) kun velger minste motstands vei i livet – heller tvert imot.
Slurvingen bidro til at jeg satt igjen med følelsen av at Dragevokterens jul er en middelmådig romanadaptasjon der filmskaperne har formidlet handlingsforløpet, men detaljene fra det litterære grunnlaget har mistet sin betydning og derfor virker malplasserte. Derfor var det overraskende å se at dette faktisk er en originalskrevet fortelling. Rosenløw-Eeg og Gudmestad skal ha kudos for å krydre fiksjonsuniverset, men ideene fremstår uferdige og ikke helt gjennomtenkte.
Ettersom Dragevokterens jul legger opp til en tegneseriestil á la Andeby, der menneskene lever side om side med magi og fabeldyr, er det merkelig at filmens visuelle uttrykk er så traust; man har nok vurdert det dit hen at filmen i NRK Super-ånd skal ha et tykt lag med (sosial)realisme i bunn for å skape en kontrast til de mer eventyrlige elementene i filmen, men bommet på balansen. For stilistisk lever Kjedly opp til navnet sitt, med produksjonsdesign og locations som minner om skrekkeksemplene til Arkitekturoppgjøret. Det er ikke obligatorisk å spille inn på Røros, men mer spennende stilgrep og stemningsfulle omgivelser ville definitivt løftet filmen. Det er ikke engang snø her – i stedet anvendes klisjeen om at snøen først faller når ting går bra til slutt.
Nå kan jeg virke mer negativ enn sant er. Det merkes at at manusforfatterne er erfarne, med god kjennskap til sjangerkonvensjoner. I siste akt har Mortimer og Sara barikadert seg inne på rektors kontor, etter at dragens eksistens er avslørt, og skolen blir straks åsted for en stor militæraksjon – inkludert karikerte typer vi forbinder med Hollywood. Her øker tempoet og spenningen.
Jeg liker også at Dragevokterens jul tar opp vanskelige, dagsaktuelle temaer på en lett forståelig måte, og plasserer dem inn i et forsøksvis engasjerende og eventyrlig fiksjonsunivers. Saras historie om å være en flyktning i et fremmed land, og hvordan hun hele veien er redd for å bli tatt av politiet, engasjerer (selv om jeg, som nevnt, savner at dragen har en større symbolsk funksjon). Delene som tar for seg mobbingen av Mortimer via sosiale medier er i og for seg også godt tenkt, men her undrer jeg meg på om filmen hadde vært tjent med å utvise større finesse i skildringen av hvordan slike mekanismer faktisk fungerer i det virkelige liv. Filmens målgruppe er allerede eksperter på feltet, og da er det fort gjort å framstå som litt utdatert. Noen ganger skaper Dragevokterens jul en litt klein følelsen av at voksne prøver å fortelle barn hvordan deres egen digitale verden fungerer, uten egentlig å kjenne den fra innsiden, for eksempel ved at Mortimer bruker YouTube i stedet for eksempelvis TikTok (som i skrivende stund er den helt soleklart største plattformen for aldersgruppen), og at de tekniske detaljene rundt hvordan plattformene fungerer med «likes» og kommentarer blir i overkant forenklet. Fra et voksent perspektiv er dette uten betydning, men jeg lurer på om yngre tilskuere fornemmer at filmskaperene ikke tar målgruppen sin fullt på alvor eller kjenner dem tilstrekkelig godt.
Dragevokterens jul har mye på hjertet, men resultatet er sprikende og uforløst. Om det skyldes kompromisser forårsaket av lavt budsjett, eller et for lite gjennomarbeidet utgangspunkt, er vanskelig å si. Men det finnes en langt bedre film her, begravet av halvhjertede løsninger og for mange og sprikende ambisjoner.
